Lørdag 18. oktober 2014 Bokmagasinet

Drømmen om Europa

Svunnen idyll: Stefan Zweigs Europa gikk tapt foran øynene på ham. Wes Andersons film av året, «The Grand Budapest Hotel», er sterkt inspirert av Zweig. Foto: Filmweb

Tragedie: Stefan Zweig lærer oss at Europa er en drøm som må drømmes på nytt – og bedre – av hver generasjon.

Essay

Den 22. februar 1942 tar Stefan Zweig og hans andre kone, den 27 år yngre Lotte Altmann, hver sin overdose sovetabletter. De blir funnet dagen etter, på soverommet i det lille huset de leier i byen Petrópolis, 50 kilometer nord for Rio de Janeiro. «Sjakknovelle», Zweigs kanskje mest kjente langnovelle, er akkurat utkommet, og noen uker tidligere har Stefan og Lotte reist inn til Rio sammen med en venn og feiret karnevalet. Året før har Zweig utgitt en bok om landet som nå er blitt deres nye hjem og døpt det «framtidens land». Manuskriptet til det verket Zweig framfor noe skal komme til å bli husket for – selvbiografien «Verden av i går», med undertittelen «En europeers erindringer» – er ferdigstilt.

Stefan Zweig var etter alt å dømme sin tids mest kjente forfatter da han begikk selvmord. Bøkene hans hadde solgt i hundretusenvis av eksemplarer og ble lest over hele verden, fra Moskva i den purunge Sovjetunionen til den amerikanske vestkysten. Da han og Lotte besøkte Brasil for første gang i 1936, møtte fire representanter fra utenriksdepartementet opp på kaia i Rio de Janeiro for å ønske dem velkommen, og en bil med sjåfør ble stilt til disposisjon, slik at Zweig enkelt skulle komme seg til og fra de forskjellige gallamiddagene og mottakelsene som ble holdt til hans ære. Zweigs timeplan ble trykket i avisene sammen med ferske fotografier hver dag. Foredragene hans tiltrakk seg tusenvis av tilhørere. Jeg kunne ha fylt Royal Albert Hall fire ganger, bemerket han i et brev.

Det andre oppholdet i Brasil, fra august 1941 til selvmordet seks måneder senere, var både en kreativ eksplosjon og den siste etappen i en lang, eksistensiell krise for Zweig. Han var kommet til sin verdens ende, kunne man si med den amerikanske forfatteren George Prochnik og hans svært leseverdige biografi «The Impossible Exile: Stefan Zweig at the End of the World». Europeeren Stefan Zweig var blitt forvandlet til den østerrikske jøden Stefan Zweig. Kosmopolitten var blitt flyktning.

Stefan Zweig

Jødisk-østerrikske Stefan Zweig (1881–1942) var en av mellomkrigstidas mest anerkjente forfattere, kjent for sitt humanistiske og pasifistiske engasjement.

• Zweig måtte forlate Østerrike og Europa på 1930-tallet og levde i eksil fram til han begikk selvmord i 1942.

• I dag er Zweig kanskje best kjent for selvbiografien «Verden av i går» (1942) og langnovellen «Sjakknovelle» (1942).

I «The Impossible Exile: Stefan Zweig at the End of the World» (Other Press 2014) undersøker den amerikanske forfatteren George Prochnik hvordan eksilet påvirket Zweigs liv og litteratur.

Olaf Haagensen er litteraturkritiker og tidligere medarbeider i Bokmagasinet.

Det gamle Europa

«No European can be a complete exile in any part of Europe», hevdet filosofen Edmund Burke. Men hva skjer med europeeren når Europa forsvinner? Når alt han har holdt for sant, godt og vakkert faller sammen rundt ham?

Stefan Zweig begynte å drømme. I eksilet drømte han seg bakover gjennom sitt eget liv, til årene før alt gikk i stykker. «Den tid jeg vokste opp i, var en frihetens gullalder», innleder han det første kapittelet i «Verden av i går», før han setter i gang med å beskrive oppveksten i det borgerlige Wien rundt århundreskiftet, en by preget av toleranse og bedagelighet, mangfold, trygghet, framtidsoptimisme og ikke minst en nærmest patologisk opptatthet av kunst og høykultur. Hva som til enhver tid foregikk på scenen i Burgtheater, var langt viktigere enn de beslutningene som ble tatt i de keiserlige gemakker.

Zweigs far hadde slått seg opp i tekstilindustrien og gjort familien svært velstående, men det er ingenting som tyder på at Stefan noen gang vurderte en merkantil løpebane. Så snart den forhatte skolegangen var unnagjort – skildret med stort overskudd i «Verden av i går» – ga Zweig seg litteraturen i vold. Han debuterte med en diktsamling allerede i 1901, 20 år gammel, og de neste årene reiste han på kryss og tvers i Europa, til Nord- og Mellom-Amerika og India. Han oppsøkte kunstnere og forfattere og knyttet vennskapsbånd hvor enn han kom. Han tilhørte en verden og generasjon der framtidsoptimismen var himmelhøy:

Hvor tåpelige disse grensene er, sa vi, når hvilket som helst fly lekende lett svinger seg over dem! Hvor provinsielle og kunstige tollgrensene og grensevaktene er, hvor lite de passer i vår tid, som åpenbart krever samarbeid og verdensbrorskap! Følelsen steg likeså høyt som flyet, jeg beklager alle som ikke var unge dengang og opplevde disse siste årene av tillit i Europa.

Humanisme og pasifisme

Utbruddet av første verdenskrig i 1914 satte en blodig stopper for den «europenismen» Zweig på dette tidspunktet allerede hadde praktisert i snaue 15 år. Etter tre år frivillig tjeneste i Østerrike-Ungarns Kriegsarchiv i Wien, langt unna slagmarkene, var Zweig blitt overbevist pasifist, og fra 1917, da anti-krigsdramaet «Jeremias» utkom, sto han fram i full offentlighet som motstander av den meningsløse nedslaktningen.

I mellomkrigsårene framstår Zweig som en ambassadør for humanisme, pasifisme og samarbeid i alt han skriver og gjør. Uberørt av, og uinteressert i, det store modernistiske bruddet kunsten rystes av, setter han sin lit til at dannelsen skal redde Europa. Han utgir en serie essays om europeiske forfattere (blant andre Balzac, Dostojevskij, Hölderlin og Dickens) og flere populærvitenskapelige studier av historiske skikkelser som Marie Antoinette, Magellan og Erasmus, i tillegg til noveller og skuespill. Zweig er uhyre produktiv, og bøkene får et voldsomt gjennomslag: Da han i 1927 publiserer «Evige øyeblikk», en samling historiske miniatyrer om alt fra erobringen av Bysants til Robert Scotts fatale Sydpolen-ekspedisjon, selger den 250.000 eksemplarer over natta.

I noen år ser det faktisk ut til at verden har lært, og at Zweig og hans meningsfeller ikke taler for døve ører. Men med Hitlers maktovertagelse i Tyskland begynner alt å falle sammen igjen. Zweig emigrerer fra Østerrike til England allerede i 1934. Da Tyskland annekterer Østerrike i 1938 blir han offisielt statsløs, og da England erklærer Tyskland krig skifter han status igjen, denne gang til enemy alien. Livredd for at det barbariet han ser i nazismen skal innta de britiske øyene, flykter Zweig videre til USA og blir – sammen med for eksempel Hannah Arendt, Mann-familien, Theodor Adorno og Albert Einstein og mange andre – en del av den enorme intellektuelle og kunstneriske emigrasjonen fra Europa under nazismen. Zweig holder ikke ut lenge i New York, og en sensommerdag i 1941 går ferden videre til Brasil.

Zweig-oppsving

I «The Impossible Exile» spekulerer Prochnik over hvorfor Zweig har såpass sterk resonans i dag, etter å ha glidd ut av den internasjonale litteraturens sentrum i løpet av etterkrigstida. De siste årene har Zweigs bøker igjen begynt å utkomme i nye opplag og oversettelser utenfor det tyske språkområdet (Aschehougs pocketutgave av «Verden av i går» fra 2012 er nå ute i sitt fjerde opplag), og i vår kunne man gå på kino og se Wes Andersons uttalte Zweig-hyllest, «The Grand Budapest Hotel». Interessen Prochniks egen studie har møtt, er også verdt å nevne i denne sammenhengen.

Prochnik antyder at et mulig svar ligger i at Zweigs skjebne – den gradvise overgangen fra fri kosmopolitt til jaget flyktning – taler til en tid der landegrensene igjen bygges opp og flyktningstrømmene øker. (I år satte vi foreløpig rekord med minst 51,2 millioner mennesker på flukt verden over, ifølge Flyktning-regnskapet 2014.) Kanskje appellerer også Zweigs sepiafargede bilder av århundrets begynnelse til den kulturelle nostalgien som sender seertallene til en tv-serie som «Downton Abbey» i været?

Hvordan det enn måtte forholde seg, så treffer i hvert fall en samlesning av Prochniks «The Impossible Exile» og Zweigs egen «Verden av i går» langt dypere enn den tidsånden som eventuelt måtte sveve over landet i dag. Den sjangeren som mer enn noen annen synes å yte Zweigs liv rettferdighet – og som kanskje kan bidra til å gjøre det mer akutt relevant for oss – finner vi helt nede på det europeiske grunnfjellet, i den antikke tragedien.

Tragisk brist

Zweigs visjon for Europa var like deler storslått og naiv. Som motstander av alle politiske eksesser, enten de gikk til høyre eller venstre, mente Zweig at kunstnerne og filosofene måtte heve seg over det pølsemakeriet som foregikk rundt omkring i parlamentene, for ikke å snakke om de kampene som ble utkjempet på gata. Hvis åndslivet aksepterte politikkens premisser, ville det uvegerlig bli trukket ned på samme nivå og miste sin kraft som et høyerestående alternativ. Man får inntrykk av at det Europa Zweig så for seg var en slags overnasjonal versjon av Wiens berømte kaffehus der interessekamp var erstattet av opplyst samtale.

Ideen om et Europa forent i humanisme, dannelse og pasifisme var så skinnende vakker at den ser ut til å ha skapt en slags synsfeil hos Zweig. Hamartia (gr. ‘feil’) kaller Aristoteles det, feilgrepet eller -bedømmelsen som styrter den tragiske helten ut i ulykken. I «Verden av i går» manifesterer denne synsfeilen seg for eksempel i at Zweig er helt blind for de mest basale klassestrukturene i Østerrike-Ungarn og Europa under «frihetens gullalder». Mot slutten av boka, for liksom å understreke hvor fjern den politiske hverdagen er for ham, nevner Zweig i en sidebemerkning at han «i årevis ikke hadde nyttet sin stemmerett».

Hvis disse unnlatelsessyndene kan forstås gjennom Zweigs privilegerte bakgrunn, så er det vanskeligere å begripe at denne mannen som hadde fri tilgang til enhver talerstol og et lydhørt publikum verden over, aldri offentlig uttrykte sin motstand mot Hitler. Zweig hadde mistet alt, nazismen ville ødelegge det han hadde brukt hele livet sitt på å forsvare, men resonnementet om at ånden måtte holde politikken på armlengdes avstand, forble det samme – iblandet et håp om at kulturnasjonen Tyskland endelig skulle våkne opp fra den barbariske søvngjengertilstanden.

Verdens ende

En av de tidlige betydningen til det tyske ordet Elend (elendighet, ulykke) var bannlysing, påpeker forfatteren Jean Améry, en jødisk landsmann av Zweig som etter mange år i selvpålagt eksil etter krigen døde for egen hånd i 1974. Eksilets elendighet må ha vært særlig sterkt for Zweig, er det lett å tenke, fallet fra det eteriske kaffehuset ned til jungelen som omgir Petrópolis uvanlig dypt, og erkjennelsesøyeblikket ytterst fortvilt. De siste bøkene Zweig skrev synes å bekrefte den håpløse situasjonen: I «Brasil – Framtidens land» spekulerte han over muligheten for en europeisk gjenfødelse i Latin-Amerika, og i «Verden av i går» sørget han over en kultur som var tapt for alltid. «Sjakknovelle» forteller historien om en østerriker – og «tidligere kosmopolitt» – som under et langvarig fangenskap hos Gestapo lider et nervesammenbrudd og utvikler schizofreni.

Siste del av «Verden av i går» er hjerteskjærende lesning når man kjenner omstendighetene rundt boka og Zweigs store drøm om et grenseløst Europa. Det er en slagen mann som skriver, han er langt hjemmefra og føler det som om han «med hvert eneste åndedrag drikker opp luften for et fremmed folk». Ungdomstidas luftige framtidssvev har mistet all kraft: «Det har ikke hjulpet meg at jeg nesten i et halvt århundre som en ‘citoyen du monde’ har oppdradd mitt hjerte til å føle kosmopolitisk. Nei, den dagen da jeg mistet mitt pass, oppdaget jeg i mitt åtte og femtiende år at hjemmet betyr mer for en enn en inngjerdet flekk jord.»

bokmagasinet@klassekampen.no