Fredag 17. juli 2015 Debatt

Wergeland og Allah

Religion

Ryktet om Henrik Wergelands omvendelse til islam, som Trond Ali Linstad viderefører i et ertelystent innlegg i Klassekampen 15. juli, er sterkt overdrevet.

Vår store dikter hadde livet igjennom et høyst egenartet forhold til religionen. Allerede som ung teologistudent presenterte han originale synspunkter på frelsen og fortapelsen, med støtte i sitt eget hjerte som eneste autoritet («Hic habeo!» sa han og pekte på sitt eget bryst). «Prest er hver for Gud,» hevdet han frimodig.

Kort fortalt anså han verdensreligionene for å by på noenlunde likeverdige versjoner av sannheten om de siste ting. «Enhver religion har et ømt og kjærlig hjerte», mente han å ha observert. Det var kanskje ønsketenkning.

Men om man tilbad Gud under navnet Allah, Deus eller Jahve, kunne i toleransens navn gå ut på ett. Hans dragning mot islam var ikke sterkere enn at han aldri lot seg omskjære, aldri fastet under ramadan og ikke et øyeblikk tenkte på å valfarte til Mekka.

Koranen leste han så vidt vites aldri. Han var også kjent for sin uforsiktige omgang med alkohol, og spiste ikke bare svin, men faktisk også hundevalper i brun saus. Jeg vet ikke hva Koranen sier om hundekjøtt, men noen god muslim kan Henrik Wergeland ikke sies å ha vært.

Når det gjelder menneskehetens fremskritt, som han mente det går altfor sakte med, legger han skylden på prestene. Presteskapet er den virkelig konservative, reaksjonære kraften i historien, påviser han i et kjent essay.

Ethvert prestestyre var ham en vederstyggelighet; tyranner var han også imot. Islamist var han i hvert fall ikke.

toml@getmail.no