Lørdag 30. januar 2016 Bokmagasinet

Over alle dyr på jorden

ØKOFILOSOFISK: Pave Frans’ encyklika om klimakrisa er nå oversatt til norsk. Foto: Stefano Rellandini, Scanpix/Reuters

Klimakrise: Pave Frans istemmer en samfunnskritikk vi oftest hører fra ­venstreradikalt hold. Men det er grenser for hvor radikal hans tenkning er.

Sommeren 2015 utga Pave Frans en såkalt encyklika «om omsorgen for vårt felles hjem», «Laudato Si». Sjelden har et pavelig rundskriv vekket så mye oppmerksomhet. Når Espen Stueland i sin nye bok «700-årsflommen» spør: «Finnes det en arena som oppriktig møter innsikten i at livet for fremtidens generasjoner er i ferd med å ødelegges?», så kan man si: ja, Kirken.

Det er kjent at Pave Frans ønsker en langt mer miljøengasjert og samfunnskritisk kirke enn sine forgjengere. Paven mener den katolske tro kan være en pådriver for radikale samfunnsendringer. Grunnsetningene i den katolske lære om en Gud som er nærværende i hele universet og i de minste av sine skapninger, kan gi oss et egnet rammeverk for å se både årsakene til miljøkrisen og mulige utveier.

I avsnitt etter avsnitt istemmer encyklikaen en samfunnskritikk vi oftest hører fra venstreradikalt hold, samt fra en verdikonservatisme som ikke har noen illusjoner om rovdyrkapitalismens herjinger. I en refs av Obama og andre statslederes unnfallenhet over Big Money under finanskrisen skriver han: «Å redde banker for enhver pris og legge omkostningene på hele befolkningen uten det faste forsett å overprøve og reformere hele systemet, bekrefter bare finansvesenets absolutte herredømme, […] som bare vil gi opphav til nye kriser». Paven etterlater ingen tvil om det forrykte ved nåværende samfunnsorden: «Tempoet i konsumet, sløsing og miljøforandringer har for lengst overskredet jordens kapasitet, og nådd et punkt hvor vår nåværende livsstil, som ikke er bærekraftig, bare kan ende i katastrofer, slike som allerede periodisk forekommer i forskjellige regioner». Her er flust med ramsalte utfall mot «den instrumentelle fornuftens» dominans med dens forfatning av menneskelivet og ødeleggelse av naturomgivelsene. Vi må omdefinere hva fremskritt er, i et oppgjør med det Paven kaller modernitetens myter: individualisme, ubegrenset fremskritt, konkurranse, forbrukerjag og det uregulerte marked der profitt gis forrang over alle andre mål. Den omfattende oppdragergjerningen som en ny forståelse av genuint fremskritt vil kreve, vektlegger ydmykhet, nøkternhet og godhet.

SAKPROSA

Pave Frans

Laudato Si’

Oversatt av Sr. Anne Bente Hadland

St.Olavs forlag 2015, 200 sider

For den uinnvidde og/eller ikke-troende leser er det lett å avfeie oppfordringer av individrettet og dydsetisk karakter som politisk impotente, som moralistiske slag i luften. Noe av encyklikaens kvalitet består nettopp i at den viser det ufruktbare ved slike individ/system-motsetninger.

Et vanskeligere punkt er Pavens drøftelse av det han kaller «modernitetens overdrevne antroposentrisme»: insisteringen på menneskets opphøyde verdi over alt annet liv på jorden. Men hvordan fremstiller Paven Kirkens syn på forholdet mellom mennesket og Skaperverket? Som det heter i 1. Mosebok 1, 28: «Gud skapte menneskene og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»

Paven fremholder at den korrekte måten å tolke mennesket som «herre» over universet, er som ansvarlig forvalter. Paven hevder at kristne mange ganger har tolket skriften galt, som at Gud rettferdiggjør at mennesket bedriver en tøylesløs utnyttelse av naturen. Men når Paven henviser til vår «unike verdighet», røper han at det kun er antroposentrismen i dens overdrevne utgave han tar avstand fra. Han tar ikke skrittet over i en biosentrisk etikk- og verdiforståelse, der mennesket ikke har større iboende verdi enn andre skapninger, og der individenes verdi er basert på helheten – økosystemet. Dette gir Paven innpass hos politikere og velgere som med «hensynet til kommende generasjoner» automatisk tenker på mennesker, og markerer at det er grenser for hvor radikal hans tenkning er, økofilosofisk betraktet.

bokmagasinet@klassekampen.no