Mandag 14. desember 2015 Lederen

Brekkstang

• Ikke bra nok, men bedre enn fryktet. Slik kan miljøorganisasjonenes reaksjon oppsummeres etter at en ny klimaavtale ble signert i Paris lørdag. 195 land har signert, 186 av dem hadde i forkant av forhandlingene sendt inn klimaplaner. Det er den første globale klimaavtalen hvor det legges opp til at alle land skal bidra til å få ned utslippene av klimagasser, og målet er å holde økningen i gjennomsnittlig global temperatur under to grader, helst ned mot 1,5.

• Frankrikes president François Hollande omtaler avtalen som den vakreste og fredeligste revolusjonen som noensinne er gjennomført i Paris. Kan hende kommer harmonien av at landene gjennom avtalen har blitt enige om målet, men ikke nødvendigvis midlene, og at arbeidet med å oppfylle avtalen for alvor begynner når delegasjonene kommer hjem. Som organisasjonen Action Aid formulerer det: «Avtalen inneholder nikk i riktig retning mange steder i teksten – fine ord, men nøye plassert for ikke å være juridisk bindende.» Organisasjonen mener avtalen reduserer de rikeste landenes forpliktelser overfor verdens fattige, fordi det skorter på forpliktende finansiering. Et eksempel: Fattige land har i avtalen rett til hjelp til å betale regningene for høyere vannstand og tøffere vær, under forhandlingene omtalt som «loss and damage». Men USAs utenriksminister John Kerry har vært tydelig på at dette ikke kunne være en juridisk forsikringsforpliktelse.

• Likevel er altså avtalen bedre enn det mange av miljøorganisasjonene fryktet. De ser den som en knagg klimaforkjempere verden over kan henge kravene sine på. Klimaplanene skal gjennomgås og helst skjerpes hvert femte år. Med samme intervall skal landene rapportere hvordan arbeidet går, og det skal gjøres en global vurdering av situasjonen. Det er i årene framover at kampen vil stå for å konkretisere hvordan hvert enkelt land skal bidra til å nå målene. Her hjemme er diskusjonen om hvilke konsekvenser avtalen har for norsk olje- og gassutvinning godt i gang. I dette arbeidet må avtalen brukes som brekkstang for å presse fram de nødvendige virkemidlene.