Tirsdag 9. desember 2014 Utenriks

Representanter for 160 land samlet til internasjonal atomvåpenkonferanse i Wien:

Vil forby atomvåpen

MOT ATOMVÅPEN: Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (Ican) er blant organisasjonene som samles i Wien i går og i dag.Illustrasjonsfoto: Ican

GIR SEG IKKE: Til tross for ikkespredningsavtalen fortsetter atommaktene å ruste opp. – Stadig flere vil ha et globalt atomvåpenforbud, sier Grete Østern i Norsk Folkehjelp.

ATOMVÅPEN

Rekordmange stater deltar på den internasjonale konferansen om atomvåpen som avvikles i Wien i går og i dag.

USA og Storbritannia deltar for første gang, og også India og Pakistan er å finne på deltakerlisten, men ingen av de øvrige atommaktene (Kina, Frankrike, Israel og Nord-Korea) deltar. Til sammen deltar representanter fra 160 stater.

Konferansen er den tredje i en rekke av konferanser som bel startet av Norge i 2013, og vil vektlegge humanitære konsekvenser av atomvåpen.

– Ikkeatomvåpenstatene er utålmodige og frustrerte over at atommaktene ikke følger opp løftene om å ruste ned, sier Grethe Østern, våpenpolitisk leder i Norsk Folkehjelp og medlem i det internasjonale styret for International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (Ican).

Kampanjen for å forby atomvåpen:

• Den internasjonale kampanjen for å forby atomvåpen (Ican) er en global koalisjon av organisasjoner som mobiliserer folk til å inspirere, overtale og presse myndighetene til å sette i gang forhandlinger om et internasjonalt atomvåpenforbud.

• Koalisjonen har 360 medlemsorganisasjoner i 93 land, og ble lansert i 2007.

• Ni land har til sammen over 16.000 atomvåpen: USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea.

Kilde: www.icanw.org

Overholder ikke løfter

Da ikkespredningsavtalen (NPT) for atomvåpen ble inngått i 1968 undertegnet de fem atommaktene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina.

India, Pakistan og Israel signerte ikke avtalen, og Nord-Korea har trukket seg ut siden.

– Ikkespredningsavtalen var en avtale mellom atommaktene og ikke-atomvåpenstater, der de som ikke hadde atomvåpen lovet å ikke skaffe det, mot at atommaktene lovet å kvitte seg med våpnene. De har ikke skjedd, selv om de fem som har signert avtalen har en juridisk forpliktelse til å gjøre dette, sier Østern på telefon fra Wien.

Økt kunnskap om alle nestenulykkene og nestenbruk av atomvåpen gjør at stadig flere ser behovet for et totalforbud, og Østern og Ican håper at verdenssamfunnet skal starte prosessen for å få i gang et konkret spor i retning av forbud i løpet av 2015, før 70-årsdagen for bombingen av Hiroshima og Nagasaki.

– At atommaktene i stedet for å trappe ned velger å satse på modernisering, øker også faren for at flere land vil skaffe seg atomvåpen, sier Østern.

Mot strømmen

– Styrken til dette initiativet og den humanitære tilnærmingen er at det utvider spekteret av folk som engasjerer seg i spørsmålet, sier seniorforsker Sverre Lodgaard ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

Han bekrefter bildet Østern tegner av en kamp mot strømmen.

– De etablerte atommaktene moderniserer arsenalene, og gjør investeringer i nye våpensystemer som peker 20–30 år framover i tid. Det gjelder særlig USA og Russland, mens India, Pakistan og Kina ruster opp, og Nord-Korea sier at de vil satse mer på kjernefysisk avskrekking.

– Og Israel?

– Israel har aldri vedgått at de har atomvåpen.

– Men alle veit at de har?

– Ja.

Lodgaard viser til at USAs president Barack Obama kom med utspill om kjernefysisk nedrusting da han ble president. Skeptikerne sa da at USA nok bare ville redusere ned til nivåer de mente var i overensstemmelse med nasjonale interesser, og så ville man modernisere det man hadde igjen.

– Det er det som skjer.

– Står man på stedet hvil?

– Verre enn det. Nedrustingsforkjemperne jobber i motbakke. Det er positivt at man engasjerer flere for nedrusting, men forholdet mellom mange av atommaktene er dårlige, og det rustes opp. Et positivt tiltak er at Obama i 2010 ga en garanti til landene som ikke har atomvåpen og som er med i ikkespredningsavtalen om at USA ikke vil bruke eller true med å bruke atomvåpen mot dem.

– Tror du det går an å få til et totalforbud mot atomvåpen?

– Det kommer ikke til å skje i ett stort jafs. Men det gjelder å mobilisere på humanitært og annet grunnlag, for å få større tyngde bak kravet om nedrusting.

Mener forbud er lurt

– Et forbud, om så uten atommaktene, vil være et skritt i riktig retning, fastholder Grethe Østern.

– Det vil ikke løse problemet med hvilket land som skal gi fra seg det siste atomvåpenet. Men vi håper at stadig flere land som ikke har atomvåpen, tar ansvar for å få et internasjonalt, juridisk forbud på plass, sier hun.

Østern mener at hvis prosessen fører til at ett land, for eksempel Storbritannia, kvitter seg med atomvåpen, eller ett land, for eksempel Nederland, nekter USA å lagre atomvåpen på deres jord, så er det skritt i riktig retning.

– Om USA og Russland blir presset til å ruste ned, i stedet for å modernisere arsenalet, så har vi oppnådd mye, sier Østern, og understreker at det ikke nytter å vente på initiativ fra atommaktene.

– Et forbud må komme først, det vil påvirke prosessen etterpå, sier Østern, som mener man aldri har vært nærmere å komme i gang med forhandlinger.

Ringvirkninger

Et forbud vil innebære at man heller ikke vil bidra til å legge til rette for atomvåpen. Hun mener derfor også at en konsekvens av et forbud kan bli at det vil påvirke de såkalte paraplylandene – alle land som er beskyttet av atomvåpen, eller som ikke selv har atomvåpen, men som lar stormaktene oppbevare sine våpen på sin jord.

– Det vil tilføre tyngde til den nasjonale debatten som allerede pågår i disse landene, som Nederland og Italia. Og det kan forsterke debatten også i et land som Storbritannia, sier Østern.

Hun sender en særlig oppfordring til norske myndigheter om å stå på videre.

– Vi forventer at Norge fortsetter å ha en tydelig lederrolle videre i denne prosessen, og er med på å legge politisk grunnlag for et framtidig forbud mot atomvåpen, sier Østern, og minner om at det er flertall i Stortinget for et slikt forbud.

sissel.henriksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. desember 2014 kl. 09.16