Lørdag 14. november 2015 Anmeldelse

Lidenskap eller ikke: Bruckner vil forsone kjærligheten med ekteskapet.

Brennhet fryd

PASJON: «Kysset» av Francesco Hayez,1859. Illustrasjon: WikiCommons

En gang for lenge siden ga frøken meg i hjemmelekse å tegne Den hellige ånd. Jeg husker ikke lenger hvordan jeg løste oppgaven, eller om jeg i det hele tatt gjøv løs på den, men sannsynligvis gjorde jeg det, for den gang var jeg en meget lydig elev. Dette barndomsminnet kommer tilbake mens jeg leser den franske filosofen og forfatteren Pascal Bruckners nitti sider lange, velskrevne, innsiktsfulle essay med den litt sosionomske tittelen «Har kjærlighetsekteskapet mislykkes?» Én ting har nemlig den omtalte ånden og kjærligheten felles: Deres varmeste apologeter snakker om dem som om de var gitte, klart definerte fenomener, men er ikke problemet her nettopp at de mangler definisjoner alle kan dele? Selv er jeg tilbøyelig til å bestemme kjærligheten som noe à la «det jeg ikke kan være for meg selv, men trenger en annen for å være», uten at det nødvendigvis gjør hustruer og samboere noe klokere eller lykkeligere. De har jo sitt å bale med. Jeg skulle gjerne sett at Bruckner, som i motsetning til meg er filosof, hadde gått nærmere inn på denne grunnlagsproblematikken, men det gjør han ikke. Han tar for gitt at den kjærligheten han med innsikt og engasjement skriver om, er kjent og kjær for alle, eller om man vil: at alle søker den samme kjærligheten. Men gjør vi det?

Essay

Pascal Bruckner

Har kjærlighetsekteskapet mislykkes?

Oversatt og med etterord av Christina Mediaas

Vidarforlaget 2015, 112 sider

«Det eneste menn og kvinner har felles, er motsatt kjønn», sier Fredrik Stabel. Likevel vil vi ha hverandre, overalt og alltid, nær sagt for enhver pris og mot enhver fornuft, ville Pascal Bruckner si. Vi er ikke engang fornøyd med å elske vår neste som den forrige (Georg Johannesen), men ønsker å gjøre det enda høyere, enda høyere neste gang. Et sentralt spørsmål for Bruckner er derfor: Når kommer vi så høyt at vi mister av syne det vi egentlig søkte? Hans ærend er likevel på ingen måte å rive den lidenskapelige kjærligheten ned fra pidestallen, men forsøke å finne en måte å forsone den med vårt ekteskapelige liv, en institusjon som jo på så mange måter er pasjonen vesensfremmed. Filosofen gir kirken honnør for klokelig «å utsette den perfekte kjærligheten til det hinsidige». Han kunne gjerne ha lagt til: og i det jordiske plassere den hos nesten, jf. kapittel 13 i Paulus’ første brev til korinterne: «Kjærligheten søker ikke sitt eget.» Jo, så men gjør den det. Dagens pris for «å ha forvekslet lidenskap og institusjon» er 50 % skilsmisser i nesten alle vestlige land. Til og med i det ortodokse Russland, der presidenten selv er de tradisjonelle familieverdienes nyslåtte ridder, går 50,3 % av brudefolkene hver til sitt etter kortere eller lengre tid.

Før, da ekteskapet primært var en økonomisk transaksjon og mennesket oppdratt til å henregne samlivskravene til kategorien for mer eller mindre (u)behagelige naturlover, var det enklere. Bruckner siterer den alltid like kloke Montaigne på dette punktet: «Ekteskapet er et gudfryktig og religiøst bånd … derfor bør nytelsen man opplever i det være måteholden, alvorlig og blandet med strenghet». Som vanlig kjente essayisten like godt den siden han advarte mot, i dette tilfellet kjærlighetens «brennhete fryd». Drøyt to hundre år etter Montaigne idealiserte romantikken kvinnen hemningsløst «for å mane vekk underlivets lidenskap». Vår tid er ikke mindre nådeløs med sitt absolutte perfeksjonskrav, der alle vil ha «alt i én person, alt, ellers kan det være det samme», og der idealet ikke er å tilpasse seg, men forgude hverandre.

Baksideteksten lanserer «Har kjærlighetsekteskapet mislykkes?» som en «must read for alle som er interessert i ekteskapet som sosial institusjon og som kjærlighetsarena». Vel. Selv har jeg hatt størst utbytte av å lese Bruckner ikke fordi han forteller meg noe nytt, men fordi han makter å gi gamle, fornuftige innsikter en språklig form som plasserer dem på betryggende avstand fra det kobbelet av samlivsspaltister han selv også sparker etter. Her er mange formuleringer å glede seg over. Kloke er de også, og utmerket oversatt av Christina Mediaas, så vidt jeg kan se: «I går var ekteskapet en fengselscelle; i dag ser det ut til å ha forvandlet seg til en avrusningscelle.» «Kjærligheten er den mest egoistiske av alle følelser og er derfor, når den blir såret, den minst sjenerøse». «Det er like vanskelig å lykkes med et brudd som å lykkes med et ekteskap.» Hokuspokus finnes verken for det ene eller andre. Det Bruckner gjør seg til talsmann for, er i bunn og grunn ikke noe annet enn det sunne folkevettet, en smule besinnelse, ansvarlighet når pasjonen skummer som verst. «I dag handler det om å skape et parforhold som kan overskride kjærlighetens grenser, som vokser seg kloke sammen, som sørger for overleveringen generasjonene imellom, som tar vare på partnerskapet, den vennskapelige toleransen og den gjensidige respekten.» Lyder det kjent? Så gakk hen og gjør det.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. november 2015 kl. 10.48