Lørdag 15. februar 2014 Bokmagasinet

Den nye borgeren

Borger in spe: 17.mai-feiring i Oslo på midten av 1950-tallet. illustrasjonsFoto: Aktuell / Scanpix

Grunnloven: Grundig om det revolusjonære bruddet med fortida.

Anmeldelse

Grunnlovsjubileet er for lengst i gang, og utgivelsene står i kø. Pax Forlag skal utgi seks bøker med «nye perspektiver på Grunnloven», og har i dette femte bindet gitt redaktør Nils Rune Langeland ansvar for å gi noen bud på hva slags politisk figur det var som oppsto i og med konstitusjonen av 1814. «Den nye borgeren» tok ulike former, i denne boka sett gjennom tre prismer: Den folkevalgte, teknokraten og deltageren i det offentlige liv – «den politiske rollefiguren». Disse formene presenteres på ulike, og flere ganger nokså overraskende måter, ved hjelp av kompetente bidragsytere fra ulike fagområder.

I forordet skriver Langeland at Grunnloven var et «revolusjonært brot» med fortida: Norge gikk fra å være et ekstremt enevelde med lite frihet, til å bli et demokrati med en svært radikal konstitusjon. Bruddet var like fullt en elites verk, og det tok lang tid før folket tok aktiv del i demokratiet. Så sent som i 1891 stemte kun syv prosent av de stemmeberettigede. Å avgi stemme bar preg av å være «ein demonstrativ gest der lokalsamfunnets beste menn viser seg kompetente i den representative statsmannskunsten». Også drivkreftene bak stemmerettsutvidelsene kunne ha andre motiver enn rent demokratiske. Otto von Bismarck var en pionér på området, og viste hvordan massedemokratiet kunne danne basis for keiserisme og «instrumentelt utnytta populisme».

Marthe Hommerstad skildrer elitens statsmanns-ideal og bøndenes «praktiske og opplevde kompetanse», som fremhevet fornuft og erfaring som vel så viktig som juridiske kompetanse. Marte Mangset skriver om nåtidige norske, britiske og franske toppbyråkrater. Det komparative blikket egner seg godt til «å kaste lys over hvordan kunnskap bidrar til å legitimere makt i den byråkratiske eliten i Norge». Anette Storli Andersen beskriver hvordan teatret og de dramatiske selskapene var avgjørende for eidsvollsmennenes evne til «å samhandle om en felles interesse», og faktisk fremforhandle en grunnlov på seks korte uker. Linda Sangolt skildrer stortingsdebattene om å oppheve jesuittforbudet i 1897, 1925 og 1956, med interessante paralleller til nåtidas debatter om islam og muslimer.

Det er svært gledelig at det er ryddet plass til et dansk bidrag i boka. René Karpantschof og Flemming Mikkelsen skriver om rollen gatas parlament har spilt i dansk politikk, og om hvordan folkelige protester ofte har vært intimt forbundet med institusjonalisert politikk. «Folk protesterer ikke, når de er utilfredse, men når (i kausal henseende fordi) organisation gør det muligt», skriver de blant annet. De er (som bokas redaktør) kritiske til presentasjoner av demokratiets utvikling som entydig, logisk og harmonisk. Karpantschof og Mikkelsen viser hvordan dramatiske protester og voldelige konflikter flere ganger var avgjørende for å tvinge gjennom demokratiske reformer. De viser også at «gatas parlament» ikke har vært noe entydig venstresidefenomen. På 1880-tallet var for eksempel Venstre og Højre langt mer aktive enn sosialdemokratene i aksjoner, protester og gjensidige provokasjoner.

Cathrine Holst har levert et svært lesverdig bidrag om ekspertstyre, og diskuterer på sitt sedvanlig klare og ryddige vis hvordan vår avhengighet av ekspertise kan avveies mot demokratiske hensyn. Det gjelder ikke bare komplekse områder som transportøkonomi, klimaendringer eller bioteknologi, men også moralsk ekspertise i form av blant annet medisinsk etikk. I Holsts drøftinger av ulike «epistemiske fellesskap» (altså kunnskapsfellesskap) er det imidlertid en aktør som glimrer med sitt fravær: fagbevegelsen. Det er desto mer påfallende ettersom næringslivet og dets organisasjoner nevnes gjentatte ganger. Slike forglemmelser vil for mange utgjøre et selvstendig argument mot å overlate mer makt til «ekspertene». Det er grunn til å mistenke at ekspertene vil kunne bli utnevnt av folk med like stor evne til å «glemme» interessekonflikten mellom arbeid og kapital, eller som ikke forstår hvilken kunnskapsressurs som finnes i fagbevegelsen.

I en så gjennomført grundig og perspektivrik bok som dette, føles det nesten smålig å påpeke faktafeil. Men når det slipper gjennom korrekturen at «Arbeidernes Kommunistiske Parti» var representert på Stortinget i 1925, er det umulig å la være. Slikt pirk skal imidlertid ikke få overskygge at dette er en svært god og underholdende bok. Lest opp mot en av de andre jubileumsbøkene som nylig har utkommet, Finn Olstads «Det farlige demokratiet» (anmeldt i forrige Bokmagasinet), gir den et godt grunnlag for å diskutere spenningsforholdet mellom ekspertise og folkelig deltagelse, og mellom representative og mer direkte former for demokrati.

bokmagasinet@klassekampen.no

Sakprosa

Politisk kompetanse

Grunnlovas borgar 1814–2014

Pax 2014, 416 sider