Fredag 1. august 2014 Kronikk

Skal man kalle Maidan-opprøret for et venstreopprør, kan man like gjerne finne opp ei ny ordbok.

Eventyr fra Ukraina

KAMP: På Maidan-plassen har det vært et vanlig syn med frivillige borgervernaktivister. Mobiliseringen har blitt begrunnet med trusler om russisk ekspan­sjonisme. FOTO: ANATOLII STEPANOV, AFP/SCANPIX

Kronikk

Pål Steigan

Karsten Aase-Nielsen hevder i Klassekampen 24. juli at «Maidan-opprøret mer enn noe annet var et venstreopprør». Hans to hovedkilder for å påstå dette er Slavoj Zizeks artikkel (Klassekampen 21. juni) og Timothy Snyder i Frankfurter Allgemeine Zeitung 14. april. Zizeks artikkel var like rik på ord som den var fattig på argumenter. Snyders argumenter kommer jeg tilbake til.

Aase-Nielsen gir oss en fortelling om «heltene på Maidan» og det angivelig «venstreorienterte» opprøret i Ukraina. Men han gjør ikke noe forsøk på å analysere dette opprørets sosiale grunnlag, dets politiske program eller dets faktiske sponsorer og støttespillere. Han forsøker å retusjere fascistenes handlinger og rolle for å få denne fortellinga til å bli troverdig. Og han gir ingen forklaring på hvorfor hans fortelling er så til forveksling lik den som spindoktorene i US State Department serverer.

Maidan var, som alle vet, i utgangspunktet en protest mot assosiasjonsavtalen med EU. Innholdet i denne avtalen var en fullstendig økonomisk kapitulasjon fra Ukraina overfor EU. Den betydde å legge landet fullstendig åpent for internasjonal kapital og la opp til en storstilt rasering av landets industri og billigsalg av dets ressurser. Avtalen ville styrte det ukrainske folket ned i djup fattigdom for en generasjon.

Timothy Snyder gjør ingen analyse av dette. Han serverer EUs og USAs versjon av det hele. Skal man kalle den for «venstre» kan man like gjerne finne opp ei ny ordbok. Hvem var interessert i denne avtalen, hva var det sosiale grunnlaget for den? Det var flertallet av Ukrainas oligarker, som allerede har stjålet det meste av landets rikdommer og så muligheten av å bli enda rikere i samarbeid med vestlig kapital.

Et mindretall av oligarkene var imot avtalen, fordi de har store interesser i handelen med Russland. Men de også snudde da de så hvilken vei vinden blåste.

Arbeiderklassen, og spesielt arbeiderne i tungindustrien og gruvene, var imot avtalen, fordi den ville rasere arbeidsplassene og livsgrunnlaget deres. Flertallet av dem som deltok på Maidan hadde nok en drøm om at en tilslutning til EU ville gi dem frihet og velstand og føre til et oppgjør med oligarker og korrupsjon. Men sosialt tilhørte de et småborgerskap som har vist seg lett påvirkelig av den typen illusjoner.

Og hvem sponset Maidan? Hvem betalte for oppmøte, utstyr, dataløsninger, mat og forsyninger? Regninga ble delt av US State Department, som filtrerte CIA-penger via hundrevis av NGOer, George Soros, tyske Konrad Adenauer Stiftung og oligarkene. Etterretningsvesen og røverkapital betalte daglønn på fra 100 hryvnja og oppover, satte opp datasentre, TV-dekning og så videre. Oligarkene stilte sine TV-kanaler til disposisjon for Maidan. Venstre? Det er en fortelling Karsten Aase-Nielsen må prøve å servere til mer naive folk enn Klassekampens lesere.

Og hvordan ble virkelig venstreorienterte behandlet på Maidan? Folk som stilte med sosialistiske paroler og røde flagg ble utsatt for systematisk trakassering og vold fra de virkelige lederne av Maidan, de fascistiske og nazistiske gruppene. Dette finnes det tallrike øyenvitneskildringer av.

Og hvem sto fram og rev i stykker den avtalen EU og partiene i nasjonalforsamlinga hadde inngått med Janukovitsj? Jo, det var ingen ringere enn ultra-fascisten Dmitro Jarosj. Og med det var statskuppet et faktum og den folkevalgte (og tvers gjennom korrupte) Janukovitsj avsatt og truet med at han ville lide samme skjebne som Gaddafi. Venstre?

For å få sin eventyrfortelling til å henge sammen må Aase-Nielsen se bort fra Julia Timosjenkos uttalelse om at alle russisktalende i øst burde drepes. Han må ser bort fra at Jatsenjuk på Ukrainas offisielle hjemmesider i USA kalte separatistene for «undermennesker» (noe som raskt ble erstattet med «ikke-mennesker»). Og når han hyller den «moderate» Porosjenko, må han retusjere bort at samme mann har lovt at drepe hundrevis for hver ukrainsk soldat som blir drept. Porosjenko er på god vei og har hittil lykkes med å drepe like mange i Øst-Ukraina som det Israel har gjort på Gaza, uten at mediene eller for den saks skyld venstresida har lagt noen vekt på det. Og ikke minst må Aase-Nielsen se bort fra den reine fascistiske massakren på mer enn 50 mennesker i Fagforeningenes hus i Odessa.

Det tilsynelatende sterkeste argumentet til Timothy Snyder (og Karsten Aase-Nielsen) er at nazistene bare fikk to prosent av stemmene i presidentvalget. Da velger man riktignok å se bort fra Oleh Liasko som fikk 8,3 prosent av stemmene og som midt under valginnspurten skrøt av at han hadde fått drept en av sine politiske motstandere, og som er fascist like god som noen. Og man ser glatt bort fra at nazister og fascister fikk nøkkelposisjoner i voldsapparatet som har gitt dem makt til å fortsette å drepe venstreorienterte, separatister og andre folk de misliker. Og man ser bort fra at nå som Jatsenjuk har gått av, så er det bokseren Vitalij Klitsjko og Oleh Tyahnybok fra det fascistiske Svoboda som er i posisjon til å utpeke den midlertidige statsministeren.

Merkelig at venstresida ikke støtter dette? Ikke i det hele tatt. Det som er merkelig er at venstresida er så taus. Ingen demonstrerer mot at nazister massakrerer folk i tjukkeste Europa. Ingen protesterer mot at sivilbefolkninga i Øst-Ukraina bombes med hvitt fosfor og klasebomber. Og ingen protesterer mot at USA ser ut til å prøve å framprovosere en krig med Russland. Det er ikke bare merkelig, det er livsfarlig.

Tolfa

palsteigan@artemisia.no

Artikkelen er oppdatert: 14. august 2014 kl. 14.23