Torsdag 31. desember 2015 Med andre ord

2015 går inn i historien som rettsbruddets år i Europa. Lærdommen vi kan trekke, er at vi må tenke nytt om grensene.

Permanent unntakstilstand

Brødre blir vi, alle sammen? Vi har en plikt til å avgjøre hvem vi skal hjelpe, skriver Rainer Hank. Her venter flyktninger på å registrere seg etter å ha krysset grensen mellom Hellas og Makedonia. Foto: Dimitar Dilkoff, Afp/Ntb Scanpix

Maastricht, Schengen, Dublin. De uskyldige navnene til tre europeiske byer har blitt symboler på Europas rettssvikt. Året 2015 vil gå inn i historien som rettsbruddets år, et rettsbrudd som er dramatisk fordi det ble begått av stater, som egentlig er ansvarlige for å verne om retten. Hva er rettsstaten verdt hvis statene ikke lenger vil underordne seg den? Hvordan skal vi klare oss, når vi ikke lenger kan sette vår lit til retten?

I midten av august, da det ble vedtatt en tredje hjelpepakke til Hellas på 86 milliarder euro, ble en falsk fred («å kjøpe tid») nok en gang betalt med krenkelse av gjeldende rett. I henhold til ånden og bokstaven i EU-traktaten («Maastricht») er finanspolitisk solidaritet strengt forbudt: No bailout, lyder budet.

Det bryr ikke Europas redningsmenn seg om. Det gjør dem ikke engang bekymret. Kun i fem av 19 EU-stater ligger gjeldsnivået nå under Maastricht-avtalens maksgrense på 60 prosent (det er de fem minste: Estland, Latvia & co.).

I Hellas ligger gjeldsnivået derimot på 177 prosent, i Italia på 134 og i Tyskland på 76 prosent. Dette er forbudt! Men det blir ikke straffet. Det hører også til de dagligdagse rettsbrudd at den europeiske sentralbanken, sammen med en rekke nasjonale sentralbanker, for lengst har overskredet grensen for monetær statsfinansiering – i strid med sitt mandat.

Et dramatisk år i Europa:

• I løpet av 2015 har om lag en million mennesker kommet på flukt til Europa.

• Samtidig har det vært et dramatisk år for europeisk økonomi og eurosamarbeidet.

• I denne teksten påpeker Rainer Hank at flyktningkrisen og eurokrisen preges av samme problem: oppløsning av nasjonalstatenes suverenitet.

• I møte med krisene har regelbrudd innad i EU blitt en permanent unntakstilstand, mener Hank.

• Han skriver at for å kunne ha åpne samfunn må nasjonalstaten og grensene styrkes, ikke svekkes.

Om forfatteren:

• Rainer Hank er en tysk økonomijournalist. Han leder økonomi- og finansredaksjonen i Frankfurter Allgemeinen Sonntagszeitung.

Europa integreres ikke lenger gjennom retten – men gjennom rettsbruddet. Hvis man da fortsatt tillater seg å kalle dette integrasjon, framfor å tyde det som tegn på oppløsning. Krisen i Europa er ikke et resultat av at retten overdras, men av utilstrekkelig troskap til den. Og den som påtaler dette, blir enten hånet som legalist eller – enda verre – møtt med et skuldertrekk.

Når hundretusener av mennesker er på flukt i EU svarer fellesskapet atter en gang med rettsbrudd. Dublin-avtalen om registrering og mottak av flyktninger i ankomstlandet har vist seg å være ubrukelig. Og det er ikke noe nytt som kom med den store tilstrømmingen. Allerede i 2011 anmodet det tyske migrasjonsdepartementet om at asylsøkere ikke lenger skulle bli overført til Hellas i henhold til Dublin-avtalen, fordi menneskerettighetene ikke ble respektert der. For grekerne bortfalt allerede da insentivet til å ta kontrollen på alvor. Økonomer kaller dette for «Moral Hazard».

Stilt overfor trykket mot yttergrensene er Schengen-regimet i mellomtiden blitt revet i fillebiter. Som kjent består regimets filosofi i å bygge ned den interne grensekontrollen, mens kontrollen av yttergrensene blir forsterket. Den interne nedbyggingen har funnet sted, men yttergrensene er ikke tette. Schengen-avtalen har mislyktes – og de som bør beklage seg over det, er nettopp de som av gode grunner er overbevist om innvandringens velsignelser, men som ikke vil la den bli grunnlagt på et rettsbrudd.

«Vi gjør unntakstilstanden til regelen, uten å måtte erklære nødstilstand, for det ville ha brutt et tabu,» sier den Köln-baserte statsrettseksperten Otto Depenhauer. På sekstitallet kjempet en bred venstrepolitisk bevegelse med nebb og klør mot nødstilstandslovgivning, som ville legge til rette for unntakstilstanden. Den dag i dag er ikke nødstilstand offisielt tillatt i Tyskland. Derfor inntreffer den nå ganske enkelt som en skjebne. Og rebellene fra den gang tier.

Ideen om avpolitisering gjennom retten, som også politikken må underkaste seg, blir i mellomtiden avløst av en repolitisering av Europas uorden. Man mener det er nok at de handlende aktørene er demokratisk valgt og handler pragmatisk. Men den som avviser nødvendigheten av prinsipper risikerer å drive av sted: I en krise gjelder den sakte, forsiktige framferd som et bevis på pragmatisk-demokratisk rasjonalitet. Samtidig var det engang blant grunnsteinene i den moderne rettsstaten at ikke alt som kunne bli gjenstand for demokratisk flertallsbeslutning, dermed er tillatt.

Folket blir for øvrig ikke godt behandlet: Verken når det gjaldt euromilliardene eller flyktninghjelpen tok man sjansen på å spørre dem, for her til lands anses folket som uberegnelig. Til slutt har det inntruffet, det som de paternalistiske elitene ville forhindre: Deler av folket føler seg hjemløse eller marginalisert. Eliten bærer en del av skylden når det populistiske Alternative für Deutschland kunne få ti prosent av velgernes stemmer.

Unntaket er mer intellektuelt stimulerende enn normaltilstanden. Det visste allerede Carl Schmitt, nasjonalsosialistenes rettstenker. Men i mellomtida har unntakstilstanden mistet mye av sin heroiske patos. Unntaket duger ikke engang lenger til å bekrefte regelen – i stedet lar det permanente rettsbruddet regelen krympe til betydningsløshet og unntaket mutere til normalitet. Til slutt blir den udisiplinerte improvisasjonen en varig tilstand.

Den paradoksale floskelen «ordnet unntakstilstand», som en talsmann for politiet i Rosenheim brukte for å beskrive hverdagen, kunne passet godt som årets ord i 2015.

Man må tenke euro- og migrasjonskrisen i sammenheng. De to rettsbruddene har ikke bare en tidsmessig, men også en logisk forbindelse. Pengepolitikk så vel som migrasjonspolitikk er offer for illusjonen om grenseløshet. Mario Draghis «Whatever it takes», hans løfte om å beskytte euroen uten forbehold, er det monetaristiske motstykket til migrasjonsøkonomien: en antatt ubegrenset mottakskapasitet for de fremmede i Europa, uten øvre grense.

Bare hjelpeberedskapen kan være uinnskrenket, ikke den faktiske hjelpen. Bare bailout-viljen til redningsmennene kan være uinnskrenket, ikke den konkrete kreditten. Selv de knapt overskuelige redningsmilliardene med alle sine nuller er til syvende og sist endelig. En eller annen gang er det slutt.

Utopien om den fullkomne grenseoppløsning er den herskende universalismens store illusjon. Det går en direkte vei fra Schillers «Ode til gleden» («Vær da favnet, millioner!») til Vest-Tysklands butikker for rettferdig verdenshandel. «Brødre blir vi, alle sammen» kan være godt diktet, men det er dårlig praktisert, for igjen å sitere statsrettseksperten Depenhauer. Og nå begynner den første verden å frykte følgene av sin egen universalisme.

Den menneskerettslige moralismen feiler på grunn av den økonomiske loven om knapphet. Solidaritet er selv en knapp ressurs. Pengene som grekerne får, kan ikke samtidig strømme til Portugal. Bare Mario Draghi mener at en seddelpresse på høygir («Quantitative Easing») kan sette knapphetsloven ut av spill.

Hvis det finnes en lærdom i rettsbruddene fra år 2015 og en vei tilbake til retten, må det være denne: Vi er nødt til å tenke nytt omkring grenser. Og særlig hvis vi er overbevist om at menneskenes vandring og utveksling av varer og tjenester i sum er til alles beste – og at enhver form for proteksjonisme fører til fattigdom og ufrihet for dem som lukker seg inne.

Hva er en grense? Det er linjen som skiller innsiden fra utsiden, som deler dem som hører til fra dem som ikke gjør det, og som tilbyr noe å orientere seg etter. Man må «sette grenser» for barna. Den som uten videre reduserer bildet av grensen til den lukkede bommen, har ikke forstått noen ting. At åpne markeder for varer og mennesker trenger åpne grenser, er den europeiske opplysningens innsikt. Men det handler alltid om anerkjennelse av grensen, ikke om dens bortfall, som universalismen drømmer om. For det får ikke hjelpe: Loven om knapphet gjør det nødvendig å velge. «Vi kan ikke elske alle», visste den hellige Augustin allerede i senantikken.

Av dette må man i dag ikke nødvendigvis trekke den slutning at det først og fremst er de kristne medbrødre og -søstre som skal bli solidariteten og kjærligheten til del. (Selv om det gir noe å tenke over at den jødiske Lord George Weidenfeld, som unnslapp nazistene som flyktning i Wien i 1938, i dag har grunnlagt stiftelsen «Safe Havens» for forfulgte kristne syriske flyktninger.) Ingen kan tillate seg å se på tilfeldigheten at man er født som tysk statsborger som en individuell prestasjon. Det befrir likevel ikke klubben av tyskere fra plikten til å avgjøre hvem som skal bli hjelpen til del, hvor grensen går og om man vil påta seg 100.000 eller en million flyktninger.

Nasjonalstaten utgjør den hittil beste og historisk lengste erfaringen i omgangen med grenser i menneskehetens historie. Ikke minst i det sene 19. og tidlige 20. århundre roste den seg av sin store åpenhet. Dessverre har nasjonalsosialistene gitt nasjonalstaten et dårlig rykte. Det er en misforståelse det er vanskelig å bli kvitt. «Hva er egentlig galt med sivilt åpne stater?», spør den tidligere høyesterettsdommeren Udo Di Fabio.

Grensebegrepet som nødvendigvis hører til nasjonalstaten, er suvereniteten: den absolutte og tidsmessig ubegrensede makt som tilkommer staten. Også suvereniteten er havnet i vanry, igjen med urette. For å redde euroen, hevdes det at statene er tvunget til å avgi ikke bare pengepolitisk, men også finans- og sosialpolitisk suverenitet til Brussel.

Denne omfordelingslysten hos Brussels byråkrater vil bare forsterke Europas praksis av ukontrollert ansvarsløshet. Man må ha forståelse for at stater som Hellas og Ungarn tolker det som en undergraving av sin suverenitet, når de trues med at tyske og franske politifolk snart skal kunne utøve aktiv grensekontroll på deres territorier.

Ikke avskaffelsen av nasjonalstatlig suverenitet, men styrkingen av den kan være utveien. Konseptet «folkesuverenitet» er en av opplysningstidens fornuftige oppfinnelser. Det rommer ikke bare en «høyredreid», men også en «venstredreid» forståelse: Ikke bare elitene, også vanlige folk er gitt makt og selvbestemmelsesrett i sin stat, der alle kan føle seg ivaretatt.

Med en variasjon over et gammelt fagforeningsordtak kunne man si: Nasjonalstaten er det sterkeste de svake har.

Folkesuverenitet innenfor nasjonalstatens grenser er en mer betimelig forutsetning for et åpent samfunn enn grenseløshetens moralske universalisme. Til syvende og sist er den tyske nasjonalhymnens langsomme strykekvartettsats av Haydn/Hoffmann overlegen det universalistiske avslutningskoret i den niende symfoni av Beethoven/Schiller – ikke bare musikalsk, men også politisk-økonomisk.

© Frankfurter Allgemeine Zeitung. Oversatt av Eirik Høyer Leivestad.

Artikkelen er oppdatert: 1. januar 2016 kl. 15.23