Lørdag 26. september 2015 Bokmagasinet

Fascisme i sirkusteltet

Overgår fantasien: Steffen Kverneland har illustrert boka. Her er et bilde av den lyssky «føreren» Karl Meyer. Illustrasjon: Steffen Kverneland

Stilfulle portretter: En politisk komedie som allikevel skjerper blikket for fascismens iboende appell – og begrensninger.

Dannelsen av fascistorganisasjonen Den nasjonale legion inntraff i et sirkustelt på Klingenberg i Oslo i mai 1927. Verten selv i Cirkus Verdensteatret, som forfatteren går meget langt i å antyde var kledd opp i leopardskinnkostyme for anledningen, var den 60-årige sirkusdirektør Karl Norbeck, kjent i pressen som «Norges sterkeste mann». Denne aftenscenen da fascismen kom til Norge, er også i det påfølgende blant dem der virkelighetens komikk overgår fantasien:

Lyset i salen ble dempet, og mumlingen fra de nesten tre tusen tilskuerne stilnet. Med energiske skritt marsjerte en liten tykkfallen herre inn på scenen med hånden utstrakt til romersk hilsen. Det var grosserer Karl Meyer, møtets initiativtaker og den fascistiske fylkings selvoppnevnte fører. ‘Venner av nasjonen! Venner av handling!’ ropte han og ble straks besvart med kraftig applaus.

Stiftelseskvelden endte for øvrig med at møteprotokollen, som inneholdt flere hundre innmeldinger i legionen, ble borte etter et internt fylleslagsmål på fortauet utenfor Continental.

Ved enkle og gode fortellergrep får historiker Terje Emberland fram hvorfor Den nasjonale legion bare ble en midlertidig varmestue på fascistenes vei fram til dannelsen av Nasjonal Samling seks år seinere. Riktignok lokket frykten for sosialismen og skuffelsen over de borgerlige partienes tafatthet, gang på gang borgerskapet til legionsmøtene i teltet på Klingenberg. For de fleste var det imidlertid mer enn nok å være tilskuer på politisk sirkus, langt mindre aktuelt å følge legionen ut i hovedstadens gater.

Sakprosa

Terje Emberland

Da fascismen kom til Norge. Den nasjonale legions vekst og fall, 1927–1928

Dreyer, 220 sider

Stormannsgalskap er ikke et ukjent fenomen i fascismens historie. Rekken av fargerike personligheter og elleville påfunn i Den nasjonale legion gjør dette til et herlig takknemlig historisk materiale for forfatteren. Den initiativrike Karl Meyer hadde en sann lidenskap for lyssky forretninger, og flere større svindelsaker svekket hans troverdighet som lederfigur allerede fra starten av. Med en rekke stilfulle portretter har tegneren Steffen Kverneland i boka brakt liv til «føreren» Karl Meyer og de politiske nattsvermerne i legionen.

Emberland skildrer en klikk av aktivister i legionen med ensidig sosial tilhørighet på vestkanten i hovedstaden. Mens Nasjonal Samling seinere klarte å mobilisere utover en økonomisk skillelinje, kan fascismen i Den nasjonale legion først og fremst forstås som det nedadstigende borgerskapets redsel for vidtgående økonomiske og sosiale reformer. Så er da også antikommunismen og mantraet om å stoppe arbeiderbevegelsens framganger det gjennomgripende siktemålet, både innad i fascistlegionen og blant deres kontaktpunkter i Bondepartiet, Frisinnede Venstre og Høyre.

På denne bakgrunn er boka uventet svak og utydelig når den skal plassere Den nasjonale legion (1927–28) ideologisk. Grunnen til det synes å være at Emberland i utpreget grad lener seg til begrepsdefinisjonene hos forskere som Roger Griffin og Stanley Payne. Hos dem nedtones brodden mot arbeiderbevegelsen og venstresida, og i stedet hauses fascismen opp som et utopisk og revolusjonært samfunnsprosjekt. Dette leder forfatteren til å veksle mellom karakteristikker som «proto-fascistisk» og «radikal-konservativ» om legionen, selv om anti-parlamentarismen, viljen og evnen til voldsbruk og angrepene mot arbeiderbevegelsen, nettopp er aspekter som plasserer den trygt blant velkjente erfaringer med fascismen i Europa i mellomkrigstida.

Det er derfor ingen tilfeldighet at siste kapittel i legionens korte historie kom til å handle om dens voldsomhet overfor streikende sagbruksarbeidere og deres tillitsvalgte i skogene inn mot svenskegrensa. Den yngre vaktgarden i legionen fikk på spekulativt vis skjenket formannen til skogs- og landarbeiderne full og lurt ham inn i et brutalt bakhold på Smestad. En totenschläger, altså en fjærende teleskopstang med blyspiss, ble brukt for å sende den kommunistiske fagforeningsmannen i kne. Innen denne saken kom opp for retten våren 1928, var legionen gått i full oppløsning som følge av maktkamper og hensynsløs egenrådighet.

Den nasjonale legions triumfer var få og kom utelukkende fra talerstolen i sirkusteltet på bestefarstomta nede på Klingenberg. Ute på gatene både startet og sluttet organisasjonens historie med brytegrep, knokejern og lån av skipsrederonklenes revolvere. Alt i alt var den lite annet enn en kort fascistisk parentes i norsk mellomkrigshistorie. Det er forfatterens fortjeneste at han lukker parentesen, rister grundig og får til en syrlig cocktail av komikk og innsikt.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2015 kl. 07.49