Mandag 15. desember 2014 Musikkmagasinet

Austablått og vestavillt

DVERGENES HERMING: Her er Dvergmål etter at de gikk fra å være kvintett til å bli kvartett – Marit Karlberg, Øyonn Groven Myhren, Turid Spildo Nerdrum og Jon Anders Halvorsen.

Dvergmål: Med frodig samsang og Ivar Aasen-tekster skapte fem individualister et nytt uttrykk.

kveding

På nittitallet var Oslo møtested for en krets av unge folkesangere fra øst og vest som hadde kommet til byen for å studere. Disse skulle komme til å kalle seg Dvergmål, og i 1996, 100 år etter Ivar Aasens død, kom plata «Visor og kvæde frå Blåberglandet». I albumomslaget beskriver de selv møtet med hverandre: «Våren 1995 kom me frå aust og vest for å vera i lag, og kveda for og til kvarandre. Tonar frå «dei gamle fjelli» møtte tonar frå «dei steinutte strender». Austablått og vestavillt helsa einannan – slo seg saman – fløkte seg i kvarandre – krulla og tulla seg i hop ettersom hugen til samkveding vakna. Innfalla yngla, me brådikta stemmer, tonane sveiv blåe og me fann namn: Dvergmål!»

Dvergmål er et gammelt navn for ekko, og viser til at man trodde det var dvergene som hermet menneskene når stemmen gav gjenklang. Marit Karlberg fra Øystre Slidre i Valdres, Jon Anders Halvorsen fra Lunde i Telemark, Åsne Sunniva Søreide fra Tysnes i Sunnhordland, Turid Spildo Nerdrum fra Granvin i Hardanger og Øyonn Groven Myhren fra Oslo var medlemmene i vokalgruppa. Fem kvedere fra fem forskjellige deler av landet.

Dvergmål:

• Folkemusikkgruppe dannet i 1995. Platedebuterte året etter med Spellemann-nominerte «Visor og kvæde frå Blåberglandet».

• I 2004 ga de ut «Song i himmelsalar», basert på en kirkekonsert de holdt under Folkemusikkdagane i Ål i 2002.

Historiefortelleren

Å kvede betyr å si fram, eller resitere en tekst – nærheten til talemålet er vesentlig. Vokallydene blir ikke utbrodert som i klassisk sang, man synger like mye på konsonantene. Fra gammelt av kan man kanskje tenke seg kvedaren som en historieforteller, som brukte melodier på tekstene for å forsterke innholdet i historiene. En gang opplevde jeg å høre en baluchisk sanger framføre et repertoar som tilsvarer våre middelalderballader, og han veksla mellom intens historiefortelling og innlevende sang.

At tamburaken han spilte på, klimpreinstrumentet de bruker til akkompagnement, på et tidspunkt ble satt til skulderen og illuderte et ivrig maskingevær, var både en real bakoversveis-opplevelse og dessuten et relativt tydelig tegn på at dette er en levende tradisjon.

Poenget med denne nokså solide avstikkeren er at kvedaren tradisjonelt har vært en solist som former ut melodien ganske fritt etter egen hug og tilpassa teksten. Ornamenter i melodilinjene kommer inn der det passer til teksten, og solisten trenger ikke tilpasse tonaliteten en helhet, men kan intonere helt fritt. Og de fremste kvedere har en ganske virtuos melodiføring, der tonetrinnene heves og senkes og gir melodien stadig skiftende farger og vendinger.

Når da fem personer med røtter i slike frittgående tradisjoner kommer sammen og skal låte som en helhet, byr det på utfordringer. Men det byr også på muligheter, for dersom man klarer å tilpasse seg hverandre og lage arrangementer som lar den enkeltes egenart skinne gjennom, får man et frodig uttrykk med mange detaljer.

Dvergmål har klart å bruke medlemmenes kvedarbakgrunn som en ressurs, og dermed har de også klart å lage en plate det går an å høre om igjen og om igjen, fordi det er stadig nye, fine linjer for øret å følge.

Å tulle vegen

I rimet «Oslo til Bergen», der Ivar Aasen beskriver turen mellom østland og vestland, får virkelig Marit Karlberg og Øyonn Groven Myhren vist hva de kan. De har brukt feleslåtten «Jenta med garde» som melodi til rimet, Karlberg er understemmen og Groven Myhren er overstemmen. Stadig vekslende mellom å være bordun- og melodistemme synger de så man opplever at stemmene er klistra til bogetuppen til spelemannen.

De to stemmene blir et instrument, med en mørk stemme full av hes malm og en annen med lys, luftig klang og frimodige kast opp mot himmelen, der de farer fram over fjellet. «Eg skal tulle [synge] vegen for deg», var det en bygdeoriginal og høyst frittgående kvedar fra Telemark som sa til Knut Buen en gang, der de sto og såg mot en snirklete grusvei oppover bakken, og det er akkurat slik det høres ut når man hører Karlberg og Groven Myhren.

Kveding i ensembleform

Plata inneholder altså viser skrevet av Ivar Aasen, men flere av melodiene på plata er også av Aasen selv, som «Grønlandsvisa» og «Her er det land», andre melodier er av Eivind Groven og atter andre har medlemmene i Dvergmål henta fra feleslåtter eller melodier til andre tekster.

Visa «Gamle voner» er av de mest kjente som Aasen skrev, og den har vært veldig populær i blant annet Telemark. Der møter bygdeviser den dag i dag et engasjert publikum, takket være framstående kvedere som Hans Gampedalen, Bjarne Øverbø og Olav Haugen. Sistnevnte har vært kilde for Jon Anders Halvorsen, som synger visa på plata.

Med denne utgivelsen viste Dvergmål hvordan kvedar-uttrykket kunne få rom i ensembleform. Det er vanskelig å høre Dvergmål uten å tenke på vokaltrioen Tiriltunga, som noen år tidligere hadde gjort et pionerarbeid med å samle tre folkesangere i en gruppe og arbeide fram et folkemusikalsk vokaluttrykk. Likevel er det noe med klangen som låter annerledes, som om Dvergmål er litt mer viltvoksende der Tiriltunga har et uttrykk som går mer i én retning. I dag er trioen Eplemøya, Kvedarkvintetten og duoen Fivil grupper som jobber i fotsporene til grupper som Tiriltunga og Dvergmål. Måtte det bli enda flere!

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 16. desember 2014 kl. 13.08