Lørdag 24. mai 2014 Orientering

Er det noen annen løsning enn et føderalt Ukraina med utstrakt regionalt sjølstyre?

Mellom Brussel og Moskva

Konfliktene i Ukraina utvikler seg fra ille til verre for hver dag som går. De som forsterker fiendebilder, vinner lettere fram i media – og antakelig også i ordvekslingen folk i mellom – enn de som prøver å dempe dem.

Kiev-regjeringen kan ikke vinne noen militær seier i øst og rår åpenbart heller ikke over politistyrker som kan skjelne mellom fredelig innstilte demonstranter og villbasser på jakt etter slagsmål.

Ukraina kan havne i samme katastrofale spor som Jugoslavia på 1990-tallet. Der var det også slik at krigshissere med makt og adgang til media blåste opp enkelt-episoder for å skape stor nok frykt – også for naboer – til at vold og krig ble «løsningen». Både i Kiev og Moskva er det nok av makthavere som har sett seg tjent med å piske fram fiendebilder som hindrer enhver nedtrapping av konfliktene.

Samtidig kommer stadig flere – både i Ukraina og utenlands – til den erkjennelsen at et føderalt Ukraina med folkevalgte regionale regjeringer er den eneste løsningen som «partene» i konflikten etter hvert kunne samle seg om. I så fall er det ingen som vinner alt eller taper alt.

Det betyr at en slik løsning måtte velges både av den Kiev-regjeringen som oppstår etter valget på søndag og av de regionale makthaverne både i russisk-dominerte områder i øst og sør og i ukrainsk-dominerte områder i vest og i det sentrale Ukraina.

Et så følsomt kompromiss mellom krefter som har gitt seg sjøl ekstrem fallhøyde, forutsetter at EU/USA og Russland legger til rette for en slik løsning.

Noe slikt kommer ikke av seg sjøl.

Her i Norge betyr det vi må oppsøke og spre den informasjonen som forklarer hvordan og hvorfor konfliktene er oppstått – og som peker ut mulighetene for å bygge ned konfliktnivået. Det betyr at norske politikere, både i partier og i regjeringen, aktivt argumenterer overfor kontakter i andre land for at en slik kompromissvilje må arbeides fram også utafor Ukraina.

Et føderalt Ukraina med utstrakt regionalt sjølstyre er på ingen måte en «russisk» løsning. Under regimet til Janukovitsj var regionalt sjølstyre et hovedkrav fra de regionale myndighetene i Lviv-regionen vest i Ukraina så nylig som i februar.

En slik løsning setter tvert imot en bom for Putins separatisme. Ukraina vil bestå som stat, antakelig på den eneste måten den kan være levedyktig med de sterke regionale spenningene som er utløst. Hvis målet er et samla Ukraina ett eller annet sted mellom Brussel og Moskva, må mange jenke seg – både innad i Ukraina og blant politiske krefter utafor landet.

Majdan-opprøret i vinter viste at det var umulig å få Ukraina inn i den «eurasiatiske unionen» til Putin – sammen med Russland, Belarus og Kazakhstan. Opprøret i øst og dødsbrannen i Odessa er tydelige signaler om at det kan bli like vanskelig å få et samla Ukraina til å velge den vestvendte veien med full tilpasning til EU og et varig brudd med Moskva.

Fortsatte forsøk på å slå ned det væpnede opprøret i øst med militære midler styrker bare de mest skytevillige opprørere i øst, men også paramilitære ekstrem-nasjonalister i vest og Putins herredømme over opinionen i Russland.

To ting kan vi være nokså sikre på: Verken mediestormen i vest eller i øst gir et troverdig bilde av hva som har skjedd i og rundt Ukraina. Ved å leite blant nettkilder fra den reflekterte «venstresida» i Russland og Ukraina, er det enkelte hovedtrekk det er enighet om.

De fleste er enige om at grunnleggende samfunnskonflikter lå i bånn for opprøret både vest og øst i Ukraina. Da demonstrasjonene starta i Kiev i november, var de utløst av et sosialt raseri. De som møttes på Majdan-plassen, ville ikke godta et samfunn der store og små oligarker kunne tjene seg søkkrike på å herje med arbeidsliv og arbeidsplasser, og der korrupsjon ga ekstreme fordeler for noen få og stengte dører for de mange.

Det er også enighet om at sjøl om Majdan-opprøret kunne blitt et uttrykk for en sosial revolusjon, endte det med å flytte samfunnsmakta fra én elite til en annen – fra østvendte oligarker til vestvendte. Valget på søndag endrer ikke noe på det.

Både i vest, på Maidan-plassen i Kiev, og i øst i Donetsk og Lugansk, tvang de mest voldelige det sosiale opprøret på avveier. I vest var det godt organiserte grupperinger som Svoboda og Høyresektoren som tok kontroll. I øst okkuperte væpnede grupper offentlige bygninger og proklamerte «Den uavhengige folkerepublikken Donetsk» og en tilsvarende republikk i Lugansk.

De fleste venstrenettstedene jeg fant fram til, regner med at Russland sendte inn spesialsoldater for å utløse og organisere disse okkupasjonene. Flere regner også med at grupper fra det Janukovitsj-tro opprørspolitiet som ble kjeppjaga fra Kiev, har slutta seg til det væpnede opprøret øst i Ukraina.

Derimot avviser de fleste at Putin har hatt planer om å invadere Øst-Ukraina militært. Da ville han ha overtatt ansvaret for å løfte millioner av mennesker ut av en sosial elendighet som er verre enn den som plager de verst stilte regionene i Russland. Målet hans var snarere å skape så mange problemer for regimet i Ukraina at det etter hvert ville miste støtte i befolkningen.

De avviser også at befolkningen i øst er «separatister» som vil ut av Ukraina og inn i Russland. Russerne i Ukraina veit nok at lønninger og pensjoner er langt høyere i Russland enn i Ukraina, men gruvearbeiderne blant dem veit også at det er på den andre sida av grensa at det legges ned flest gruver.

Separatistene fins, særlig blant dem med våpen. Det fins også en høyre-nasjonalisme i øst som ikke er mer trivelig enn høyre-nasjonalismen i vest. Men det kan se ut som om det folk flest samler seg om, er å få «makt tilbake der de jobber og der de bor».

Den kampen kunne mange ukrainere ha opplevd som felles både i øst og i vest – hvis det underet kunne skje at mange nok vendte ryggen til krigshisserne.

dag.seierstad@stortinget.no

Artikkelen er oppdatert: 9. februar 2015 kl. 12.09