Tirsdag 18. februar 2014 Innenriks

• Kun to forsker på brun terror • Etterlyser kunnskap om høyreekstreme i Norge

Lippestad slår alarm

BEKYMRET: – Vi hører mye om ekstremister i Syria, men lite om høyreekstreme miljøer i Norge, sier Geir Lippestad. Da han forsvarte Anders Behring Breivik i Oslo tingrett (bilde), måtte han finne utenlandske kilder for å lære mer om sin klients ideologi. FOTO: anniken c.mohr

GLEMT: Geir Lippestad har vært forsvarer i to av Norges verste saker med høyreekstrem vold. Begge gangene måtte han ut av landet for å få kunnskap om gjerningsmennenes ideologi.

EKSTREMISME

Kun to personer forsker på høyreekstrem terror i Norge to og et halvt år etter 22. juli. Som Klassekampen omtalte fredag, står disse nå i fare for å måtte skrinlegge forskningen sin på grunn av manglende midler.

Det får den profilerte advokaten Geir Lippestad til å reagere.

– Her må det helt klart settes inn mer kraft. Norge er ikke et sted hvor vi kan tenke at høyreekstrem vold er noe som bare finnes i utlandet. Historien har vist oss at det er noe vi har her også, sier Lippestad.

Forskning om 22. juli:

• Like etter 22. juli ble det klart at det fantes svært lite oppdatert forskning om voldelig høyreekstremisme i Norge.

• På 1990-tallet var det omfattende forskning på feltet, men etter 2001 rettet de fleste sikkerhets- og terrorismeforskere blikket mot radikal islamisme.

• Fredag skrev Klassekampen at det bare er to som forsker på voldelig høyreekstremisme i Norge, to og et halvt år etter terrorattentatet 22. juli.

– Må tas mer på alvor

I 2002 forsvarte Lippestad nynazisten Ole Nicolai Kvisler som ble dømt til 17 år fengsel for det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen. I 2011 fikk han oppdraget med å forsvare Anders Behring Breivik.

– Mangelen på kunnskap om høyreekstreme miljøer har bekymret meg i flere år. Som forsvarer har jeg dukket ned i to store saker som har med høyreekstrem vold å gjøre, og ved begge anledninger har jeg blitt nødt til å søke kunnskap om miljøene i utlandet, fordi vi har manglet kunnskap her i Norge, sier han.

–Hva bør gjøres?

– Det må forskes mer og settes inn ressurser. Vi må finne ut hvorfor unge mennesker blir radikalisert til den ytterste høyre fløy, og det er helt klart at høyreekstreme miljøer må tas like alvorlig som andre ekstreme miljøer.

– Utilgivelig svikt

AUF-leder Eskil Pedersen deler Geir Lippestads bekymring. Han mener ideologien bak terroren har kommet i bakgrunnen for temaer som beredskap og organiseringen av politiet.

– Jeg er bekymret, og dette føyer seg inn i et mønster av nedprioriteringer for å følge opp høyreekstremisme etter 22. juli, sier Pedersen.

– På hvilken måte?

– Debatten etter 22. juli har først og fremst handlet om politi, beredskap og systemene som ikke fungerte når terroren rammet oss. Dette har vært en viktig vekker for veldig mange, men vi har ikke evnet å snakke om hvorfor gjerningsmannen valgte å angripe et antirasistisk ungdomsparti, hvordan han kunne forme disse tankene og hva vi skal gjøre for å forhindre det samme i framtida.

– Burde vært ledende

– Hva tenker du om at det bare er to personer som forsker på høyreekstrem terror etter 22. juli?

– Det er utilgivelig hvis vi som samfunn ikke makter å ta trusselen fra høyreekstrem terrorisme mer på alvor.

– Utilgivelig?

– Vi har opplevd et alvorlig angrep fra en høyreekstrem terrorist, og hvis vi ikke evner å lære av det gjennom for eksempel å forske på temaet, er det utilgivelig.

Lederen for Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, synes det er «ubegripelig» at bare to personer forsker på høyreekstrem terror to og et halvt år etter 22. juli.

– Norge burde tatt på seg en rolle som en ledende aktør i kompetansebyggingen om høyreekstremisme. I stedet framstår det som om vi befinner oss i den samme intellektuelle bakevja overfor denne trusselen som vi gjorde før 22. juli, sier han.

Selv om det er vanskelig å vite hvilken rolle voldelige høyreekstreme miljøer vil spille i framtida, mener Steen det er åpenbart at det norske samfunnet burde ønske å få vite så mye som mulig om problemet.

– Vi burde ha bygd hele miljøer, kanskje nye faginstitusjoner, som spesialiserer seg på dette. Vi burde fått flere professorater ved universitetene våre og vi burde ha satt av betydelige forskningsmidler.

Steen mener det ville vært annerledes i dag dersom gjerningsmannen ikke var etnisk norsk.

– Det ser stadig ut som at det avgjørende var det som skjedde utpå kvelden 22. juli. Det som skjedde, var at vi oppdaget at gjerningsmannen var etnisk norsk. Hvis gjerningsmannen hadde vært muslimsk, mener jeg at det er liten tvil om at det ville ha utløst store ressurser i etterkant. Mer enn det: Det ville ha vært et folkekrav.

siment@klassekampen.no

larst@klassekampen.no

– Hatske ytringer mer akseptert

Ali Esbati, økonom og permittert leder for Manifest analyse, mener manglende forskning på høyreekstremisme bare er en del av et større bilde etter 22. juli. Han var selv på Utøya, og mener det har vært en «kollektiv fortrengelse av at dette var et politisk terrorattentat».

– Det har vist seg å være vanskeligere å trekke politiske slutninger enn administrative og organisatoriske slutninger. Et eksempel er den opphetede debatten om Grubbegata. Jeg tror dette er synd for det norske samfunnet på lengre sikt, sier han.

– Den paradoksale effekten er at rammene for hva som oppfattes som ekstremt og uakseptabelt har blitt forskjøvet, fordi fremmedfiendtlige og hatske ytringer er jo fortsatt langt fra det Breivik gjorde. Men det som trengs er en forståelse for at de også påvirkbar det norske samfunn, hver dag.

Han peker på at det kan være vanskelig for et samfunn å håndtere en slik hendelse dersom man ikke klarer å definere tankegodset som noe abnormt og fjernt.

– Breivik var et barn av det norske samfunnet og av politiske strømninger som finnes i Norge. Det er smertefullt. Derfor har det vært en et ønske om å gjøre ham til noe abnormt, blant annet psykiatrisk sett, det så vi i rettssaken. Jeg tror det gjelder generelt at et samfunn har større problemer med å håndtere ugjerninger om man ikke gjør det til noe som kan plasseres hos «de andre», altså ikke en del av oss.