Lørdag 21. juni 2014 Bokmagasinet

Lang ferd mot natt

Satirisk tone: Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe

Satire: Hovedpersonen i Ingvar Ambjørnsens nye roman får kjørt seg.

Anmeldelse

Helt nattsvart blir det aldri i Ingvar Ambjørnsens siste bok, «Ut av ilden», men hovedpersonen, den bestselgende krimforfatteren Alexander Irgens, får mye juling av sin skaper. Til å begynne med har han grei kontroll. Irgens er på vei til Lillehammer, hvor det gjøres klart til en storslagen lansering av nok ei bok om tøffingen Stig Hammer. I passasjersetet sitter elskerinnen Vilde, i bilens bagasjerom ligger en død krikkand han kom over på veien, og som han har planer om å stoppe ut. Det kommer aldri til å skje, og kanskje kan den sakte råtnende anden leses som et høyst konkret bilde på all skammen som har samlet seg opp i hovedpersonens liv, og som han ikke selv har tilgang på.

Irgens, som også har gitt ut to novellesamlinger og en kritikerrost roman, har solgt sjelen sin og skriver nå lødig underholdningslitteratur. Det er én av hans synder. Han er i tillegg en aldrende kvinne­jeger, notorisk utro, for­drukken, mer opptatt av å pønske ut nye voldsmettede plott enn av menneskene rundt seg. Udelt sympatisk er han altså ikke, men han framstilles med nok varme, egenart og forsonende trekk til at jeg som leser bryr meg om hvordan det går med ham.

Vi følger den aldrende forfatteren på reise fra sted til sted, på flukt fra spøkelser fra fortida. Etter et par turer til utlandet, er vi tilbake i Irgens’ fødeby Larvik, hvor han bader i hotellbassenget kledd i bermudashorts med Se & Hørs logo og drikker sjampanje på bladets regning.

Den type bak kulissene-­scener er ikke så spennende, replikk­vekslinger om intervjuavtaler og Dorte Skappel-aktige journalister og hylle­plassering tværes vel mye ut. Selv liker jeg boka best når Irgens drar fra hele sulamitten, slår av telefonen og drikker seg full på den lokale baren. For romanen er mer enn en satire over norsk bok­bransje.

Et sted sier en forfattervenn av Irgens at «Det er det jeg skriver om. Om at vi ikke lenger er unge.» Det er også det denne boka er – en god roman om å eldes og hva det gjør med en som har levd hardt.

Framstillingen av det kyniske pengespillet i forlags- og bokhandel­verdenen er likevel underholdende lesning. De kvinnelige forlagsarbeiderne (ja, det er bare kvinner) sier ting som «knall bok. Den topper!» og «dette går veien!»

Skandaler tolereres og unnskyldes såframt det gagner boksalget. Om enn karikerte, så er mange av observasjonene skarpe og presise.

Nydelige miljøskildringer løfter romanen fra forutsigbarheten som iblant truer med å ta over, språket har en god rytme, med tydelige og klare bilder, det være seg av en kvinne som svømmer i et delvis skyggelagt vann eller den islandske tåken som får det til å rive og slite i en personbil.

Lange, poetiske, iblant surrealistiske partier munner ut i kontante, kjappe setninger. Tonen er raggete og karslig på en fin måte, som når Irgens kaller sin langt yngre elskerinnes kjønn for beveren («– Jeg synes du skal la beveren din være i fred, sier jeg. – Du ser ut som en femåring.»).

Iblant dukker det opp noen vel opplagte formuleringer og sammenligninger. Jeg er i tvil om en setning som denne: «Kråkene faller tilbake, og sprer seg over slottsgården som askeflak i vinden», og meget skeptisk til opphopningen av dyremetaforer nær slutten av romanen, hvor hovedpersonen er sulten som en ulv, «spiser som et rovdyr,» og et par linjer lenger ut, føler seg «sterk som en okse» igjen.

En litt for wrap up-aktig slutt til tross: «Ut av ilden» er en god satire, og best når den også tør være alvorlig.

bokmagasinet@klassekampen.no

Roman

Ut av ilden

Cappelen Damm 2014, 362 sider