Mandag 11. august 2014 Kultur og medier

Det er på tide at kulturredaksjoner begynner å interessere seg for tall og fakta, mener forfatter:

Angriper slapp journalistikk

KRITISK: Forfatter Trygve Aas Olsen langer ut mot det han mener er sløv kulturjournalistikk. Norske kultur­redaksjoner kan ikke lenger heie på kulturlivet, de må heller undersøke det kritisk, mener han.

Forfatter Trygve Aas Olsen mener norske kulturjournalister er dovne på jobben. Han vil ha færre boklanseringer og flere kritiske avsløringer.

medier

Norske kulturjournalister er uinteresserte i tall og fakta, og i stedet for å se på kulturlivet med et kritisk blikk, står de på sidelinja og applauderer fram forfattere og kunstnere.

Det mener Trygve Aas Olsen, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.

I disse dager kommer han med boka «Kritisk kulturjournalistikk» hvor han tar et oppgjør med det han mener er kulturredaksjonenes knefall for aktørene innen kunst – og litteraturfeltet.

– Kulturjournalistene må huske at de er journalistikkens representanter i kulturlivet, ikke omvendt, sier Aas Olsen.

Slappe kultur­journalister:

• I boka «Kritisk kulturjournalistikk», som gis ut på Cappelen Forlag, tar forfatter Trygve Aas Olsen et oppgjør med norske kulturjournalister.

• Han mener at:

• kulturjournalistene er styrt av egne følelser og for lite opptatt av fakta,

• de er mer opptatt av å støtte kulturlivet enn å undersøke det kritisk,

• og at de lager for mange lanseringssaker.

Lanseringer

Det er særlig lanseringsjournalistikken som får unngjelde i boka.

– Det er ikke journalistenes oppgave å hjelpe en forfatter med å selge hans nye bok ved å gi den brei omtale. Jeg tror tida har løpt fra den ukritiske lanseringsjournalistikken, sier han.

Aas Olsen, som blant annet har journalistbakgrunn fra Dagbladet, viser til at digitaliseringen fører til at forfattere og kunstnere kan lansere sine produkter på egen hånd, for eksempel ved å bruke Facebook.

– Slik kan de nå ut til publikum like effektivt som gjennom avisene. Derfor må det bli en slutt på at norske kulturredaksjoner bruker tid på lanseringsjournalistikk.

– Er det ikke legitimt å lage journalistikk på ei ny bok som kaster nytt lys over et gitt tema, for eksempel kulturjournalistikk?

– Jo da, og jeg ser det paradoksale i at jeg angriper lanseringsjournalistikken i lanseringen av min egen bok. Jeg mener ikke at kulturjournalistikken ikke skal fortelle om nye kulturprodukter. Det må alltid være kjernen i kulturjournalistikken å fortelle om det som skjer, men det må gjøres på en kritisk måte, sier han.

– Ikke som andre

Trygve Aas Olsen, som også har vært redaksjonssjef i avisa Dagens Næringsliv, mener kulturjournalister ikke er som andre journalister.

– De er egentlig uinteresserte i nyheter og vil heller fordype seg i kunst, filosofi og de lange linjene. Men kulturjournalister bør være som andre journalister. De bør kunne noe om økonomi og politikk også, sier han.

– Norske kulturredaksjoner dekker både økonomien i mediebransjen og forlagsbransjen. I fjor fikk Dagbladet Skup-diplom for en serie kultursaker. Svartmaler du situasjonen?

– Aviser som Dagens Næringsliv og Morgenbladet har gode kultursider. Men vi kommer ikke utenom at det er mye lanseringsjournalistikk i regions- og lokalaviser. Men ser man nøyere etter er det mye av dette i riksavisene også. Det er ikke bare noe jeg hevder, forskning viser at det er slik.

Forsømmelser

Aftenposten-journalist Veslemøy Østrem, som i dag er konstituert kulturredaktør i avisa, undersøkte innholdet på kultursidene i 19 aviser i 2011. Rapporten hennes viser at riksaviser som Aftenposten og Dagbladet har over 50 prosent lanseringssaker, mens kultursidene i lokalaviser som Budstikka og Romerikes Blad har over 70 prosent av slikt stoff.

Trygve Aas Olsen mener derfor at lanseringsjournalistikken fører til at kulturjournalistene forsømmer andre områder.

– En av de største unnlatelsessyndene i norsk kulturjournalistikk de siste årene er dekningen av kulturløftet til den rødgrønne regjeringen, mener han.

Kulturløftet besto av 15 konkrete løfter, blant annet at én prosent av statsbudsjettet skulle brukes på kultur innen 2014. I fjor leverte et utvalg, med Anne Enger i spissen, en evaluering av kulturløftet.

– I løpet av åtte år ble bevilgningene til kultur på statsbudsjettet fordoblet. Men det var regjeringen selv som måtte sette ned et utvalg for å se om målsettingene var blitt oppnådd. Konklusjonen var negativ. Det ble ikke flere forestillinger på scener og arenaer og kulturen nådde heller ikke lenger ut enn før.

Dette kunne norske kulturredaksjoner funnet ut på et langt tidligere tidspunkt, ifølge Aas Olsen.

– Alt Enger-utvalget gjorde var å sette sammen offentlige opplysninger. En kritisk kulturjournalistikk skal faktisk undersøke slike ting. Det ville for eksempel vært helt utenkelig at vi skulle fordoble bevilgningene til helsevesenet uten at journalister hadde satt seg ned og ettergått hva man fikk igjen for det, sier han.

Problemet til norske kulturjournalister er at den kritiske sansen er nedsløvet, mener Aas Olsen.

– De heier på kulturlivet og håper at alle kulturinstitusjoner skal gå bra. Tenk om andre journalister skulle gjøre det samme, det hadde blitt absurd. Det er en selvfølge for næringslivsjournalister å skrive kritiske saker om Statoil når de graver hull i den kanadiske villmarka.

– Dagens Næringsliv kårer årlig en «gasellebedrift», så det heies vel litt i næringslivsjournalistikken også?

– Det er riktig. Og det er mye å si om «medhårsjournalistikk» innenfor politikk og næringsliv, men jeg tror likevel vi finner spesielt mye av det i kulturjournalistikken.

dageivindl@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. august 2014 kl. 14.09

– Viktig å dekke kulturens innhold

– At forfattere presenterer og begrunner sine åndsverk offentlig, er et viktig kjennetegn ved en levende litterær offentlighet, sier Bendik Wold, forlagssjef i Flamme Forlag, om Trygve Aas Olsens kritikk av kulturredaksjonenes lanseringsjournalistikk.

Samtidig skriver han gjerne under på etterlysningen av flere kritiske saker om kulturens institusjoner, økonomi og aktører.

– Men dette er bare den ene halvdelen av kulturjournalistikken. Kulturjournalister må også forholde seg kritiske til kulturens innhold, og her spiller den såkalte lanseringsjournalistikken en viktig rolle, sier Wold, som presiserer at han ikke har lest boka til Aas Olsen.

– Kanskje ikke overraskende at en forlagssjef synes lanseringsjournalistikk er et gode?

– Jeg kan selvsagt bli beskyldt for å mele min egen kake, men i mitt tidligere virke som bokredaktør i Morgenbladet og Klassekampen la jeg alltid vekt på å dekke kulturens innhold. På samme måte som politikere må svare for partiprogrammene sine, må forfattere få anledning til å begrunne og kontekstualisere bøkene sine. På denne måten bidrar forfatterintervjuet til folkeopplysning og litterær debatt.

– Blir ikke journalister som gjør slike intervjuer bare nyttige idioter for forlagene som skal selge bøker?

– Nei, slike intervjuer faller i en helt annen kategori enn avskrift av pressemeldinger, eller spoilers fra den nye sesongen av «Game of Thrones». Et forfatterintervju forutsetter at journalisten gjør et skikkelig forarbeid og stiller med kritiske spørsmål. Når avisene nedprioriterer slike intervjuer, skyldes det trolig at jobben er tidkrevende, og at de heller prioriterer stoffområder som antas å generere flere klikk på nett.