Lørdag 2. januar 2016 Essay

Skaldetid i nord

Arrogant: Halldór Laxness var gjennom hele sitt liv preget av en enorm intellektuell sjøltillit. Han satte like fullt Nordahl Grieg svært høyt. Foto: Bettmann, NTB Scanpix

Et umake par: Halldór Laxness og Nordahl Grieg møttes første gang i 1942 på Hótel Borg. De var rake motsetninger med mye til felles.

«Paa ottehundred-tallet rejste mange norske digtere til Island, men saa gik der elleve hundrede aar uden at der kom nogen, indtil Nordahl Grieg dukkede her op i 1942.»

Slik innleder Halldór Laxness sitt minneord til Nordahl Grieg to år før han vinner Nobelprisen i litteratur. Tenk hvilken hyllest dette er fra en islendings hånd, ja, til og med fra den største av alle islendinger i det 20. århundre! I en eneste liten setning blir Nordahl Grieg ikke bare utropt til sagadikter, men også til landsmann. Og tenk hvilken forbrytelse det er mot både nordmenn og islendinger at Laxness måtte skrive denne setningen på dansk for å gjøre seg forstått hos sitt broderfolk i Norge!

Halldór Laxness og Nordahl Grieg møttes første gang i 1942 på Hótel Borg, en hvit art deco-bygning som fortsatt rager i sentrum av Reykjavík. Laxness hadde akkurat gjort seg ferdig med å oversette Ernest Hemingways «Farvel til våpnene» til islandsk, og arbeidet med sin store historiske roman «Islands klokke». Det var allerede gått sju år siden han hadde gitt ut romanen «Sin egen herre», som av mange framholdes som Nordens største.

Grieg var på Island i egenskap av å være kaptein i den norske hæren. De facto var han en okkupant. Allerede i 1940 okkuperte britiske styrker Island, til sterke protester fra myndighetene. Året etter overlot britene okkupasjonen til amerikanerne, og med tida kom også norske styrker til Island for å hjelpe våre engelske allierte med okkupasjonen. Grieg var én av dem, han ble flydd rundt på øya til ulike forlegninger for å lese dikt og holde moralen oppe. Som hans kone Gerd seinere påpekte, var okkupantene ikke spesielt populære, særlig ikke hos islandske bønder, som fikk jorda si tråkket ned.

Nordahl Grieg og Halldór Laxness

Den norske forfatteren og journalisten Nordahl Grieg (1902–1943) var en av Norges mest markante diktere, som mistet livet i verdenskrigen, 41 år gammel. Grieg var på 1930-tallet kontroversiell på grunn av sitt brennende engasjement overfor Sovjetunionen.

Halldór Kiljan Laxness (1902–1998) var Islands største forfatter i moderne tid. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 1955. Også han sympatiserte sterkt med den sovjetiske kommunismen og Stalins regime, men tok etter hvert et oppgjør med sin tidligere politiske overbevisning. Da han døde i 1998 hadde han skrevet over 50 romaner, i tillegg til dikt, skuespill og noveller, og en mengde avisartikler.

Laxness og Grieg møttes første gang i 1942, da Grieg var på Island som kaptein i den norske hæren. De to forfatterne fant sammen i et fellesskap. Blant annet skrev Laxness et minneord til den norske dikteren.

Mímir Kristjánsson er kritiker i Bokmagasinet og nyhetssjef i Klassekampen. Siste bok: «Frihet, likhet, Island» (Forlaget Manifest 2015).

Motsetninger

Begge fylte de førti dette året. Halldór Laxness og Nordahl Grieg må ha vært et umake par.

Allerede i barndommen var det klart at Halldór Laxness var en spesiell gutt. «Jeg begynte tidlig å leve mitt eget liv rent åndelig», skreiv han seinere i brev til en venn. Han holdt seg unna de andre barna, og trivdes best i nærheten av moren. Som voksen mann flyttet han hjem til Laxnes, og ble boende i huset Gljúfrasteinn i godt og vel et halvt århundre, bare et steinkast unna der han vokste opp.

Det kan ikke ha vært herfra han kom denne dagen da han møtte Nordahl Grieg på Hótel Borg, Gljúfrasteinn ble bygget først tre år seinere. Mannen som ventet ham denne dagen, var hans rake motsetning. Atten år gammel rundet Nordahl Grieg Kapp det gode håp som sjømann. Han hadde travet over Finnmarksvidda på ski, dekket så vel den kinesiske som den spanske borgerkrigen som korrespondent og vervet seg som soldat i kampen mot nazismen.

Den åndelig anlagte Laxness kunne allerede nå ane hvor hans skjebne lå: «Jeg beundrede ham uden forbehold som legemliggørelsen av de ædleste menneskelige egenskaber. Og samtidig var jeg grebet af de bange forudanelser».

Det var reint tilfeldig at de ikke hadde møttes før. Nordahl Grieg hadde vært på Island alt i 1930, han dekket tusenårsjubileet til Alltinget for den norske avisa Tidens Tegn. Grieg skreiv tre artikler for Tidens Tegn, og den andre ble oversatt til islandsk av nettopp Halldór Laxness. I en av dem kan vi ane det problematiske i Griegs norske patriotisme sett gjennom islandske briller. Her hyller han sine «norske» forfedre i Njáls saga, og fortsetter dermed en lang skandinavisk tradisjon med å gjøre krav på den islandske sagalitteraturen. Men på denne tida var Laxness enda ikke blitt Islands nasjonalskald, tvert imot var han en kritiker av islandsk nasjonalisme, noe som ikke minst kommer til syne i «Sin egen herre», en roman som inneholder betydelig kritikk av det selvstendighetshungrige islandske borgerskapet.

Villige kulturelle agenter

Det var kommunismen som brakte Halldór Laxness og Nordahl Grieg sammen. Mellomkrigstida var en gullalder for sosialistisk og kommunistisk litteratur. Foruten Grieg og Laxness var dette tida til Orwell, Hemingway, Brecht og Steinbeck (for å nevne noen få). Laxness og Grieg var politiske hærførere i kulturlivet i sine land, og gjennom tidsskrifter og oversettelser av andre sosialistiske forfattere arbeidet de målrettet for å spre sitt politiske syn. Samtidig hadde de et langt breiere litterært nedslagsfelt enn mange av sine meningsfeller, og de dro også veksler på klassisk litteratur fra sine egne land.

Det er forbausende hvor tette bånd det var mellom de store kommunistiske forfattere på tvers av landegrensene i Europa på denne tida. På Island resulterte den litterære dugnaden for kommunismen i bladet «Røde penner», som utkom første gang i 1935. Laxness var initiativtaker, og skreiv fire artikler i tidsskriftet. Men også utenlandske forfattere som Maksim Gorkij, Bertolt Brecht og Jaroslav Hasek var representert – i tillegg til Nordahl Grieg med et dikt om hingsten «Sikil». I Norge ga Grieg ut tidsskriftet «Veien frem», der Aleksandra Kollontaj og Martin Andersen Nexø var blant bidragsyterne i første nummer. Laxness var blant leserne: «Jeg havde lest hans (Nordahl Griegs, min. anm.) artikler i Vejen frem og lært å se op til ham som Nordens coming man indenfor litteratur og kulturkamp».

Stjernen på den sosialistiske himmelen i mellomkrigstiden var naturligvis Sovjetunionen. Laxness hevder i sitt minneord at han og Grieg holdt på å gå på hverandre i Moskva i 1932, men det spørs om det kan stemme. Ifølge Gudmund Skjeldals biografi «Diktaren i bombeflyet» reiste Grieg først til Moskva i mars 1933. Begge ble tatt godt imot i Sovjetunionen, som på denne tida dreiv et utstrakt kulturarbeid overfor kommunistiske forfattere i Europa. Sentralt i dette arbeidet sto en kvinne som het Nina Krymova, som oversatte fra nordiske språk og introduserte både Halldór Laxness og Nordahl Grieg til det sovjetiske publikum.

I Grieg og Laxness fant Sovjetunionen to villige kulturelle agenter. Begge viet de store deler av livet sitt til kampen for kommunismen, som for dem ble legemliggjort av Stalins Sovjet. Grieg var på plass på ærestribunen sammen med partitoppene på 1. mai i Moskva i 1933. Laxness rapporterte ukritisk hjem fra Moskvaprosessene. Han mottok Stalins fredspris så seint som i 1949. Året etter ble han den første leder for Sovjets venner på Island. Med noen få forbehold er det rimelig å si at så vel Laxness som Grieg slukte den offisielle propagandaen fra Sovjetunionen ganske rått i mellomkrigstida.

Hva kan man si om lyset fra deres forfatterskap sett opp mot det stummende mørke i Stalins diktatur? Uten å unnskylde dem deres feil må vi kunne fastholde at de viet hele sitt litterære liv til kampen for de svakeste og mot krig og fattigdom. Dette var motivasjonen bak at de henga seg til kommunismen, og også til det som på den tida var dens eneste uttrykk, Sovjetunionen. «De samlet seg i lyset fra idealismens fakkel, men gikk seg vill i stalinismens mørke», skriver Laxness-biograf Halldór Gudmundsson.

Kamp for frihet

Forsvaret for de svakeste og higen etter rettferdighet finner man igjen i alle Laxness’ bøker, og også i hele Nordahl Griegs forfatterskap. Deres kamp for frihet verken bør reduseres eller lar seg redusere til støtte for Stalins diktatur. En slik lesning vil tvert imot selv grense til det totalitære, og har bare nytte for den som ønsker å diskreditere hele venstresidas kamp i første halvdel av det 20. århundre som en sammenhengende bevegelse på vei mot slaveri og trelldom. Heldigvis er en slik lesning heller ikke vanlig, både Laxness og Grieg leses i våre dager med stor entusiasme, og deres verk er fortsatt en sentral inspirasjonskilde i kampen for frihet og demokrati. I Norge er Griegs dikt nærmest tverrpolitiske, og «Til ungdommen» fikk ny betydning etter terroren 22. juli.

Deres politiske liv kan heller ikke reduseres til agentvirksomhet for diktaturet. Nordahl Grieg mistet sitt liv i kamp for Norges frihet i kampen mot nazidiktaturet lenge før han fikk den fulle oversikt over Sovjetsamfunnets forbrytelser. Laxness tok avstand fra Sovjetunionen etter invasjonen av Ungarn i 1956. I flere av hans seinere bøker står oppgjøret med Sovjetkommunismen sentralt. På slutten av 60-tallet var han blitt såpass spiselig at en statsminister for det islandske høyrepartiet spurte ham om han ønsket å stille som uavhengig presidentkandidat. Laxness takket nei. I et TV-intervju på 70-tallet ble han spurt: «Har du sveket alle din ungdoms idealer?». Han svarer spøkefullt: «Det får jeg da inderlig håpe.»

Derimot lar Laxness seg aldri tvinge til å ta et oppgjør med de demokratiske og egalitære idealer som han i sin Nobel-tale ikke tilskriver Stalin, men sin for lengst døde bestemor: «Hun lærte meg å aldri skade noe levende, å hele livet holde mest av dem som er fattige, stakkarslige og ydmyke, å aldri glemme dem som andre hadde glemt, fordi det er dem som fortjener vår høyeste respekt». De samme idealene finner vi igjen hos Nordahl Grieg.

Oppgjør med Hamsun

Foruten Stalin var det en annen mann som kastet lange skygger over både Laxness og Griegs forfatterskap: Knut Hamsun. Begge var store tilhengere av Hamsun i ung alder, og begge vendte seg seinere mot ham. Men deres oppgjør med Hamsun er av ulik karakter. Mens Grieg først og fremst var i strid med den politiske Hamsun, gikk Laxness også sterkt i rette med litteraturen hans. Typisk for polemikken mellom Hamsun og Grieg er et leserbrev sistnevnte rykket inn i Tidens Tegn som svar på Hamsuns kritikk av at den tyske dissidenten Carl Ossietsky var blitt nominert til fredsprisen:

«Svar Ossietsky! Horntonen går, her er en stor norsk dikter som går til angrep på dig, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren».

Laxness var på sin side opptatt av Hamsuns litteratur, der han fant «en underliggende menneskeforakt, hvis make man skal lete lenge etter». Mens det konkrete og politiske sto i sentrum i striden mellom Hamsun og Grieg, var det menneskelige og litterære årsaken til at Laxness forlot sitt gamle forbilde.

Hva synes så Halldór Laxness om Nordahl Griegs kunstneriske virke? Det er vanskelig å si sikkert. Laxness var gjennom hele sitt liv preget av en enorm intellektuell sjøltillit som jevnlig slo ut i arroganse. I sitt minneord til Grieg, skriver han om romanen «Ung må verden ennå være» at den «trods reportageromanens uepiske form og altfor begrænsende muligheder i motivhandling, inneholder mange straalende partier».

Foruten både egen og andres litteratur var verdenskrigen, Stalin og ikke minst Hamsun ganske sikkert blant det Laxness og Grieg diskuterte på Hótel Borg da de møttes der bare ett år før Grieg ble skutt ned over Berlin. Etter dette møttes de flere ganger på Island. Til tross for at okkupantene ikke var populære i befolkningen, ble norske soldater generelt, og Grieg-paret spesielt, tatt bedre imot. På 40-årsdagen mottok Grieg en rekke blomster og gaver fra islendinger. Enda mer populær enn Nordahl Grieg var hans kone Gerd, som var skuespiller, og som spilte i flere oppsetninger på Islands nasjonalteater under krigen. Hun forble en livslang venn av Halldór Laxness, og fikk ham i 1954 til å oversette «Vildanden» for Þjóðleikhúsið, Nasjonalteatret i Reykjavík. Laxness’ respekt for både henne og mannen hennes henger også sammen med at teateret var en scene han aldri mestret, og at han til tross for flere forsøk aldri lykkes i å gjenskape sin suksess som romanforfatter som dramatiker.

Liv og død

Fra Hótel Borg og møtet med Laxness gikk Griegs ferd til Þingvellir, der han som en av få utlendinger fikk bo i æresboligen som ligger på den gamle sletta der verdens eldste parlament en gang møttes. Her skreiv Grieg deler av den diktsamlingen som for alltid skulle forevige ham, «Friheten». Her finnes dikt som «17. mai 1940», med den kjente åpningsstrofen «I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær/Menn nettopp i denne timen vet vi hva frihet er». I 1943 skreiv han også diktet «På Tingvellir: til en islandsk venn», der han hyller forholdet mellom Island og Norge.

Diktsamlingen «Friheten» ble utgitt første gang i Reykjavík i 1943, samme år som Nordal Grieg døde. I likhet med så mye stor litteratur om Norge og nordmenn er den altså skrevet og utgitt på Island. Først i 1945 ble den utgitt i Norge, og ble der en av de best selgende diktsamlingene i norsk historie.

Et av diktene Grieg skreiv på Island, er det bittersøte «De beste», som Laxness også siterer i sitt minneord:

Døden kan flamme som kornmo;

Klarere ser vi enn før

Hvert liv i dens hvite smerte:

Det er de beste som dør.

Ifølge Laxness næret Grieg nærmest et dødsønske under krigen. «Jeg tror han følte det som en pligt overfor sine faldne kammerater og venner, ogsaa selv at dø i denne krig; han kunde ikke finde sig i, selv at staa tilbage for de bedste». Laxness fikk vite om Griegs død av deres felles forlegger under en soiree i Reykjavík. «Der er hændelser som end ikke en ordets dyrker vil nogensinde være i stand til at finde udtryk for; ting som er og bliver hensatte til et ordløst mørke».

Da de to møttes på Hótel Borg i 1942, hadde én av dem 58 år igjen å leve, en annen skulle dø knapt ett år seinere i et britisk bombefly over Nazi-Tyskland. Laxness ble i aller høyeste grad offer for det Grieg beskriver i sitt dikt «De beste». Mens den norske vennen falt lenge før Stalins dødsleire hadde diskreditert kommunismen, måtte Laxness leve og se alle sine politiske guder dø. Han overlevde hele Sovjetsamfunnet, og måtte leve med de brutale konsekvensene av de valgene både han og Grieg hadde tatt i mellomkrigstida.

Møtet mellom Halldór Laxness og Nordahl Grieg var et sentralt veikryss både i nordisk litteratur og i europeisk venstresides historie. Et langt mindre prestisjefullt møte fant sted denne sommeren, da jeg skulle vise den norske forfatteren Erlend Nødtvedt Laxness’ hjem på Gljúfrasteinn utenfor Reykjavík.

Gljúfrasteinn er et stort, hvitt murhus, parkert utenfor står Jaguaren som Laxness fikk importert til Island etter at han vant Nobelprisen, og som i en årrekke gjorde ham til et markant innslag i bybildet i Reykjavík. Huset står slik det ble forlatt da Laxness døde, og oppe på soverommet hans oppdaget jeg det som skulle bli inspirasjonen for denne artikkelen.

Like til venstre for enkeltsenga der han sov (Laxness sov ikke sammen med kona), i samme høyde som senga, trukket litt ut av hylla, som om den var den siste boka der som var lest i, sto en minnebok utgitt til Nordahl Grieg. For slik er det med «De beste», slik Laxness også siterte i sin artikkel i 1952:

De øker det livet de gik fra,

de spøker i nye menn

paa deres grav skal skrives;

de bedste blir alltid igjen.

bokmagasinet@klassekampen.no

Soldat: Nordahl Grieg døde i tjeneste i 1943. Foto: NTB Scanpix