Lørdag 25. april 2015 Bokmagasinet

Arkivminne

Imponerer: Victoria Durnaks andre roman stiller noen viktige spørsmål om samtida. Foto: Heidi Furre

På markedet: Durnak gir innsikt i en tid hvor tingene har tatt overhånd.

Anmeldelse

Allerede på 1930-tallet advarte Walter Benjamin om konsekvensene av informasjonsalderen. Den tyske kulturkritikeren tegnet opp et bilde av et samfunn der formidlingen av erfaringer og det organiske minnet var truet av den økende mengden informasjon og tingliggjøring: En erfaring blir som en ting, fremfor en integrert del av vår bevissthet. I Victoria Durnaks andre roman trer vi inn i en informasjonsalder som ville fått Benjamin til å snu seg i graven.

«Torget» åpner med en dramatisk scene på Ulsrud skoles loppemarked. Vår heltinne Elin har i et frustrert øyeblikk gitt bort en kjær og høyst symbolsk eiendel, en filmplakat signert Ingmar Bergman. Hun har gjort det slutt med samboeren Isak, og plakaten var et felles minne om det første stevnemøtet. Nå angrer hun og vil ha den (og Isak) tilbake, men blir overrumplet av den mystiske Plakatmannen. Så starter jakten for å få tak i den verdifulle eiendelen, samtidig som hun blir kastet ut i et jobb- og kjæresteløst vakuum. For ikke å forsvinne i vakuumet melder hun seg som frivillig vareleverandør på Finn.no.

Durnak beskriver mennesker som står i fare for å havne i kvantifiserbare og stivnede kategorier. Elin minnes for eksempel en samlivskalkulator hun brukte for å vurdere forholdet sitt, og det levnes ingen tvil om at hun har tiltro til kalkulatorens iboende krav på sannhet:

Fem komma fem prosents sannsynlighet […] Dommen lød: ‘Relationship status = very challenging’. Og begrunnelsen: Dere er blitt oppdratt med ulike verdier. Jeg tenkte ikke sånn på det før, men siden kalkulatoren har jeg ikke klart å tenke annerledes.

Forfatteren bruker kjente grep fra dystopisjangeren ved å overdrive og parodiere tendenser i samtida, og det fungerer utmerket.

Finn.no sitt slagord, «Mulighetens marked», blir en del av det parodiske hos Durnak. Romanuniverset preges av en klaustrofobisk følelse av at tingene er i ferd med å ta overhånd, i takt med at menneskenes frihetsrom innskrenkes og leseren overveldes av overflødige detaljer. Vi får vite navnene på absolutt alle innenfor Elins synsfelt, men blir kjent med de færreste av dem. I likhet med Samuel Becketts Krapp i det korte skuespillet «Krapp’s Last Tape» er Elin fanget av tingene og det tingliggjorte. Mens den aldrende og resignerte Krapp går rundt i leiligheten sin og hører på båndopptak fra fortida for å prøve å gjenopplive sin livsgnist, klamrer Elin seg fast til tingene som om de var essensielle kroppsdeler.

Den absurde humoren og den naivistiske stilen tilfører en varme til samfunnet der alt er redusert til utbyttbare varer på Finn-torget. Dessverre kan det innimellom bikke over i ren quirkiness, som når Elin er i butikken og bare må sjekke om det har kommet noen nye typer mel. Her får jeg assosiasjoner til Saturday Night Live-sketsjen hvor Zooey Deschanel og Mary-Kate Olsen konkurrerer om å lage størst dådyrøyne og Björk strikker en genser til en blekksprut. Det rare og uventede er ofte morsomt, men det kan bli en overtydelig strategi. Dessuten bidrar alle disse corny innslagene til at den tragiske slutten mister brodden.

På tross av at Durnak ikke finner den helt riktige balansen mellom alle de ulike stemningene hun etablerer, blir jeg imponert over denne boka. «Torget» stiller mange gode spørsmål om hvordan vi skal overleve i et senkapitalistisk samfunn som bare i løpet av det siste tiåret har produsert mer ny informasjon enn i de forutgående årene, og ikke minst gjort mesteparten av denne informasjonen tilgjengelig for alle, gjennom verdensveven. Victoria Durnak klarer på en underholdende og smart måte å formulere en rekke innsikter om vår egen tidsalder – intet mindre.

bokmagasinet@klassekampen.no

Roman

Victoria Durnak

Torget

Flamme Forlag 2015, 155 sider