Mandag 12. oktober 2015 Essay

Tekst/musikk: Stein/Odd.

Heim te ord

Arbeidsdagen: Forarbeidet til Nordstoga/Versto-sangene starter der de to måtte få inspirasjon, fortsetter på mail, og til slutt tar Odd veien fatt: 223 kilometer (en del diesel eller bensin), fra Lambertseter i Oslo til Versto gård i Vinje, Telemark.

Hvor kommer ordene til en sang fra? Vi ble med albumaktuelle Odd Nordstoga dit noen av sangtekstene hans blir til.

intervju

På gamle, ærverdige Paddington Station er det at poeten Stein Versto befinner seg en dag i 2004. Mellom dieseleksos og hastende folkemengder kommer det noen strofer til ham. Han noterer dem i boka si, legger den tilbake i veska og setter seg på toget. Noen dager seinere, tilbake i skrivestua på Vinje, tar han opp notatboka og jobber videre med strofene fra London. Strofer blir til vers og en rytme skapes – dette er ord som skal synges. Når teksten er ferdig, gjør Versto noe som seinere er blitt en fast metode – han sender resultatet til Odd Nordstoga, som besvarer ordene fra Paddington med melodi.

Et nytt og avgjørende steg i samarbeidet mellom de to, som så langt hadde handlet om Nordstogas tonesetting av to eksisterende Versto-tekster – på «Luring» (2004). Men de helt nye Paddington-strofene var de første spesifikt skrevet av Versto for å bli sunget av Odd, og som i Nordstogas hjemmestudio på Lambertseter i Oslo blir til «Frøken Franzen» (2006), et lite stykke nyere norsk musikkhistorie.

Så, en gang i fjor, sjekker Versto muligheten for å låne seg et sted i Firenze, for å skrive sangtekster til Nordstoga – uten å ha klarert det med luringen sjøl. Samtidig planlegger Nordstoga ny plate, og før han rekker å kontakte sin venn i poesien, kommer det tekst på mail. For i Firenze har Versto produktive uker – det kommer mye tekst. På Lambertseter er det like produktivt: Tekstene får raskt melodi, og allerede dagen etter er de innspilte som skisser. Så når Odd Nordstoga nå slipper soloplate nummer sju, «Dette landet», er det med tre tekster fra Stein Versto. Og nettopp derfor har vi fylt termosen med kaffe og satt kursen til stedet han fortsatt kaller heim.

Odd Nordstoga:

• Særs folkekjær sanger-låtskriver, født 1972 i Vinje, Telemark.

• Platedebuterte i 1997 med bandet Something Odd. Gikk seinere solo og det store gjennombruddet kom i 2004 med «Luring», med landeplagen «Kveldssong for deg og meg» (tekst av Ragnar Hovland).

• Fredag kom soloplate nummer sju, «Dette landet».

Stein Versto:

• Forfatter, oversetter og musiker, født 1957 i Vinje. Har også vært leder av Det litterære råd i Forfatterforeningen, samt forlagsredaktør i Samlaget.

• Debuterte i 1990 med novellesamlingen «Ho blei borte i trappene», og fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris.

• Har samarbeidet med en rekke musikere, og med Odd Nordstoga fra 2004.

Det knitrer fra peisen på Versto-gården, kaffen er klar, og mens betasuppa står og trekker på komfyren, setter vi oss ned i sofaen for å prate om dette samarbeidet.

Odd: Helt siden folkehøyskolen har jeg hatt en lyst til å gjøre det jeg holder på med nå. Men tidlig skjønte jeg at det med tekst var vanskelig – det var en skjevhet mellom meg som tekstforfatter og musikant. Jeg hadde mange musikalske ideer, men den videre låtskrivingen gikk trått. Tekstjobbingen bremset meg musikalsk. Da tenkte jeg på Stein.

– Hva var det som var så vanskelig med å skrive?

Odd: Jeg spilte i et blueslag og forsto ikke noe av det jeg sang. Ikke et ord. Det var før internett og jeg hadde ikke tilgang til tekstene, så jeg måtte skrive ned fra det jeg hørte. Det ble bare lydskrift. Nå synes jeg teksten og musikken utfyller hverandre i mitt uttrykk som artist. Tekstene til Stein, tekstene mine og melodiene mine. På vårt beste synes jeg vi er en ganske tydelig enhet, en felles stemme – når det kommer på plate. Jeg føler ikke at jeg tonesetter Stein Versto, men at vi har jobbet fram noe sammen.

Stein: Jeg har stor sansen for Odd som artist og musiker. Det er utrolig morsomt og spennende å få melodi tilbake på en tekst man sender fra seg. Jeg blir som en unge på julaften.

– Hva har det betydd for deg å få tekster tilsendt?

Odd: Da er du halvveis til mål, eller kanskje mer enn halvveis. Får man en tekst, ligger det en slags følelse eller en melodi og lurer i den, som jeg må prøve å fange. Det er noe med Steins ståsted som er litt annerledes enn mitt. Da må jeg prøve å finne et felles ståsted. Den låten det blir til slutt hadde jeg aldri klart å få til på egen hånd. Jeg fikk veldig sansen for dette gjennom å jobbe med Aslaug Vaas «Nivelkinn» (1934-diktsyklusen som Øyonn Groven Myhren og Nordstoga tonesatte i 2001, red.anm.). Jeg fikk personifisert den teksten på et vis – fikk diktet inn i gitaren og sang det. Jeg tok det bort fra den litt skumle diktboka.

– Er dikt litt skummelt?

Stein: Det handler vel litt om at Aslaug Vaa er en slik ruvende lyrikkskikkelse ...

Odd: Det er noe med formen. Det er feil å si høytsvevende, men om man putter det inn i en annen form, så kan det bli lettere tilgjengelig.

– Det er vel også litt sånn at diktet har en høyere litterær status enn sangteksten, og spesielt innenfor popmusikk?

Stein: Jeg tror mange forfattere regner det som to forskjellige sjangre. Av og til er avstanden mellom sjangrene liten, noen ganger bortvisket, mens den andre ganger er veldig tydelig. Poesien, det vil si et dikt, skal stå som et komplett uttrykk i seg selv, være selvbærende. Rytme, pauser, stillhet, framdrift, farge – alt dette må diktet alene ta seg av. Sangteksten har eksistensberettigelse selv om den kan være avhengig av de «krykker» musikken gir den. Men fordi om det noen ganger er slik, ønsker man jo som forfatter å skrive tekster som kan stå på egne bein, uansett.

– Hvor viktig er ordene i musikken?

Odd: For meg blir det mer og mer viktig. Teksten må henge sammen, ellers mister sangen sin berettigelse. Det som synges, må forsvare uttrykket. På «Kom heim» drar jeg på veldig, fordi det passer teksten. Den balansen må være til stede. Klarer man å bevege seg på den knivseggen, da er man en god formidler. Blir det for mye i den ene eller andre kanten, flyter ikke båten. Min erfaring er at musikken er tekstdrevet, det er den som driver dramaet framover.

– Når merker du at det virker?

Odd: Når jeg synger, eller hører på. Å komponere til Stein sine tekster handler om å finne den fortellerstemmen som gjør at melodien bærer ut, på en eller annen måte. På den nye plata er det en låt som heter «Seglar», og da føler jeg at jeg er i den båten og synger den sangen.

Stein: Det er litt som du tolker en tekst og har med deg det som bor i deg selv.

– Da må teksten under huden på deg?

Odd: Ja, du må finne noe i deg selv å henge det på. Jeg må søke en opplevelse i teksten og formidle den . Livet går litt videre når man har laget en sang som står der og snakker litt for seg selv.

– Kan melodien vippe teksten?

Odd: Ja, den kan som regel det.

Stein: Absolutt.

Odd: Musikk er både lettbeint glede og tungt alvor. Det går litt hånd i hånd. Å blande dette er en rikdom. Jeg synes kanskje jeg har en overvekt ballader, men det handler også om å anerkjenne hva jeg er god på. Når jeg sitter med 20 låter og skal ha ti på ei plate, og det skal være de beste låtene som skal være med, vil det bli de rolige låtene. Det er dem jeg greier best. Hver gang jeg setter i gang med ei plate er målet å lage livlig musikk, men det koker alltid ned til at det som blir bra, blir bra, og det som ikke blir bra, det blir ikke bra.

– Hender det at du utfordrer Odd i ord?

Stein: Iblant når jeg skriver tenker jeg at dette ikke er poplyrikk. At det er en litt annen sjanger, som har sprunget ut fra tematikker jeg har jobbet med som du ikke finner så ofte i sangtekster. Men vi er så heldig her i landet at vi har mye sjangerkrysning. Det er et fantastisk utgangspunkt for å skrive sangtekst.

Odd: Det er ikke alt jeg har fått til. Det handler også om mye av det jeg skriver selv også – av det jeg starter på er det sikkert 70 prosent jeg ikke får til. Hvis du er for kynisk i din intensjon med en låt, lykkes du som regel ikke. Men en av de låtene jeg har lyktes best med, der jeg har skrevet tekst selv, er «Dagane». Den startet med at jeg hadde lånt en ekkomaskin, og syntes jeg fikk et historisk sus i lyden. Jeg startet å late som om jeg var Johnny Cash, helt ironisk egentlig, men etter hvert som jeg skrev merket jeg at dette var ting jeg mente.

– Du sa tidligere at sangtekst er litt lek. Er det ikke greit å si at noe er det?

Odd: Jo, absolutt.

Stein: Jeg opplever at man ofte kan bli overrasket over det man selv skriver. Som en samtalepartner som vet mer om deg enn du selv gjør, og som iblant ytrer seg gjennom det som skrives.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. november 2015 kl. 09.35