Lørdag 19. juli 2014 Meninger

Ikke bidra til radikalisering

Ønsker å delta: Niqabbrukere opplever hindre i samfunnet. Ikke ekskluder dem med et forbud, skriver Fahad Qureshi. Illustrasjonsfoto: Christopher Olssøn

Kjære statsminister: Et niqabforbud vil føre til ekskludering og fremmedgjøring.

Kronikk

Kjære statsminister, for fire år siden spurte du meg på Debatten på NRK om hva jeg som leder av Islam Net gjør for å forhindre radikalisering. Jeg hadde i forkant forklart at radikalisering blant annet er et resultat av at samfunnet ekskluderer minoritetsgrupper fra samfunnsdeltakelse. Du sa at det var en «grei analyse». Jeg ser ting fra et bakkeperspektiv, mens du ser ting fra fugleperspektiv. Jeg har sett flere unge gå gjennom en radikaliseringsprosess. I starten har de bare ønsket å praktisere islam, men på grunn av ekskludering og fremmedgjøring, har de senere blitt ekstreme og legitimert vold mot sivile.

Cirka 50 personer har reist til Syria, inkludert unge kvinner. Har du reflektert over hva som kan få tenåringsjenter til å forlate fredelige Norge og reise til krig, og hvorfor miljøer som legitimerer terror, har blitt «populære» blant unge?

Muslimer er en minoritet. Muslimer som praktiserer islam er en minoritet i en minoritet. Ofte opplever praktiserende muslimer at foreldre og venner har innsigelser til det å praktisere islam. I teorien bør det norske samfunnets verdier som frihet og likeverd være en trøst og trygg havn for disse ungdommene, som ikke føler seg hjemme noe annet sted. Slik er det dessverre ikke. Media har en tendens til å legge vekt på aspekter ved islam som kan virke fremmede for det norske samfunnet, og som får praktiserende muslimer til å føle seg som en blink som blir skutt mot fra alle hold. Dette er med på å støte ut en allerede utstøtt gruppe. Politikere har et ansvar og må ikke la seg rive med og bli medskyldige i å fremmedgjøre muslimer.

Niqab-brukere har ofte lite støtte fra foreldre, og de opplever mye hets både på sosiale medier og i dagliglivet. Dette blir bekreftet av Ayesha Wolasmal og Hannah Gitmark i deres meget grundige analyse om niqab-forbudet i Frankrike for tankesmien Agenda. Men niqabbrukere er aktive deltakere i samfunnet og ønsker ofte å ta høyere utdanning. Dessverre opplever de hindre, som Somia Salaouatchi som ble nektet å ta emner på Universitetet i Oslo fordi hun bruker niqab.

Jeg kan forstå at du ønsker å se ansiktene til dem du snakker med, slik du sa til VG 5. juli, men det er flere ting vi må ta i betraktning før vi vurderer et forbud.

Det aller første er at de som bruker niqab i Norge gjør det av eget valg, noe flere også har forklart, som i Klassekampen 3. juli. Forestillingen om at de blir tvunget og at man må frigjøre den undertrykte muslimske kvinnen, har ikke rot i virkeligheten. Ved å innføre et forbud har man i realiteten selv endt opp som undertrykkeren man påstår å bekjempe. For det å tvinge en kvinne til å ta av seg niqaben, er ikke bedre enn å tvinge en kvinne til å ta den på. Ved begge tilfeller er det tvang!

Mange tror at et forbud mot niqab vil føre til at de som bærer niqab vil fortsette livene sine, uten niqaben. Det er dessverre ikke så enkelt. Mange, om ikke alle, som bærer niqab, vil neppe slutte med det. Enten vil de forbli i huset 24 timer i døgnet, droppe ut av skolen, vegre seg mot å dra til legen ved sykdom, og sitte igjen med stor forakt for det norske samfunnet. Eller så vil de ikke bry seg om forbudet og bli ansett som kriminelle.

Gitmark og Wolasmal har påpekt at dialogen mellom politiet og minoritetsbefolkningen vil bli vanskelig når politiet er ute etter å dra av kvinner klesplagg som for dem symboliserer deres ære. Vi ønsker vel ikke at tenåringsjenter med mye potensial og kjærlighet for Norge, skal bli kriminelle eller låse seg inne i sine hjem?

For argumentets skyld kan vi anta at noen av dem som bærer niqab blir tvunget av menn. Vil et forbud frigjøre dem fra niqaben? Hvis en mann er i stand til å tvinge en kvinne til å bære niqab, er han også i stand til å tvinge henne til å ikke forlate huset om det skulle tre i kraft et forbud mot niqab. Hvis man ønsker å forebygge at noen tvinges er det en holdningsendring som må til hos dem som tvinger. Å forby niqab vil virke imot sin hensikt. Både de stolte niqab-brukerne og de som eventuelt er tvunget vil bli fengslet i sine hjem.

Frp har argumentert for at niqab er et symbol på undertrykkelse i andre land. Dette er ikke et argument for å forby niqab i Norge. Om f.eks. kvinner i et annet land ble tvunget til å gå med bukser, betyr det at vi burde forbudt kvinner i Norge å gå med bukser? Selvsagt ikke. Vi må forholde oss til Norge, og her er realiteten at man ikke blir tvunget.

Noen vil påstå at jenter som på eget initiativ bærer niqab, er hjernevasket. Det er en fornærmelse å anta at noen er hjernevasket fordi de velger annerledes. Det er også noen som vil si at de som tatoverer seg selv er hjernevasket. Skal man forby en person å gå ut av sitt hjem fordi man ikke liker vedkommendes utseende?

Selv har du, statsminister, uttalt at du vil se den du snakker med. Men det legitimerer ikke å påtvinge noen sin vilje. Verden fungerer helt fint uten at man må se enhver person man kommuniserer med. Hver dag kommuniserer folk med hverandre uten å se den man snakker med gjennom telefon, e-post og sosiale medier. Hvis det er helt nødvendig med identifisering, er niqab-brukere fleksible og viser gjerne ansiktet. Det ironiske er at om man forbyr niqab vil man ikke se disse kvinnene i det hele tatt, for da forlater de ikke sine hjem.

Niqab-brukereer ikke ekstremister. Men de kan fort ende opp som det hvis vi ikke endrer taktikken for å forebygge radikalisering. 26. oktober i fjor tok VG opp om niqabforbud på skoler kan være en av grunnene til at unge norske muslimer velger å reise til Syria. Den eldste av de to Bærums-jentene som reiste til Syria hadde begynt med niqab. Hasan Ali Omar, leder for organisasjonen Info 123, mente at skoleforbudet kan ha ført til at de følte seg fremmedgjort i Norge. Linda Alzaghari fra Minotenk uttalte at «det er mulig vi har gjort oss selv en bjørnetjeneste med niqab-forbudet». Et forbud kan fort føre til at flere unge jenter velger – som bærumsjentene – å reise til Syria fordi de ikke lenger føler tilhørighet i Norge!

Kjære statsminister, du sa til meg at jeg hadde et ansvar, og det hadde du rett i. Mitt ansvar er å informere deg som nå har makten til å utgjøre en forskjell. Radikaliseringen av muslimsk ungdom kan stoppes ved at politikere tar imot de fremmede med åpne armer. Hvis politikere står imot å forby niqab, vil det være med på å skape kjærlighet for Norge. Hvis politikere forbyr å nekte noen å be på arbeidsplassen eller skolen, vil det skape enda mer kjærlighet til Norge. Hvis politikere støtter muslimers rett til å praktisere sin religion, selv om det er snakk om fremmede verdier som kan virke annerledes enn det samfunnet er vant med, vil praktiserende muslimer få stor kjærlighet til Norge.

Husker du slagordet etter 22. juli? «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise». Det er viktig å vise denne kjærligheten gjennom handlinger, så det ikke bare forblir tomme ord. Slik kan vi forebygge radikalisering.