Lørdag 2. mai 2015 Anmeldelse

Ungdom: Den ukjente pre-antroposofiske Rudolf Steiners tankeverden klarer ikke å fylle ut et tusen siders bokverk.

Åndens veier

Tynget av alvor: Rudolf Steiner med bok i hånd, i Berlin år 1900. Foto: Wikicommons

Det er noe med Steiner-bevegelsens forhold til ord. Mens de samlede verker til noen av verdenshistoriens flittigste tekstprodusenter som Heidegger, Marx, Erasmus og Luther så vidt formår å runde 100 bind, så stiller Rudolf Steiner i en egen divisjon med en Gesamtausgabe på over 350 bind. Når forfatteren Kaj Skagen nå presenterer de første 41 år av Rudolf Steiners liv, trenger han ikke mindre enn 974 sider. Det må da være ny norsk rekord for biografier om ikke-nordmenn. Og bemerk vennligst at verket ikke handler om antroposofen Steiner, altså ham som på starten av 1900-tallet grunnla den verdensomspennende bevegelsen. Skagen skiller skarpt ved år 1902, det året Steiner i en alder av 41 år går inn i det tyske Teosofiske Samfunn og derfra etter hvert formulerer og sprer det antroposofiske budskapet.

«Morgen ved midnatt» har en tese. Skagen vil vise at Steiners overgang til teosofi, esoterikk og mystikk i 1902 ikke kom som lyn fra en klar himmel. En nitid gjennomgang av den unges Steiners filosofiske interesser skal forsikre oss om en kontinuitet i tankene til Steiner. Under forutsetning av at dette er et originalt svar på en reel problemstilling som Steiner-forskningen faktisk baler med, kunne Skagen helt sikkert ha levert inn et par-tre hundre av bokas sider som en klassisk dr.philos.- avhandling. «Biografien tar høyde for vitenskapelige krav i fremstillingen av Rudolf Steiners liv og verk», slår Skagen innledningsvis fast. Den vitenskapelige selvsikkerheten og ambisjonsnivået feiler med andre ord ingenting. Men Skagen vil mer. Steiners «liv og verk» er ikke nok, han vil også tegne et bilde av epokens idéhistoriske landskap, av Steiners «samtid og horisont», som det heter i undertittelen. Det er ikke et uvanlig grep i slike intellektuelle biografier. Det stiller imidlertid høye krav til forfatterens vesentlighetsvurderinger, for har man med en så allsidig begavelse som Steiner å gjøre, er det i prinsippet ingen grense for hva som kan falle innenfor horisonten.

Skagen ender opp med å favne 100 års tysk filosofi fra Goethe-tidens idealisme til de individualistiske og Darwin-inspirerte tankestrømningene som preger tiden etter Nietzsche. At Steiner i tillegg oppholdt seg i Wien, Weimar og Berlin, ikke akkurat kjedelige samtidskulisser på 1880- og 1890-tallet, gjør ikke oppgaven mindre krevende. Det er en voldsom munnfull, som har krevd en betydelig arbeidsinnsats av forfatteren. Skagen skriver at han har jobbet 16 år med boka, og at han for øvrig har beskjeftiget seg med Steiner i 42 år. «Morgen ved midnatt» er et resultat av et personlig følt behov for å bli kjent med antroposofiens filosofihistoriske røtter.

Men hva med leseren? Har også hun utbytte av Skagens opus magnum? Vurderingen av dette avhenger i høy grad av om man lurer på akkurat de samme spørsmålene som Kaj Skagen. Bokas ideelle leser må være en antroposof som kjenner til den sene Steiner. Antroposofien, som Skagen konsekvent nekter å snakke om, blir nemlig en slags elefant i rommet. Det er lite ved den før-antroposofiske Steiner som tilsier at han skal få en selvstendig biografi, og Skagen får ikke Steiner til å lyse opp som en prismatisk figur for epokens tankebrytninger. Derfor er «Morgen ved midnatt» en veldig tykk og en veldig smal bok. Det er rart å ha lest 974 sider om Steiner og likevel måtte konsultere Wikipedia for å bli klokere på selve antroposofien.

I boka tegnes det et sympatisk bilde av en rastløs og kunnskapshungrende Rudolf Steiner (1861–1925). Som realfagstudent og under de senere ingeniørstudiene i Wien utviser Steiner en påfallende interesse for filosofi, særlig Kant og tyske idealister som Schelling og Fichte. Streben etter en syntese av naturvitenskap og idealisme forblir et grunnmotiv i Steiners omflakkende intellektuelle liv. Spenningen mellom vitenskap og ånd kan illustreres av at Steiner til artiumseksamen måtte forklare prinsippene for telefonen, som var blitt oppfunnet få år tidligere. Samtidig var han en overspent ung mann som hadde søvnløse netter på grunn av filosofiens store spørsmål.

Den tyske idealismens forestilling om at motsetningen mellom jeg’et og verden er en kunstig splittelse som heles i erkjennelsesprosessen, er kanskje den mest konstante ideen hos ham. Selverkjennelse er verdenserkjennelse, og det åndelig anlagte menneske har ifølge Steiner uinnskrenkete erkjennelsesmuligheter. Rundt side 550 tar boka seg opp, når Skagen i sin minutiøse kronologiske rekonstruksjon av Steiners åndsevolusjon kommer til møtet med Nietzsche, på starten av 1890-tallet. Overmenneske-ideen appellerer både til Steiners åndsaristokratiske individualisme og den esoteriske forestillingen om at det finnes høyere innsikter forbeholdt de innvidde.

Også Steiners kreative bruk av Darwins evolusjonslære er sentral. Darwin hadde en særlig appell til den tyske naturfilosofiske tradisjon: Hvis naturen styres av en idé om utvikling til høyere former, hvorfor skal det ikke også gjelde menneskets åndelige utvikling? Steiner er en prominent eksponent for en slik åndelig darwinisme.

Flere av stasjonene på Steiners vei er i seg selv fascinerende. 21 år gammel dropper han ingeniørstudiene til fordel for et høyst usikkert oppdrag som kommentator og utgiver av Goethes naturvitenskapelige skrifter. Å promotere naturforskeren Goethe blir en slags livsoppgave for Steiner. På 1890-tallet jobber han seks år i Goethe-Schiller-arkivet i Weimar.

I samme by er han en kortere periode tilknyttet det nye Nietzsche-arkivet, ledet av søsteren Elisabeth Förster-Nietzsche, som Steiner gir sårt tiltrengte privatleksjoner i filosofi. I Berlin har Steiner en kulturjournalistisk oppblomstring som redaktør for «Das Magazin für Litteratur». Senere på 1890-tallet er han en populær lærer ved Berlins «Arbeiter-Bildungschule».

Felles for alle disse imponerende CV-punktene er at prestisjen var langt høyere enn lønnen. I 20 år var han del av datidens åndsarbeider-prekariat. I praksis levde Steiner på en stein, før han i 1902 tok imot stillingen som generalsekretær for Teosofisk Samfunn.

Ånden som tema inviterer åpenbart til en høystemt språkstil. Goethe og tysk idealisme omtaler forfatteren hele tiden i hymniske ordelag, gjerne som «den tyske høykulturen». Skagens fargerike patos kommer til tider over i det smakløse, som når Goethe-utgiveren Bernhard Suphans tragiske selvmord stiliseres til en kulturpessimistisk «profeti om hva som hender tyskerne når deres idealistiske grunnlag svikter». Skagens jakt på symboltunge effekter går så langt at dødsåret settes til 1913, slik at han kan flette inn en alvorstung selvfølgelighet om at det var «året før utbruddet av første verdenskrig». Men Suphan døde faktisk i 1911, og selvmordet var et resultat av en personlig depresjon med begrenset nasjonal-metafysisk utsagnsverdi.

Et annet eksempel på spekulativ overfortolkning er historien om at dr. Koegel, Steiners overordnede i Nietzsche-arkivet, skal ha truet med å utfordre Steiner til duell. Vi skriver året 1896. Det er en opplagt anakronisme, og Skagen burde vite det, for David Marc Hoffmann, pussig nok hans egen kilde i andre sammenhenger, sier rett ut at det er en akademisk vandrehistorie som i årevis har hjemsøkt tvilsom sekundærlitteratur – nå altså også «Morgen ved midnatt».

Av plasshensyn kan jeg ikke liste opp flere eksempler på uakademiske påstander og generaliseringer. Noe av dette er nok pirk på uortodoks ensidighet, finurlig bevisføring og ikke minst den uendelige, fotnotebaserte polemikken mot den forrige Steiner-biografen Helmut Zander, men i løpet av 900 sider samler slike irritasjonsmomenter seg opp til en voldsom kløe hos den kritiske leseren.

Skagen benytter seg i tillegg av en forunderlig assosiasjonspedagogikk som får alt til å ligne på alt. Denne assosiative rausheten virker snarere som en form for gjerrighet: Enhver strøtanke er liksom god nok for leseren. Bowlerhatten som Steiner brukte i 1902 ligner «til forveksling hatten til Joseph Beuys», og da er det første og eneste gang Beuys nevnes i boka. Men for Skagen henger alt sammen med alt. Horisontutvidelsen er iblant så total, at det går trill rundt for leseren.

Forlaget Frommann-Holzboog startet høsten 2013 utgivelsen av en ny vitenskapelig og tekstkritisk standardutgave av Steiners skrifter. Det har så langt kommet to bind. Skagen nevner den nye utgaven i en fotnote, men han burde kanskje også ha reflektert over utgivelsens sannsynligvis helt essensielle betydning for et prosjekt som hans, som jo nettopp intimt følger Steiners intellektuelle utvikling fra tekst til tekst.

Jeg har forståelse for at en forfatter på 65 år ikke ønsker å avvente slike edisjonsfilologiske utgaver som ofte er mange år underveis. Men også her er det håp. Det er i hvert fall tankevekkende at den nye vitenskapelige utgaven klarer å få Steiners verker frem til 1910 presset ned i ti bind. Kanskje han til slutt vil gå inn i historien som en 20-binds forfatter?

bokmagasinet@klassekampen.no

BIOGRAFI

Kaj Skagen

Morgen ved midnatt

Vidarforlaget 2015, 974 sider

Artikkelen er oppdatert: 4. mai 2015 kl. 10.29
Interesser: Skagen foretar en nitid gjennomgang av den unge Steiners interesser. Han forholdt seg til blant andre Friedrich Nietzsche, Immanuel Kant og Charles Darwin. Foto: Wikicommons
Kant
Darwin