Mandag 17. mars 2014 Musikkmagasinet

Å male fram slåttekunst

TRE BRØDRE: Kjetil, Einar og Olav Løndal på Tuddal, foran bautaen av faren Svein. FOTO: Bildearkivet NRK

Med spelet til faren Svein som felles utgangspunkt skapte brødrene Einar, Kjetil og Olav slåttespel med høyst personlig og ulik karakter.

løndalspelet

«Du må spela fint.» Slik siterte alltid Einar faren Svein, om noen ville ha råd om spelet sitt. 28. februar var det 100 år siden Einar ble født, som den yngste av de tre spelemannsbrødrene i Løndal-familien i Tuddal i Telemark. Det er også 150 år siden faren og grunnleggeren av det som i seinere tid altså kalles Løndalspelet, Svein Løndal, ble født, og flere markeringer ventes utover året.

Men hva er så dette Løndalspelet, og hva i all verden menes med det tilsynelatende merkelig sjølsagte utsagnet «Du må spela fint»? Løndalspel er både uttrykk for et repertoar og en spillestil. Repertoaret er et sett av slåtter, der noen slåtter bare var kjent gjennom Løndals-familien, andre hadde en så klar omforming at de står fram som utvilsomme Løndal-slåtter, mens atter andre slåtter tilhørte et større fellesrepertoar blant mange spelemenn, men fikk sin egen utforming i Løndal-tradisjonen.

Løndal-brødrene:

• Kjetil, Olav og Einar Løndal var spelemenn fra Tuddal i Telemark, alle lært opp av faren Svein.

• Storebror Kjetil ble mest kjent utenfor Telemark, og det er også han det finnes flest opptak av på plate.

• Artikkelforfatteren er hardingfelespiller, og hadde Einar Løndal som læremester.

• Hun anbefaler følgende Løndalspel for begynnere:

1. Kjetil Løndal: «Sevliden», halling i opptak fra Porsgrunnskappleiken i 1964

2. Einar Løndal: «Førnesbrunen», lyarslått

3. Olav Løndal: «Brynjulv Olsson», gangar i form etter Svein Løndal

Sirlig nyansert

Gjennom en strofe i en slått var fingrene mer i kontakt med strengene på gripbrettet enn i de fleste andre stiler i hardingfelespelet. Et omstendelig spel med andre ord, med mye grep framfor åpne strenger, nyansert ornamentikk og sirlige utforminger av melodilinjene. Men dette var venstrehåndsarbeid: «Du skal ikkje bry deg om venstrehanda – men bogehanda – den er den viktige. Bogehanda er for spelemannen som penselen for kunstnaren», sa Einar, og utsagnet stemte godt med måten han malte fram slåtten med bogehånda, med stadige variasjoner og nye triks i ermet.

Mens Løndalsspelemennene utelukkende var menn, fantes det nok av kvinnelige inspirasjonskilder, direkte og indirekte. Torbjørg Fykerud på sjøfløyte og Tullar-Margit og andre kvedere i slekta gav mange visetoner og slåtter som ble forma ut av Svein, og i disse slåttene hører en tydelig hvordan den vokale utformingen har gitt en instrumental gjenfortelling, der nyansene i melodilinjene har forrang for understreking av det rytmiske i slåtten, ganske omvendt av en del andre hardingfeletradisjoner.

Harde bud

Og om motivene i slåtten var omstendelig utforma, kan man si det samme om slåttene som helhet, der motiver og delmotiver var lenka sammen i et rikt flettverk. Alle brødrene varierte slåttene mye, for Einars del gjaldt det kanskje mest strøket, mens særlig Olav kunne spille svært fritt og være et oppkomme av nye måter å gripe slåtten på.

Forskjellene dem imellom var store, både personlig og i spelet. Ikke alltid var de enige om hva som var en god framføring, det hendte at den ene kunne forlate salen når den andre spilte fra scenen. Det var harde bud, spel var noe man på ingen måte stilte seg likegyldig til. Og alle tre mente kanskje at de var den som holdt seg nærmest stilen til faren, mens sannheten var at ingen av dem kunne spille en slått likt to ganger, om de så trodde at de gjorde det.

«Coltrane på hardingfele»

Respekten for hverandre var nok likevel absolutt til stede når man kom litt nærmere inn på dem. Kjetil var den utadvendte, bosatt i Oslo, og den av brødrene som var mest ute og spilte i offentlige sammenhenger. Han vant landskappleiken en rekke ganger, også i dans, og viste seg som en som kunne briljere når det virkelig gjaldt. Han er den av brødrene det finnes mest opptak av i NRK og andre arkiv, og blant opptakene finnes virtuose perler som det virkelig skinner av – spelet har karisma.

Olav var mer tilbaketrukket, han likte seg ikke alltid så godt på kappleikscenen, men bygdefolket og lidenskapelige spelkjennere holdt gjerne spelet hans som det gjeveste. Om det ikke finnes så mange tilgjengelige opptak med Olav, finnes det like fullt opptak der man hører at han har et ekstra gir sammenlikna med de aller fleste spelemenn. «John Coltrane på hardingfele» er blitt sagt om Olavs spel når han lot slåtten fare av gårde med seg.

Einar, som undertegnede fikk gå og lære av fra midten av 80-tallet, var yngst av søsknene. Om han ble det sagt at han kom ned fra loftet en dag og var ferdig spelemann.

Tullar-Margit

Med far og to eldre brødre i huset som fylte ei lita stue med spel, ble antakelig slåttespel på hardingfele det mest opplagte og naturlige av verden. Men ingen tone var likegyldig i spelet hans, det var et inderlig drag gjennom hele framføringen.

Som liten gutt satt Svein på fanget til Tullar-Margit og hørte slåtter og visetoner fra hennes munn. Når han seinere råda sønnene sine framfor alt om å spille fint, var det kanskje hennes såre og varme stemme som fór gjennom minnet.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 18. mars 2014 kl. 09.38