Mandag 23. november 2015 Musikkmagasinet

Åpenbaringen

I en musikalsk makrellstim: Erlend Ropstad øser glinsende sølv opp fra det kreative havet. Foto: Marthe Amanda Vannebo

Sentimentalt, inderlig, dramatisk: Erlend Ropstad gir seg følelsene i vold på album med svært gode låter.

album

Erlend Ropstad

«Det beste vi får til»

Later Gator/Musikkoperatørene

HHHHHH

I utlandet går Fanden som kjent i kloster når han føler alderen tynge. I Musikk-Norge har det vel heller vært en tendens til at han begynner å synge på norsk. Men det er også en hel del utøvere som vokser seg sterke som artister gjennom å ta i bruk morsmålet. Erlend Ropstad er en slik artist, nå med et langt mer personlig uttrykk enn da han begynte som engelskspråklig visesanger for rundt ti år siden. Da var han 31 og ganske voksen, og kanskje det har vært en fordel for ham, når det gjelder å finne frem til en egen stemme, både som utøver og komponist.

I tillegg har han en særegen stemme i helt konkret forstand: en markant vokal som ikke kan forveksles med andre her hjemme. En snakkesang som fungerer like godt til resignerte betroelser som emosjonelle utblåsinger, og som i tillegg bærer i seg en umiskjennelig sørlandsk signatur.

Albumet starter med «Som om jeg nesten ikke fins». Den har en strålende piano-grunnvoll, byr på et av de beste gitar-hooks’ene jeg har hørt på lenge, og vokser i intensitet til den nesten når inn i himmelen. Klimakset kommer når Ropstad nærmest skriker: Vi trenger mer vin / Vi trenger det nå / For det er som om jeg nesten ikke finnes / Og tida står.

Sørlendingen skriver ofte suverene tekster her, om det handler om såre ungdomsminner, ubudne gjester eller hjerter som man ikke helt får skrudd på. I tillegg feirer han kraften i kjærligheten og rockemusikken, der «En sang til» er en glimrende pastisj over Lou Reed og Velvet Underground anno «Sweet Jane» og «Rock & Roll».

Ropstads tredje album på tre år er hans mest rocka utgivelse til nå, men også det beste og mest personlige albumet han har gjort. Slik mange av de store i rocken har rappet som ravner, for deretter å gjøre lånegodset til noe brennende og individuelt, ligger også Ropstad iblant tett opp til forbildene sine. Og da særlig Thåström, men du skal virkelig ikke få meg til å klage over at vi endelig har en nordmann på dette nivået.

Og for noen låter han kommer opp med! Hør på «Stor stein», som handler om et møte med en gammel kamerat fra bedehusmiljøet, som fremdeles ikke vil innse at elva blir til et hav et sted. Eller at jeg-personen kanskje tok det rette valget, da han valgte å gå seg vill. Og den er bare én av mange sterke sanger, på en plate der favorittene nesten skifter for hver stemning og for hvert spor. Noe som ikke blir mindre imponerende ved at Ropstad også produserer, synger og spiller nesten alle instrumentene selv.

Det er befriende å høre en artist som i så stor grad gir seg følelsene i vold. Som våger å gå for det sentimentale, det inderlige, det dramatiske. Som på en så vass måte balanserer mellom usikkerhet og tro, begjær og frustrasjon. Med et så godt blikk for det tragiske – og det magiske – i hverdagen.

I et Olav Angell-dikt fra 1984 heter det: I dag er isen usikker / i dag skal jeg gå på is. Det er nettopp det Erlend Ropstad har gjort. Og jammen er han så god at jeg nesten tror han kan gå på vannet også.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. november 2015 kl. 11.26