Lørdag 10. oktober 2015 Anmeldelse

Fortellerglede: Her er språket like heftig som naturen den beskriver.

Selvrealiseringens pris

Brodd og spenst: Ida Hegazi Høyer vender seg mot det såkalte Galapagosmysteriet. Foto: Paal Audestad

Dette lyder da som en fiks idé? Tanken meldte seg da jeg i sommer leste Tidens presentasjon av Ida Hegazi Høyers nye roman: Om Carlo Ritter, en misantropisk doktor som – etter å selv ha trukket alle sine tenner, flytter til en øde stillehavsøy for å leve resten av livet som einstøing, nudist og vegetarianer. Men så fort jeg begynner å lese «Fortellingen om øde», og Carlo tar sine første, vaklende steg på øyas lavasvarte strand, innser jeg at det bare er å la fiks-fordommen seile sin egen sjø. Ikke fordi romanen viser seg å være inspirert av faktiske hendelser (det såkalte Galapagosmysteriet); nei, denne prosaen har en integritet og kraft som suger meg inn, og som bør få dem som etterlyser mer fantasi og fortellerglede i norsk samtidslitteratur, til å sukke av tilfredshet.

Etter fire bøker på fire år, har Ida Hegazi Høyer gjort seg bemerket: I vår ble hun kåret av Morgenbladet til en av landets ti beste yngre forfattere, og hun mottok EUs litteraturpris for fjorårets sterke roman «Unnskyld». Løgner og selvbedrag, grenselandet mellom virkelighet og fiksjon, utbrytertrang og kritikk av velferdssamfunnet er sentrale temaer i forfatterskapet. Flere av disse motivene finnes også i «Fortellingen om øde», men romanen oppleves som en nokså radikal dreining: Ikke bare befinner vi oss på Galápagosøyene i mellomkrigstida – den lekne, lyriske, syrlige og ofte svært vittige fortellerstemmen er ny: Når Høyer for første gang tar steget inn i et mer allvitende perspektiv, som til og med formidler hva øya tenker, blir språket like heftig som naturen og Carlos prosjekt.

Roman

Ida Hegazi Høyer

Fortellingen om øde

Tiden forlag 2015, 240 sider

Teksten byr på fascinerende similier, som når noen av bokas karakterer (ja, Carlos lever ikke lenge i isolasjon) «lå der i den myke sanden, som bløte egg til klekking [ ...]», og lyset «var det samme skarpe øyebittet», og smerten «var ikke lenger vond, den var, helt enkelt, og den levde i henne som et hjerte», og framtidsforventninger «prustet som svømmende hester».

«Fortellingen om øde» er en eventyrlig historie, men den kan også leses som en undersøkelse av selvrealiseringens pris, og hvordan ingen, selv de mest hardcore individualistene, klarer seg uten å bli sett og anerkjent. Carlo oppdager raskt at det ville, vulkanske terrenget (som Høyer virkelig får til å skrape og dryppe og spøke!) utgjør et fryktelig hjemsted, og for å mestre ensomheten og nederlaget, begynner han å skrive brev som pynter på sannheten. Brevene når Europa, og et knippe eksentrikere lokkes til øya av Carlos løgnaktige skildringer. Dermed er det duket for intriger, som gir assosiasjoner til både «Heart of Darkness» og vår blodige koloniseringshistorie.

Teksten har en liten tendens til å bli overforklarende. Morgenbladets anmelder trakk fram svake formuleringer som «Blikket hans bet ikke lenger, men skar lik et lidelsens offer», og mente at Høyer ofte blir pompøs. Selv synes jeg bare at teksten kunne vært strammet litt opp. Romanens mange absurde innslag øker spenningen og kan få meg til å knise (som når Carlo innleder en amorøs relasjon til en øgle), men blir også vel søke iblant, eksempelvis finner en fødsel sted i øglereir. Og at nettopp den fødende kvinnen blir hysterisk, ser syner og hører ting, er sikkert gjennomtenkt sjangergjøn fra forfatterens side, men karakteren blir også fort uinteressant.

Når jeg anser dette som bagateller, er det fordi «Fortellingen om øde» først og fremst er en roman med heftig energi, brodd og spenst. Det er en glede å følge Høyers forfatterskap.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. november 2015 kl. 15.40