Torsdag 8. mai 2014 Fokus

Ukrainas problemer er større enn konflikten med Russland.

Splittet land

Med nedbrenningen av fagforeningshuset og tap av over 40 demonstranter i den mangeetniske storbyen Odessa i forrige uke, ligner den ukrainske krisen mer og mer på en åpenlys borgerkrig. Nå er det ekstremister på begge sider som slår an tonen. Om direkte russisk infiltrasjon kan påvises med sikkerhet er fortsatt et åpent spørsmål.

Russlands rolle er imidlertid kun en del av bildet. Hovedsaken er at det ikke er lyktes å konsolidere Ukraina som nasjon i de 23 åra som er gått siden Sovjetunionens sammenbrudd. De førende politiske kreftene har i tur og orden diskreditert seg i folkets øyne, og det likegyldig om de er prorussiske eller provestlige. Noen få beriket seg ved å utnytte sammenbruddet og privatiseringene som deretter fulgte, samtidig som økonomiske «reformer» trykket folket ned i elendighet. Dette har ført til at folket har mistet troen på politikerne og dette igjen gir ekstremistene på ytterfløyene vind i seilene.

Ukraina er i dette henseende ikke ulikt Russland, men forskjellen består i at Vladimir Putin har lyktes i å skape en slags nasjonal konsolidering, støttet opp om nostalgisk dyrking av forgangen storhet. I Ukraina derimot finnes det ikke mye i fortida å samle seg om. Forsøket på å gjøre nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig til ukrainske nasjonalhelter er ikke et bidrag i så måte. I dag har konflikten tilspisset seg mellom de opprinnelige ukrainerne og de neste ti millioner russere som for en stor del kom til Ukraina i følge med industrialiseringa på slutten av tsar-tida.

I dag ledes Ukraina av en regjering som ikke bare er russiskfiendtlig, men som offentlig hevder at Russland er ute etter å starte en tredje verdenskrig og hvor en rekke departementer styres av høyreekstremister. Dette er av flere grunner uklok politikk. Russland og Ukraina er økonomisk avhengig av hverandre, man kan neppe forvente at Russland selger gass til rabatterte priser til en nabo som anklager landet for å ønske krig. Videre skaper det nye styret dyp usikkerhet hos det russiske mindretallet og en berettiget frykt for at de høyreekstreme paramilitære gruppene skal få fritt spillerom.

Ukrainas problemer er ikke noe som er skapt av Russland. Historisk sett har Russland begått overgrep mot Ukraina, men dette kan i dag ikke begrunne at russerne i Ukraina skal gjøres til andrerangs borgere. Like lite som at det at noen ukrainere kollaborerte med tyskerne skal ha noen betydning. Den eneste farbare veien framover er derfor å finne en nasjonal enighet mellom flertallet av ukrainere og russerne. Sikkerhet og like rettigheter for alle må gjenopprettes. Alle typer ikke-statlige væpnede grupper må avvikles. Partiene Frihet og Høyre sektor må reduseres til den oppslutning de synes å ha i det ukrainske folket, nemlig minimal. Alternativet, dersom dette ikke lykkes, er rett og slett en deling av landet. Det er i så fall ikke første gang dette skjer i nyere europeisk historie.

Det er ingen grunn til å sympatisere med Putins politiske prosjekt, men det kan likevel være slik at Russland kan ha rett i visse utenrikspolitiske spørsmål som gjelder Russlands sikkerhet. Krisa i Ukraina har en geopolitisk dimensjon som må sees på bakgrunn av at Nato og EU i dag har rykket helt inn til Russlands grenser. Det Vesten bør spørre seg om, er om man ønsker at Russland i framtida skal være vendt imot Europa. Alternativet er et Russland som orienterer seg imot Asia, og lar olje, gass og råvarer sikre Kinas fortsatte ekspansjon.

Alliansen Russland-Kina vil i så fall bli enda fastere enn den er i dag. Russland som geopolitisk realitet blir man uansett ikke kvitt.

arne.overrein@uit.no

Artikkelen er oppdatert: 1. desember 2014 kl. 09.58