Tirsdag 29. april 2014 Lederen

Offisielt besøk

• Regjeringen og stortingspresidenten har vært jagd gjennom mediene de siste ukene fordi de har nølt med å ta imot Tibets åndelige leder, Dalai Lama, på statsliknende besøk i Norge. Karakteristikkene har vært nådeløse. Fra Harald Stanghelle i Aftenposten til Hege Ulstein i Dagsavisen. Den eneste motstemmen så langt har vært Kjetil B. Alstadheim, som i Dagens Næringsliv lørdag viste til at det ikke bare er Norge som ser seg nødt til å ta hensyn til den intense kinesiske motviljen mot offisielle besøk av Dalai Lama, som oppfattes som en trussel mot Kinas territoriale integritet og en oppmuntring til Tibets løsrivelse fra Kina.

• Det enorme presset Kina legger på land der statslederne tar imot Dalai Lama på offisielt besøk, kan vi mene mye om, men det er liten tvil om at dette er en levende realitet i internasjonal politikk og diplomati. Selv land som USA og Storbritannia velger å ta hensyn til Kina her. Norge er en småstat i verden, og er avhengig av å ha politisk kontakt og handelsforbindelser med alle typer land. Det er vanskelig å se for seg at Norge alene ville kunne bære en boikottkampanje mot et større land. Norge kan være med i et breiere internasjonalt press, men vi må bare innse at vi alene har begrenset innflytelse. Det er derfor nødvendig, også for oss i mediene, å bidra til å gi et noenlunde korrekt bilde av hvilke valg norske regjeringspolitikere har, både i dag, men også i framtida.

• Det norske sivilsamfunnet, inkludert folkevalgte og stortingsrepresentanter, har mange måter å vise solidaritet og støtte på. Ønsker man et sterkere engasjement for Dalai Lama og Tibet, er det flere muligheter, fra demonstrasjonstog til å invitere tibetanere til Norge til samtaler og solidaritetsmarkeringer. Men regjeringen kan ikke alltid gjøre det samme. I mange sammenhenger er norske toppolitikere alt for forsiktige i å utnytte det handlingsrommet Norge faktisk har, men i denne saken, etter Kinas mangeårige isfront etter fredsprisen til Liu Xiaobo, som Norge definitivt ikke bør beklage, har vi en viss forståelse for at regjeringen velger å prioritere arbeidet for å normalisere forholdet til Kina.