Lørdag 3. januar 2015 Bokmagasinet

Skogsoppstand

Ut på tur: Theodor Kittelsens malerier av norsk natur er ikoniske. Her har han malt Andersnatten (733 m.o.h.), et fjell i Sigdal kommune, Buskerud. Illustrasjon: Nasjonalbiblioteket/Wikicommons

Kulturkritikk: Hvilken rolle skal friluftslivet spille i morgendagens sosiale bevegelser?

Kommentar

Å skrive om friluftsliv er noe av et paradoks. Naturen avtvinger en slags taushet. Skogen forventer aldri at jeg mener noe, krever bare at jeg gjør ting: holder meg varm, finner ved, lytter, ser. De storslåtte betraktningene, om skogen og menneskets forhold til skogen, pipler fram først når turen er over, når myrvannet i støvlene er fordampet og jeg sitter komfortabelt tilbakelent i et oppvarmet rom, bare bållukta fra yttertøyet i gangen som et gjenstridig minne om et samvær med naturen. Når jeg skal skrive om friluftsliv må jeg holde meg på en viss avstand, og på den måten blir jeg kanskje romantisk, muligens svermerisk, forledet av nostalgiske barndomsminner og forestillinger om det inderlige samspillet mellom mennesket og maktene i riktig gamle dager. Men kan det ikke også være noe mer, friluftslivet? Jo, jeg vil slå et slag for friluftslivets kulturkritiske dimensjon.

I Ole Giævers film «Mot naturen», som gikk på kino tidligere i år, trekker den emosjonelt avstumpede og sosialt keitete Martin opp på fjellet for å komme seg unna sine hverdagsproblemer. I flukten fra trådt føre i familie og på arbeidsplass, ligger det også et håp om forandring for Martin, ut fra en Arne Næss-aktig overbevisning om at man er seg selv mest alene i naturen. Selv om denne eksistensielle ransakelsen får kjipe følger – Martin vender på mange måter tilbake fra fjellet som et dårligere menneske – viser filmen hvordan vårt syn på naturen ikke bare er grunnlagt i tanken om det vakre, men også i forhåpningen om det sanne og fortrinnsvis også det gode.

Kanskje er løftet om en forening av det vakre, det sanne og det gode også grunnen til at friluftslivets historie er såpass sammenkjørvet som det er, med de store sosiale prosjektene i Norge siden slutten av 1800-tallet? Friluftslivet har spilt en avgjørende rolle i det nasjonale prosjektet fram mot forrige århundreskifte, i mellomkrigstidens sosiale prosjekt, i etterkrigstidens moderniseringsprosjekt og i 1970- og 80-årenes økososiale motkulturelle prosjekt. Dette er noe av det Bjørn Tordsson, en av få doktorer i friluftsliv her til lands, er inne på i flere av sine bøker. Ved å se friluftslivet som et sosiokulturelt fenomen, rokker man ved det borgerlige skillet mellom natur som noe tilbaketrukket og asosialt, og kultur som noe engasjert og sosialt.

Men hva med vår egen tid? Har vi i vår veldokumenterte prestasjonsiver og duppedittmani mistet friluftslivets kulturkritiske aspekter av syne? Er også friluftslivet blitt innlemmet i markedsliberalismens favntak, og naturen – som tidligere har vært en pilar for så mangslungne størrelser som nasjonsbygging, folkehelse, fellesskap, klassekamp, modernisering og økologisk livsfilosofi – blitt redusert til et spørsmål om stæsj, selfies og selvutvikling?

Torbjørn Ekelund er en av initiativtakerne bak Harvest, et nettmagasin om friluftsliv og naturnærhet, som legger ut saker lekkert akkompagnert av stemningsbilder og et trendy webdesign. Ekelund ga i høst ut boka «Året i skogen», som på mange måter deler estetikk og tankegang med Harvest. Tolv overnattinger i Nordmarka utgjør det han kaller en mikroekspedisjon – én skogstur for hver måned i året. Det er med andre ord snakk om en demokratisering av ekspedisjonsformen, der forfatteren vil vise at det er mulig å få en smak av ekspedisjonslivet selv for småbarnsforeldre, lønnsarbeidere og gjeldsslaver. Ekelund framstår som en sympatisk fyr, med sin selvironi, sine nedjusterte forventninger og sin hverdagslighet: «For noen er shoppingturer til de store verdensmetropolene det foretrukne. For andre er det ensomme overnattinger i skogen».

Jeg synes at Ekelund og Harvest, og andre forvaltere av friluftlivsdiskursen, kan være flinkere til å løfte fram friluftslivets kulturkritiske sider, og i samme bevegelse redusere fokuset på utstyr, konkurranse, livsstil og det evinnelige snakket om hvor terapeutisk skogens ro er for den fremmedgjorte, middelaldrende mannen fra middelklassen. Friluftsliv er da mer enn en ekvivalent til en langhelg i London, liksom?

Naturen er og blir en motsats til kulturen, en negasjon. Skogen er en viktig kontrast til samfunnet, og natur kan dermed bli et samfunnskritisk begrep. Men da må friluftslivet verken begrenses til rekreasjon eller resignasjon. Friluftslivet kan tvert imot være en praksis der sunn avstand til samfunnet baner vei for en innskjerping av sosiale verdier og samfunnsferdigheter, paradoksalt nok.

Ekelund tøtsjer innom dette aspektet i sin konklusjon, hvor han skriver: «Kulturen insisterer på at alle er unike. Naturen forteller oss også det motsatte, og slik er den kanskje et nødvendig korrektiv». Men innsikten havner i skyggen av prat om fluefisking og turutstyr. En bok som i større grad synliggjør friluftslivets kulturkritisk potensial, er Bjørn Gabrielsens «Veien ut» (2005), en bok med mye av det samme utgangspunkt som Ekelund:

Jeg legger meg flat av beundring for de som drar på virkelig lange ekspedisjoner, klatrer høye tinder eller slår de mest vanvittige rekorder. Men de som gjør slikt, er enere på en måte som de fleste av oss ikke kan bli.

Både Ekelund og Gabrielsen er relativt unge menn fra middelklassen som søker seg ut i naturen, men som i motsetning til for eksempel Richard Proenneke, som bodde snaut 30 år i egenlafta tømmerkoie i Alaska, eller Ted Kaczynski, bedre kjent som UNA-bomberen (ingen sammenligning for øvrig), vil både Gabrielsen og Ekelund beholde én fot i kulturen. «Det jeg vil prøve, er å finne en vei ut, men uten å melde meg ut», som Gabrielsen skriver.

Der Ekelund lar omgangen med naturen være navet i sin bok, lar Gabrielsen friluftslivets forhold til samfunnet nærmest utradere beskrivelsen av skogen selv. «Veien ut», i motsetning til «Året i skogen», mangler den topografiske skildringen, som den norske friluftslivslitteraturen har hatt som sitt basso ostinato siden sjangerens spede begynnelse. I «Veien ut» finner man ingen malende beskrivelser av lysforholdene i skogen. I stedet kan vi lese en rekke mer hands-on betraktninger, om menneskets forhold til naturen i et sosialt perspektiv.

«Veien ut» er en nokså sammenrasket og pønkete beskrivelse av året da Gabrielsen bodde alene på en hytte i Nordmarka, uten strøm og vann. Her, blant meterhøy snø og svartgrønne grantrær, øver Gabrielsen seg på et enklere liv, han jobber med hendene, løser praktiske problemer, samtidig som han konstaterer at han «har en så til de grader dannet middelklassebakgrunn». Han reflekterer dessuten over spørsmålet: «Har jeg flyttet hit med en eller annen nøttete skjult agenda om å finne min mannlige identitet?». Det er en problematisering som jeg synes hører hjemme i en samtidig bok om friluftsliv. Gabrielsen kritiserer med sitt prosjekt også det han kaller en «vanlig, norsk virkelighet»:

Vi har gjort oss helt avhengige av den mest kompliserte teknologien og mest innfløkte økonomien kloden noen gang har sett, og går noe det minste galt er vi ikke forberedt overhodet. Besteforeldrene våre hadde trukket på skuldrene og funnet fram øks og bryne og fiskekroker. Men vi spurte dem ikke nok, de hadde ikke så lyst til å fortelle og nå er det for sent.

Å fortsette uforbeholdent framover er en misforstått oppfatning av framskritt, sier han. Men det utelukker ikke en skepsis mot blåøyd fortidslengsel og teknologivegring. Hovedpoenget i «Veien ut», slik jeg leser boka, er at skogen representerer en negasjon av det moderne, urbane livet, en negasjon som tvinger fram et helt annet sett av ferdigheter og verdier.

For første gang i historien snakkes det ikke utelukkende om forhindring, men også om tilpasning når det kommer til klimaforandringene. I den femte rapporten til FNs klimapanel kan det virke som om man leter etter et språk for å vise nødvendigheten av framtidige tiltak, samtidig som man må ta inn over seg at nederlaget allerede er et faktum. Rapporten markerer et dystert vannskille i klimasaken. Forandringene, som lenge var en framtidig trussel, er blitt en irreversibel realitet.

Markedsliberalisme, konsumerisme og individualisme må ta mye av skylden for klimakrisen. Og alvoret i krisen kommer til å tvinge fram motbevegelser, både på topp- og grasrotnivå. Vi kan kanskje håpe på en sosial mobilisering lik den mot slutten av 1960-årene, da blant andre Arne Næss tok til orde mot vekstøkonomi, urbanisering, institusjonsbygging, industrialisering, kort sagt mye av moderniseringsprosjektet som Arbeiderpartiet hadde iverksatt etter krigen. Næss poengterte hvordan en krise i miljøet kan tvinge fram et «nytt kriterium på fremskritt og rasjonalitet». Friluftslivet spilte en vesentlig rolle i Næss’ filosofi.

På tross av at vi i dag mangler 60-årenes samlende sosiale bevegelse, kan klimakrisen bidra til å tydeliggjøre friluftslivets kulturkritiske kapasitet og øvrige sosiale funksjon. Skogen kan tilby et tilfang av perspektiver og være en plass hvor vi kan øve oss på å leve på en annen måte, finne fram til hva vi mener er vakkert, sant og godt. Skogen fordrer en tenkemåte der langsomhet og nøysomhet, samarbeid og forenkling er avgjørende, et livssyn der sammenhenger er viktigere enn enkelttilfeller. I tillegg er kunnskap om naturen et premiss for å kunne sette pris på skogen, verne om skogen, og dessuten vite hvordan skogen fungerer når samfunnet uomstøtelig må tilpasse seg nye tider.

Hvis man virkelig er glad i et sted, føler man seg forpliktet til å beskytte det. Og for å bli glad i noe, må man først lære det å kjenne. Friluftslivet tilrettelegger ikke bare for storslåtte naturopplevelser, men også for politisk engasjement.

bokmagasinet@klassekampen.no