Lørdag 9. mai 2015 Med andre ord

Antroposofien er et av de få fagområder hvor akademikere setter sin ære i å være uvitende, skriver Kaj Skagen.

Steiner som anstøtsstein

Irriterende: Norske anmeldere lider av kollektiv Steiner-allergi, skriver Kaj Skagen. Rudolf Steiner i 1888. Foto: Wikimedia Commons

I Bokmagasinet 2. mai skriver Henrik Keyser Pedersen at han har en fortegnelse over «eksempler på uakademiske påstander og generaliseringer» i min bok om den unge Rudolf Steiner, «Morgen ved midnatt», men at han i sin anmeldelse over to fulle avissider «av plasshensyn» ikke kan «liste opp» eksemplene sine. Jeg kan derfor heller ikke kommentere dem.

Men Pedersen finner plass til å gjøre rede for sin eneste substansielle innvending mot boken, nemlig at den er «en veldig tykk og en veldig smal bok», det vil si en for stor bok med et for lite publikum. Hovedgrunnen til dette skal være temaet: Den unge Rudolf Steiners formende år i avantgardistmiljøene i Wien og Berlin i 1880–1902 samt overgangene mellom tenkning og mystikk i hans filosofi, skal kun ha interesse for antroposofer.

Men Rudolf Steiner er ikke så perifer som Pedersen tror. Både internasjonalt og i Norge har han hatt et betydelig nedslag. Rundt ti tusen alternative institusjoner innenfor en rekke samfunnsfelt fra skole og helse til bank og jordbruk i alle verdensdeler har hentet sin inspirasjon fra ham. Ifølge historikeren Hans Fredrik Dahl er det «bare Luther som kan slå Steiner i innflytelse målt i antall skrifter innført til eller oversatt i Norge». Steiner har vært inspirator for en rekke kunstnere og forfattere fra Wassily Kandinsky til Saul Bellow og Joseph Beuys.

I tillegg til sin praktiske betydning er Steiner den fremste moderne representant for en esoterisk tradisjon som finnes i alle kulturer og til alle tider. Han er original i sitt syn på overgangen mellom filosofi og mystikk, et tema som utgjør en hovedlinje i «Morgen ved midnatt». Denne hovedlinjen er tydeligere hos Steiner før 1902 enn etter. Alle som drives mot å stille «de siste spørsmål» uten å begynne med svarene, kan finne en venn i den unge Steiner.

En slik venn er han åpenbart ikke for Henrik Keyser Pedersen, som er mest opptatt av at Steiner skal ha et altfor omfattende verk på samvittigheten, om lag 340 bind, mer enn tre ganger så mange som Martin Luther.

I anmeldelsen viser Pedersen til det tyske forlaget Frommann-Holzboogs tekstkritiske utgave av Steiners skrifter. Han finner det «tankevekkende at den nye vitenskapelige utgaven klarer å få Steiners verker frem til 1910 presset ned i ti bind». Men dette er ingen stor prestasjon, selv ikke i de åtte store bind som utgiveren har forespeilet oss. For om man ser vekk fra brev, artikler, innledninger og lignende, omfatter Steiners ordinære bøker frem til 1910 ikke mer enn tolv titler.

Alt i alt skrev ikke Steiner mer enn 21 ordinære bøker, mer enn halvparten av dem små. De øvrige bindene i hans samlede verker er for det meste muntlige foredrag holdt uten manuskript og publisert etter hans død på grunnlag av stenografiske referater. Pedersen er åpenbart ikke klar over dette forholdet mellom muntlig og skriftlig i Steiners verk. Han tror faktisk at Steiners samleder verker på rundt 340 bind er summen av hans skriftlige arbeider.

Dette gir ingen mening når man vet at Steiners bokutgivelser frem til 1910 bare teller tolv titler. Men tar man med rundt femti bind foredragsreferater, gir det mening! Da svulmer verket før 1910 opp i over seksti bind. Pedersen tror at det er disse seksti bindene som er «presset ned i ti bind» i den kritiske utgaven. Han skriver om ting han ikke har undersøkt. Det er sannelig «tankevekkende».

Tre av hittil fire anmeldelser av «Morgen ved midnatt» inneholder anmelderens forsikringer om at han ikke vet noe om Steiner og ikke liker ham. Pedersen går så langt i sin demonstrasjon av denne Steiner-allergien at han forteller at han «måtte konsultere Wikipedia for å bli klokere på selve antroposofien». Dr. art. og cand.philol. Henrik Keyser Pedersen forteller offentligheten at han bruker Wikipedia for å sette seg inn i antroposofien! Én artikkel! Hvorfor vil en anmelder av en bok om den unge Steiner utbasunere sin faglige skjødesløshet på denne måten? Fordi han vil vise offentligheten at han aldri har interessert seg for Steiner. Han er ren. Antroposofien er et av de få fagområder hvor akademikere setter sin ære i å være uvitende.

Det er ikke like ærefullt å ta feil når det gjelder Nietzsche-arkivets historie og henge ut andre for sin egen feiltagelse, slik Pedersen gjør. Det skal være en «opplagt anakronisme» i «Morgen ved midnatt» at Nietzsche-redaktøren Fritz Koegel «skal ha truet med å utfordre Steiner til duell», og «Skagen burde vite det», sier Pedersen, ettersom «David Marc Hoffmann, pussig nok hans egen kilde i andre sammenhenger, sier rett ut at det er en akademisk vandrehistorie som i årevis har hjemsøkt tvilsom sekundærlitteratur – nå altså også ‘Morgen ved midnatt’».

Her har Pedersen misforstått Hoffmann, som sier at Koegels utsagn nettopp var en trussel om utfordring til duell, nøyaktig som jeg skriver i «Morgen ved midnatt». Det Hoffmann påpeker, er at denne trusselen om en utfordring ofte er blitt gjengitt som en uttalt utfordring eller sågar som en faktisk duell. Det er denne forvanskningen som utgjør vandrehistorien, ikke at Koegel sendte Steiner et brev som inneholdt en trussel om utfordring. Dette siste er det ingen tvil om hos Hoffmann, og noe annet står heller ikke hos meg.

Pedersen har vel latt seg rive med av det ironiske i tittelen på et av de aktuelle kapitlene, «Krenkede herrer og ladde pistoler». Men man må lese selve bokteksten også, ikke bare overskriftene.

At Pedersen er en unøyaktig og springende leser fremgår også av at han betegner Fritz Koegel som «Steiners overordnede i Nietzsche-arkivet». Steiner var aldri ansatt i Nietzsche-arkivet. Hele konflikten og intrigespillet mellom Elisabeth Förster-Nietzsche, Koegel og Steiner gikk nettopp ut på å skaffe Steiner en stilling han sterkt ønsket, men aldri fikk. Det er dette som driver hele hendelsesforløpet. Det er en grunnintrige som er til stede på hver side i kapitlene om Steiners forhold til Nietzsche-arkivet. Saken dukker også opp igjen senere i boken. Dette er et svært viktig forhold i hele den unge Steiners biografi, og umulig for en leser å gå glipp av. Det viser at Pedersen har ikke lest «Morgen ved midnatt» hverken i helhet eller i sammenheng.

Det hindrer ham ikke i å komme med vidtgående og meningsløse forslag om boken. Mot slutten av sin omtale sier han at det er fordi jeg er 65 år gammel at jeg ikke utsatte utgivelsen av «Morgen ved midnatt» til den tekstkritiske Steiner-utgaven blir ferdig utgitt. Jeg burde ha ventet noen år, mener han, på grunn av den tekstkritiske utgavens «sannsynligvis helt essensielle betydning» for mitt prosjekt.

Men den tekstkritiske utgaven er ikke essensiell for denne delen av mitt prosjekt. Mer enn halvparten av den omfatter verker etter 1902 som jeg ikke behandler i denne omgang. Det viktigste innslaget i den kritiske utgaven er de mange tekstforandringene Steiner foretok i nyutgavene av sine skrifter. Men som det tydelig fremgår av innledningsdelen i «Morgen ved midnatt», er det originalutgavene av Steiners verk som ligger til grunn for min bok. De har naturligvis ikke tekstforandringer.

Det ene av de to utgitte bind av den tekstkritiske utgaven er imidlertid delvis relevant for «Morgen ved midnatt», siden det inneholder Steiners «Mystikken» fra 1901. Dette bindet har jeg også gjennomgått og tatt med i mine referanser. Men de aller fleste anmerkningene i bindet peker fremover i tiden til etter 1902. Pedersen gjør likevel et nummer av at jeg omtaler den kritiske utgaven «i en fotnote», samtidig som han underslår hovedtekstens 35 referanser til originalutgaven av «Mystikken».

«Morgen ved midnatt» hadde vært under arbeid i fjorten år og var i den avsluttende redaksjonsfasen da den kritiske Steiner-utgaven begynte å utkomme i 2013. Det kan ta ti år før denne utgaven er ferdig. Ideen om å la et ferdig manuskript vente i ti år på en kritisk utgave for å se om det dukker opp noe relevant informasjon, er merkelig. Særlig når det gjelder et prosjekt som «Morgen ved midnatt», med dets erklærte konsentrasjon om Steiners førsteutgaver, og hvor ny informasjon kan tas hensyn til i et kommende bind om Steiners liv og verk 1902–25. Først for et slikt andre bind vil den tekstkritiske utgaven få essensiell betydning.

Et annet av Pedersens eksempler på at «Morgen ved midnatt» skal være «uakademisk», er at jeg har med en polemikk mot historikeren Helmut Zander. Men ingen bok som inneholder en Steiner-biografi kan unnlate å forholde seg til Zanders nesten to tusen siders «Anthroposophie in Deutschland» fra 2007, som er et standardverk, og til hans over fem hundre siders «Rudolf Steiner. Die Biographie» fra 2011. Der jeg bryter med Zander på viktige punkter, må jeg begrunne det.

At Pedersen får «en voldsom kløe» av å lese denne polemikken, som er skåret ned til det nødvendigste og ligger i fotnotene, er opplysende. Det er Steiner-allergien som slår ut. Det viser seg at det er for tidlig å historisere Steiner. Han er tydeligvis ennå aktør i en kulturstrid som lar irrasjonelle motiver rumstere i sinnene.

Betegnende for nivået i Pedersens omtale er at han avslutter med å gjøre seg morsom på Steiners bekostning ved å gjenta og understreke sin egen uvitenhet om forskjellen på muntlige foredrag og skriftlige verker. Kanskje, sier han, Steiner «til slutt vil gå inn i historien som en 20-binds forfatter».

En slik åndfullhet er pussig når man vet at Steiner ikke har forfattet mer enn 21 ordinære titler. Den blir bare morsom når man tror at Steiners skriftlige forfatterskap omfatter «over 350 bind». Men morsomheten er da på Pedersens bekostning.

Kanskje han ved neste anledning kan liste opp denne ene Steiner-boken han mener vil tæres bort av tidens tann, og hvilke tyve han tror vil bli bevart? Dette skal vel gå, også med «plasshensyn». Listen over Steiners skriftlige verker finner han på Wikipedia.

Svar på tiltale:

• Kaj Skagen ga nylig ut boka «Morgen ved midnatt – den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont 1861–1902». Dette er det første av to bind om Steiners liv og virke, utgitt på Vidarforlaget.

• Skagen kommer her med et lengre tilsvar til Henrik Keyser Pedersen anmeldelse av boka i forrige ukes bokmagasin.

Om forfatteren:

• Kaj Skagen (født 23. oktober 1949) er forfatter og litteraturkritiker.

• Skagen er fast skribent i ukeavisa Dag og Tid, og har gitt ut en rekke diktsamlinger og romaner. Han debuterte i 1971 med «Gatedikt».

Artikkelen er oppdatert: 12. mai 2015 kl. 10.30