Lørdag 4. oktober 2014 Kultur og medier

I dag blir friheten lokalisert i individets syting og klaging, slår filosofen Robert Pfaller fast:

– Frihet er ikke å sutre

Klager og krav: Fordi frihet lokaliseres i individets grettenhet og klaging, får vi flere og flere rop på politiet i den individuelle frihetens navn. Det er langt fra en sann, frigjørende politikk, mener filosof Robert Pfaller.

Frigjøringen er i ferd med å bli kuppet av en overbyråkratisert stat, som griper inn for å redde folk fra private irritasjoner, hevder filosof Robert Pfaller.

Ideer

At Pippi Langstrømpe ikke lenger får si «negerkonge», er ikke frigjørende for afrikanere, hevder Robert Pfaller.

– Er det ikke heller å redusere dem til svake individer som ikke klarer å stå opp for seg selv? Er det ikke å frata dem retten til å ha en mening om uretten som begås mot dem?

Den østerrikske filosofen er i landet i forbindelse med Universitetet i Oslos grunnlovsutstilling «Ja, vi elsker frihet». For frihet er noe Pfaller har sterke meninger om.

Vi har fått en kultur av mennesker som blir oppfordret til å klage på andre i krenkelsens navn. Får man igjennom viljen sin og myndighetene griper inn, oppfattes det som frigjørende, mener filosofen.

Dette er en pervertert oppfatning av frihet, hevder Pfaller. Han mener vi er mindre frie i dag enn for 40 år siden.

Robert Pfaller:

• Østeriksk filosof født i 1962.

• Professor i filosofi ved Universität für angewandte Kunst i Wien.

• Har de siste årene fått internasjonal oppmerksomhet for sitt begrep om interpassivitet.

• Var torsdag i Oslo for å holde foredraget «The other word for nothing left to lose», som handlet om frihet og staten.

Mer undertrykking

– Selv om frigjøring er det liberale demokratiets ledende diskurs, har statsapparatet både flere og mer undertrykkende sosiale institusjoner i dag enn på 70-tallet. I spissen for dem alle står et stadig større byråkrati.

For Pfaller er det et grunnpremiss at dagens undertrykking i større og større grad retter seg mot enkeltmennesker, mens store selskaper stort sett blir overlatt til seg selv.

– Det liberale demokratiet legitimerer denne undertrykkelsen av individene med at den bedrer situasjonen for de svakeste og gir dem mer frihet. Det stiller jeg meg veldig tvilende tvil. Min tese er derimot at systemet har svekket barn, innvandrere, feite, late, eldre og røykere og andre svake grupper enda mer. De blir fratatt selvformynderi under dekke av at staten beskytter dem med sin velmenende hånd.

Aggressivt byråkrati

– På universitetene er det ikke lenger overlatt til studentene selv å lære. De kontrolleres jevnlig gjennom testing og evaluering. Selv de med dårligst karakter skal helskinnet ut med en bachelorgrad, mener Pfaller.

I land med helseforsikring, må alle «usunne» betale høyere forsikring enn de «sunne». Røykere blir henvist til egne soner med utførlig merkede røykpakker for å beskyttes mot seg selv og ikke-røykere. Denne beskyttelsen og utarmingen av de svakeste, kunne ikke vært mulig uten det som er i ferd med å bli en ny klasse i Europa – det aggressive byråkratiet, hevder Pfaller.

Det er en ny form for byråkrati som ikke bare holder seg til administrative oppgaver, mener han.

– Dette byråkratiet er svært lydhørt ovenfor grettenhet, syting og klaging. Faktisk oppfordrer det mennesket til å få fram alle små aversjoner de har ovenfor andre, slik at de kan få en regulerende myndighet til å holde mennesker atskilt fra andre.

Gjøres til barn

Pfallers anekdote for å beskrive hvordan byråkratiet virker, er hentet fra en restaurant i Østerrike, der noen gjester måtte gå noen meter igjennom et røykerom på vei til toalettet.

Gjestene klaget saken inn for myndighetene og krevde at det ble klart atskilte rom mellom røykere- og ikke-røykere. Saken ble tatt helt til høyesterett.

– Det mest utrolige er at det satt byråkrater som tok disse gjestenes «krenkelser» fullstendig på alvor. Som svake, infantiliserte, sladrende voksne, som ikke klarer å ta vare på seg selv og derfor på det sterkeste må tas hensyn til. Men fordi de ble behandlet som infantile voksne, ble de også fratatt all myndighet – uansett om de faktisk fikk igjennom forslaget sitt eller ikke.

Eksempelet viser en statsmakt som følger følsomhetens logikk: Den lytter nøye til enkeltpersoners lite gjennomtenkte og umiddelbare aversjoner. Aversjoner som det burde holde seg for god til å lufte utenfor privatsfæren, mener Pfaller.

– Hva for frigjøring er det som er basert på følsom motvilje mot andres handlinger, som føler seg krenket av dem og som får staten til å komme løpende til unnsetning? Det er ikke frigjørende for individet, det er pseudo-politikk fra statens side.

– Hva legger du i begrepet pseudo-politikk?

– En politikk som legger til rette og oppfordrer til at borgere i full offentlighet kan kreve å bli behandlet som privatpersoner. Denne politikken oppfordrer enkeltmennesker til å klage på alt de ikke umiddelbart takler.

– Men handler ikke eksempelet med restaurantgjestene i Østerrike også om å beskytte mennesker fra det som er skadelig, i dette tilfellet røyk?

– Reell beskyttelse fra en stat er ønskelig i flere tilfeller. Men i svært mange tilfeller er beskyttelsen et ideologisk dekke. Se for deg at Høyesterett hadde skrevet følgende brev til restaurantgjestene: «Å stakkars dere, det må virkelig være hardt å være i en sånn situasjon, men tror dere kanskje at dere overlever? Kan dere muligens holde pusten de fem meterne dere får røyk i ansiktet? Eventuelt kan vi få ordnet et par gassmasker.»

– Det ville vært å ta dem på alvor som voksne, tenkende og selvstendige mennesker som kan ta vare på seg selv, som kanskje til og med har humor og kan le av seg selv.

Det universelle i oss

Frihet er dermed det motsatte av å holde fast på sine private eiendommeligheter, mener Pfaller, som minner om Immanuel Kants frihetsfilosofi.

– For Kant handler frihet nettopp ikke om partikulariteter eller det individuelle, men om å komme fram til det universelle i oss alle. For å komme fram til et virkelig universelt frihetsbegrep, må enkeltmennesker legge bort følsomheten sin når de er i offentligheten.

Begynnelsen er å holde ut det ved den andre som er irriterende, men som faktisk er fullt mulig å holde ut. Du dør ikke av litt røyk, heller ikke av å bli kalt «gringo» eller «white trash», forteller Pfaller. Han har sans for sosiologen Richard Sennetts begrep om «intimitetens tyranni».

– Det må igjen bli slik at det krever godt skuespill å være en offentlig person. Og humor. Ikke dagens intimitetstyranni der alle sitter og deler private irritasjoner over andre. I offentligheten må man takle mye mer enn det man gjør hjemme. Det er starten på en sann, frigjørende politikk, sier Robert Pfaller.

kenneth.wangen@klassekampen.no