Lørdag 29. mars 2014 Utenriks

MARX II: Et nytt storverk viser at de rikeste bare blir rikere. Og det slutter ikke:

Spår vekst i ulikhetene

DROPP OLJEN: Den franske økonomen Thomas Piketty mener Norge bør kvitte seg med oljeformuen og bli med i EU for å lage et transnasjonalt skattesamarbeid.

FORSKJELL: Økonomene er for optimistiske når de tror at markedet vil utjevne forskjellene i samfunnet, mener Thomas Piketty.

Dokument

Marx trodde at kapitalismen ville grave sin egen grav. Jeg er mer pessimistisk. Kapitalen kan fortsette å vokse uendelig, sier Thomas Piketty.

Han er Frankrikes nye stjerneøkonom og ga i fjor ut den over 950 sider lange boka «Le capital au XXIe siècle» (Kapitalen i det 21. århundre) – en analyse av utviklingen i økonomisk ulikhet, som raskt ble en bestselger i Frankrike. Nå har den blitt oversatt til engelsk og blir for tida diskutert blant økonomer verden over.

I over 15 år har Piketty og hans kolleger samlet data om økonomisk fordeling helt fra 1700-tallet og fram til i dag. Konklusjonen er nedslående: Etterkrigstidas reduksjon av økonomisk ulikhet er et historisk unntak. Ulikhetene er allerede på vei mot sitt gamle nivå og vil bare fortsette å stige.

Er det Marx’ arvtaker vi har å gjøre med? Det er i så fall en nøktern og pragmatisk Marx, tilnærmet blottet for ideologi. Pikettys budskap er enkelt: Utviklingen de tre siste århundrene viser at kapitalismen øker de økonomiske ulikhetene i samfunnet. Det betyr ikke at den alltid kommer til å gjøre det, men at den har gjort det til nå og sannsynligvis kommer til å gjøre det i framtida.

Thomas Piketty:

• Fransk økonom (f. 1971) som særlig forsker på økonomisk ulikhet.

• Ga i fjor ut boka «Le capital au 21e siècle» (Kapitalen i det 21. århundre), som nylig utkom i engelsk oversettelse.

• Har gitt ut flere bøker om inntektsutvikling, ulikhet og skattereform.

• Er i dag professor ved Ecole d’économie de Paris.

• Var politisk rådgiver for det franske sosialistpartiets presidentkandidat Ségolène Royal i valgkampen i 2007.

Moralistiske babyboomere

Vi finner forfatteren av det som i fransk presse har blitt kalt en «politisk og teoretisk bulldoser» på et knøttlite kontor ved Ecole d’économie de Paris, skolen han selv var med å starte.

Pikettys hovedfunn er at formuer vokser mye raskere enn økonomien ellers. Derfor vil de som eier kapital sitte på en stadig større del av kaka. Der Marx skrev om klasser, skriver Piketty om prosentgrupper: De 1 prosent og 10 prosent rikeste, for å kunne sammenlikne utviklingen i formuekonsentrasjon mellom ulike tider og land.

Hør på dette: I dag eier de 10 prosent rikeste i Europa i gjennomsnitt 60 prosent av kapitalen. I 1910 var tallet 90 prosent. Til sammenlikning eier de 50 prosent fattigste i dag fattige 5 prosent. Han mener dagens økonomer ikke er i stand til å se økonomisk ulikhet mellom grupper i samfunnet:

– Økonomifaget tar utgangspunkt i «representative økonomiske aktører», der alle antas å ha samme lønn, samme formue og samme arbeidstid. Det er en forenklet verden som ignorerer strukturelle ulikheter, sier han.

Piketty mener økonomer lever i troen på at fordeling er noe som skjer av seg selv – og at økonomisk vekst vil løse alle problemer. Skylden legger han på etterkrigstidas optimisme. Under verdenskrigene ble mye kapital ødelagt, og formue og arv fikk mindre betydning enn de hadde hatt. Etterkrigstida var en periode med unormal vekst skapt av gjenoppbygging og en periode med politiske reguleringer som bidro til å redusere ulikhetene:

– Det kunne virke som om kapitalismens ulikheter hadde forsvunnet. Men denne optimismen undervurderte fullstendig betydningen av verdenskrigene og de politiske faktorene for reduksjonen av ulikheter, sier han.

Piketty mener det er lettere for dagens unge å se utfordringene, fordi arv er blitt viktig igjen. For den som vil kjøpe seg en leilighet i dag, er nødt til å arve eller ha veldig god lønn. Slik var det ikke for etterkrigsgenerasjonen.

– Da var det ikke noe særlig arv å snakke om. Baby boom-generasjonen er preget av moralisme: At enhver har seg selv og sitt eget arbeid å takke. Nå har arv igjen fått en betydning som denne generasjonen trodde var forsvunnet av seg selv. Og det er en generasjon som fortsatt tar mye plass i samfunnet og i tenkningen, sier han.

– Ønsker du deg tilbake til etterkrigstida?

– Mye av veksten i etterkrigstida var følger av krig og tragedie. Verdenskrigene lagde tabula rasa av fortida. Hvis man må ha kriger for at verden skal gå framover og bli mer egalitær og mer rettferdig, er ikke det særlig tilfredsstillende.

– Dessuten varte det jo ikke lenge. Det har vart akkurat så lenge at man rekker å bygge opp kapital igjen og rekonstruere ulikhetene i formue fra fortida.

– Hvor mye hadde de politiske institusjonene å si for ulikhetsreduksjonen?

– Etterkrigstida skapte en middelklasse som ikke fantes før. Nå er kapitalen like stor som den var på begynnelsen av 1900-tallet, men fordelingen er annerledes. Denne større fordelingen av formuene kan forklares av sosiale og skattemessige institusjoner. Flere har fått tilgang til utdanning. Før verdenskrigene var skattene nesten ubetydelige. Nå bidrar skatter til å begrense reproduksjonen av en formue.

– Problemet i dag er at vi har glemt betydningen av disse institusjonene. Mange av dem, for eksempel den progressive inntektsskatten, ble satt i verk i krisetid. Det gjør dem demokratisk sårbare. De har aldri blitt fullstendig gjennomtenkt. Og nå settes det spørsmålstegn ved dem igjen.

– Du skriver at ulikhet i seg selv ikke er et problem. Hva kan skje hvis ulikhetene fortsetter å vokse?

– Ulikhet er først og fremst et politisk og demokratisk problem. I USA ser vi konturene av at demokratiet blir dominert av en liten rik elite. Men det har også økonomiske konsekvenser: Det fører til en for sterk konsentrasjon av kapital som hindrer mobilitet og innovasjon. I etterkrigstida var det lettere for flere sosiale grupper å få tilgang til kapital og bli entreprenører. En for sterk konsentrasjon av kapital hindrer dessuten ny økonomisk vekst, noe som igjen øker ulikhetene.

– Ofte settes skattlegging og offentlig pengebruk opp mot økonomisk vekst. Er den motsetningen reell?

– Vekstpraten er overdrevet. Det er naturligvis bra med produktivitet og vekst, så fremt vi finner fornybare energiformer. Men vekst i seg selv er ikke nok for å skape likhet eller motarbeide effektene av kapital.

Piketty mener det ikke er mulig å rokke så mye med veksten. Den økonomiske veksten vi så i etterkrigstida, eller i Kina i dag, var en unormal vekst for å ta igjen det tapte. Nå mener han vi må venne oss til å leve med 1 prosent vekst:

– Det høres lite ut, men det innebærer at bare på 30 år vil 30 prosent av økonomien være fornyet. Vekst har blitt en besettelse. Alle land er redde for å bli forbigått og ende opp med å bli kjøpt opp av et annet land. Det er mer en relativ enn en absolutt vekst politikerne snakker om.

– Det handler ikke bare om penger, men om nasjonal stolthet. Men det er det nok vanskelig for dere nordmenn å sette dere inn i, sier Piketty.

Alarmistiske advarsler

Når Norge nevnes i boka, er det som et av de sære oljelandene. Han har forsket mer på Sverige, som er landet som holdes fram som eksempel på den vellykkete skandinaviske modellen med minst grad av ulikhet. Ulikhetsnivået i Sverige på 70- og 80-tallet er det laveste referansepunktet i boka.

– Hva er det vi har gjort riktig i Skandinavia?

– Det er åpenbart at dere har den beste sosiale modellen verden har sett. Men nå er den truet. Når selv de skandinaviske landene fjerner arveavgiften, når både Storbritannia og USA beholder den, tenker jeg mitt. Når selv den sosialdemokratiske konsensusen om fellesskapsløsninger begynner å rakne, da har kreftene i finanskapitalen og den globale konkurransen landene imellom blitt for stor.

– I Norge har vi fått en ny regjering som vil kutte i formuesskatten. Har den et poeng i at skattekutt kan være sunt for økonomien, fordi bedriftene trenger kapital for å kunne investere?

– Dere som har så mye olje trenger ikke skatter. En god skattepolitikk for dere ville vært å gi bort oljefondet.

– Men hva ville vært en god skattepolitikk, hvis vi så bort fra oljeformuen?

– Det er feil å si at man må kutte skattene for å øke produktiviteten. Men det er også feil å si at man trenger skatter for å finansiere velferdsstaten hos dere, siden dere har oljepengene.

– Og hva vil du si er god skattepolitikk i land uten oljeformue?

– Det gode svaret til de som sier at man trenger å kutte skattene for å ha kapital til å investere, er: Se på hvordan formuer i ulike grupper av befolkningen utvikler seg. Moderate formuer har de siste tjue årene i gjennomsnitt vokst med 6–7 prosent, mens veksten ellers har vært på gjennomsnittlig 2 prosent på globalt nivå. Når det er det vi ser, stikker det hull på de alarmistiske advarslene om at vi kveler entreprenørene hvis vi ikke reduserer formuesskatten.

Piketty mener at det ikke er noe mål å ta mer skatt enn nødvendig. Poenget hans er at formuer bør vokse i samme rytme som lønningene:

– Med en vekst på 6–7 prosent i året, er 1–2 prosent i skatt ubetydelig. Man må være pragmatisk. Det er veldig bra å ha innovative entreprenører som skaper formuer. Men de største formuene kan ikke vokse tre til fem ganger raskere enn resten av økonomien. Da får vi et helt annet samfunn, sier han.

– Hvis vi plutselig ser at formuene ikke vokser like fort, er det en annen sak.

Rentenistlandet Norge

Et sentralt spørsmål Piketty mener vi bør stille oss er: Hvem kommer til å eie hva i framtida? Stor konsentrasjon av kapital er ikke bare en utfordring for den økonomiske ulikheten mellom sosiale grupper, men også for forholdet mellom land. Et scenario Piketty ser for seg er at oljefondene kommer til å eie stadig mer:

– Selv den dagen det ikke er mer olje igjen, vil oljelandene eie en stor del av de andre landene i verden. Andre land i verden vil for alltid jobbe for dere, gjennom renter, leiekostnader og profitt, selv når det ikke er mulig å kjøpe mer olje. Det er ikke en god dynamikk, sier han.

Allerede i dag har landene i Afrika sør for Sahara en inntekt som er mindre enn produksjonen, fordi en stor del av produksjonen drar til andre land, som profitt og renter. Ifølge Piketty er kapitalstrømmen til andre land tre ganger høyere enn bistanden som kommer inn. Det er derfor ikke gitt at å øke produktiviteten i fattige land øker inntektene i landet:

– Investeringene kan være så etiske de bare vil, men det forandrer ikke på mye. Det eneste som kan forandre noe er å omfordele eierskapet til renteinntektene.

Piketty mener at inntektene fra oljen bør fordeles globalt. Og han foreslår, i fullt alvor, at vi gir bort det norske oljefondet til Den afrikanske union.

– Hva er forskjellen på om det norske oljefondet eier britiske eiendommer, eller om rike briter gjør det?

– Forskjellen er at dere ikke er en del av det britiske demokratiske samfunnet, som har muligheten til å velge å omfordele rikdommene gjennom skatter og avgifter. Når man er del av det samme demokratiske fellesskapet er det i det minste et lite håp om at man kan finne en fornuftig løsning for å omfordele rikdommene på en harmonisk måte.

– Hva kan bli de interne konsekvensene av oljeformuen i et land som Norge?

– Det kommer til å bli veldig vanskelig å beholde en sosialdemokratisk identitet grunnlagt på arbeid, prestasjon, rettferdighet og omfordeling, når dere blir et rentenistland. Jeg ønsker dere lykke til!

Løsningen er internasjonal

Så hva er løsningen på utfordringene Piketty skisserer? Den er klar, om enn ikke lett gjennomførbar: en global og progressiv skatt på kapital. Piketty vedgår at det ikke er en realistisk løsning i umiddelbar framtid, men kaller det en «nyttig utopi»:

– Jeg tror på internasjonale løsninger. Alle har vi interesse av fri sirkulasjon av kapital, men vi må samles om en skatt på de multinasjonale selskapenes fortjeneste og utveksle informasjon så vi vet hvem som eier hva, sier han.

– Hvis vi ikke samarbeider, frykter jeg nasjonal innelukking, proteksjonisme og kontroll av kapital som bare vil favorisere de nasjonale kapitalistene. De franske oligarkene er ikke bedre enn de norske.

– Er det ikke lettere å bli enige om en progressiv skatt internt i et land?

– Risikoen er at venstresida alltid vil bli slått av den ekstreme høyresida. Nasjonale løsninger vil aldri favorisere arbeidstakernes beste, men ønske å sende ut utlendinger og sloss med andre land.

– Men mellom disse to ekstremene, total nasjonal proteksjonisme og perfekt internasjonalt samarbeid, er det massevis av mellomnivåer for samarbeid.

Piketty ønsker en større politisk og økonomisk integrasjon i EU. Han mener finanskrisa gjorde det tydelig hva unionen mangler i dag:

– Land som Hellas og Kypros kunne ha betalt ned gjelda si ved å øke skattene for de rikeste, som nå ikke betaler skatter. Det er også det EU har bedt dem om å gjøre. I hele Europa har husholdningene mye mer kapital enn landene har gjeld. Men EU-systemet står i veien. Vi har fri sirkulasjon av kapital, men ingen utveksling av informasjon eller koordinering av skattesystemet. For de rike er det bare å trykke en knapp for å overføre sine finanser til tyske og franske banker, sier han.

– Resultatet er at det blir umulig for disse landene å innføre slike skatter alene, og de ender opp med å måtte selge sin offentlige eiendom til laveste pris til de rikeste, når de heller skulle bedt dem om å betale skatter.

– Selv IMF varsler nå om at ulikhet er skadelig for økonomien. Er det grunn til å håpe at bevisstheten om økende økonomisk ulikhet har nådd de internasjonale institusjonene?

– Ulikhet begynner kanskje å få fokus i offentlige debatter, men i utdanningsinstitusjonene og i internasjonale institusjoner krever det et større paradigmeskifte. Når IMF sier at formuesskatt kan være en løsning for å redusere offentlige gjeld, er det bare en strategi for å late som om man har tenkt på det og bryr seg om problemstillingen. Det er en overflatisk bekymring.

– Formuesskatt kan ikke være noe man bare innfører i krisetid, det må være en permanent ordning i skattesystemet. For øyeblikket er IMF og andre internasjonale institusjoner mot alle forslag for utveksling av informasjon om statsfinanser og koordinering av skattesystemet.

innenriks@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. april 2014 kl. 13.53