Lørdag 23. januar 2016 Bokmagasinet

Økokritikk i stort og lite format

Storstilt: Espen Stuelands «700-årsflommen» gir oss en oversikt over økokritikkens stilling. Foto: Tomas Moss

Nedpå: Hvilket språk bruker vi for å snakke om klodens tilstand?

Da jeg besøkte universitetet i Nanjing i november i fjor, traff jeg flere litteraturstudenter som ville skrive doktoravhandling om økologi og litteratur. To av professorene på instituttet hadde sin grad i «animal studies», en grein av økokritikken. Det er kanskje ikke så rart at det i Kina, med sine miljøproblemer, oppstår en interesse for «environmental studies» – det er lettere å diskutere miljøutfordringer akademisk enn politisk. Men også i USA kan man i universitetsbokhandlere finne hyllemeter med økokritikk. Det samme er ikke tilfelle i Norge. Espen Stuelands nye bok, «700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk», er et storstilt forsøk på å gi en oversikt over økokritikkens stilling i Norge og internasjonalt. «Oversikt» er forresten et for lavt temperert ord, for det er et stort intellektuelt og emosjonelt engasjement til grunn for dette arbeidet.

Utgangspunktet for boka er en grunnleggende tro på humanistfagenes og samfunnsfagenes betydning i klimadebatten; det er disse, og ikke vitenskapelige gjennombrudd som vil kunne endre folks atferd. I tillegg spiller kunst og litteratur en viktig rolle når det gjelder å øve trykk mot våre holdninger. Hvis kunstfeltet da ikke stenger seg mot naturvitenskapen; Stueland slår til lyd for en skjønnlitteratur som både er politisk og naturvitenskapelig orientert. Dette gjør han ikke på dogmatisk måte, stilen er essayistisk og utforskende, etter han først har slått fast at noe må være på en viss måte, kan han ende setningen med et motspørsmål – «må det»? Man blir ikke belært, men tatt med inn i en diskusjon, en samtale Stueland leder med lese-bakgrunn fylt opp både av internasjonal sakprosa og nordisk diktning, i tillegg til rapporter og mediedebatter, filmer og tv-programmer.

Sakprosa

Espen Stueland

700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk

Forlaget Oktober 2016, 352 sider

Behøver forfattere å skrive om klimaet? «For min egen del skriver jeg fordi klimaspørsmålet oppleves eksistensielt», svarer Stueland, «det opptar meg følelsesmessig og intellektuelt. Klimaendringene infiserer språket på nesten alle områder, og krever derfor oppmerksomhet». Samtidig drøfter han hva som må til for å bringe det ned på et nivå der det føles håndterlig for oss. De store tallene må nedskaleres til folks hverdag. Det må ikke virke nytteløst å ville gjøre noe. Derfor er han forbeholden overfor apokalyptiske fremstillinger. Et interessant eksempel på det i boka er en episode der han sitter og ser på tv sammen med døtrene sine, og filmen «The Road», basert på Cormac McCarthys roman, begynner. Åpningsscenene veksler mellom nåtid og fortid, mellom fargebilder og en avfarget samtid. Men denne ødelagte verdenen uten klorofyll synes han blir for dyster for ungene, og skrur av tv-en. Motsatt spør han om hvorfor både forfattere og kritikere er så engstelige overfor naturpoesi, hvorfor man hele tida må avgrense seg fra romantikkens natursyn, hvorfor ironi er bedre enn naturbegeistring, og hvorfor nyenkle dikt får lov til å være banale eller naivistiske, og hylles for det, mens det samme ikke gjelder økokritiske eller politiske dikt.

Stuelands bok handler ikke bare om kunst og litteratur, men også om politikk og klima-jus, oljenæring og bresmeltning. Men han er best innenfor kunst og kritikk. Kapitlet om norsk politikk, oljefondet og industrien blir litt uengasjerende på tross av overskriften «En sint kritikk av nyspråk og optimisme». Å omtale statsministeren og olje- og energiministeren for «Big mama Erna» og «Komiske Ali Lien» fører dessuten ikke debatten inn på bedre spor. Imidlertid har Stueland et godt poeng når han sier at språket om klimaendringene må være i kontakt med både de store og de mindre ­perspektivene, med umiddelbare følelser og langvarig engasjement. Og at det til dette trengs nedskaleringer, noe som gjør verden konkret, uten å fortrenge realitetenes egentlig størrelsesorden.

Dette er vanskelig, og en av de største utfordringene for dem som skriver om klima og natur. Tidvis sliter også Stueland selv med det. Det er når han kobler dette store til sitt eget liv, at det fungerer best. Som i kapitlet om 700-årsflommen på Vestlandet i 2014. «700-årsflom» er ikke en bibelallusjon, men en teknisk betegnelse etter Norges vassdrags- og energidirektorats kriterier. Når Vangsvatnet stiger, og en sykkeltur med yngstejenta nesten fører til katastrofe, der sykkelen forsvinner i vannet, blir fremtidsscenarioet plutselig nåtid.

En hypotese hos Stueland er at klimaengasjement kan springe ut av barns spontane lek og utfoldelse i områder som ikke er helt tilrettelagt. Og at de som mangler førstehåndserfaringer med naturen, trolig er mer tilbøyelige til å oppleve trusselen mot klimaet og naturen som fjern. Her forteller han en interessant historie om da han som trettenåring fikk sin første øks og gleden det ga ham å bruke den. En slik bruk forutsetter imidlertid tilgjengelig og ikke strengt regulert natur. Dette fikk meg til å tenke på da jeg bodde et år i New York, og min åtteårige sønn en dag sa at han savnet en natur som ikke var park eller lekeplass. Men å komme til et slikt sted ville ta oss over en time med banen. En dag fant han imidlertid til sin glede en stor grein på bakken i Central Park, blåst av et tre i vindværet. Han tok den omhyggelig med tilbake til leiegården der vi bodde, men ble stoppet av «the doorman» i foajeen. Det var forbudt med greiner i bygget. Heller ikke fikk den stå utenfor ved trappa.

Espen Stueland hadde flere muligheter med sin øks i skogsområdene ved Romsås, der han vokste opp. Og kanskje var det her grunnlaget for hans klimaengasjement ble lagt.

bokmagasinet@klassekampen.no

Espen Stueland er kritiker i Bokmagasinet, og anmeldes derfor av en ekstern kritiker.

Artikkelen er oppdatert: 28. januar 2016 kl. 11.48