Fredag 12. februar 2016 Kultur og medier

• Fritenker utsatt for islamistisk fatwa • Aktuell med roman basert på «Den fremmede»

Kritiserer islam innenfra

SAMFUNNSREFSER: Kamel Daoud kritiserer både religion og stat og sammenblandingen dem imellom. FOTO: BERTRAND LANGLOIS, AFP/NTB scanpix

Den algeriske skribenten Kamel Daoud kritiserer både religion og regjering i romanen «Meursault-saken». – Religion har blitt århundrets spørsmål, sier han.

LITTERATUR

I 2014 ble «Meursault-saken» en sensasjon i den franskspråklige verden. Den er debutromanen til den algeriske journalisten og forfatteren Kamel Daoud og kan leses som et kritisk tilsvar til Albert Camus’ klassiske verk «Den fremmede» fra 1942. Nå har den kommet på norsk.

I «Den fremmede» dreper hovedpersonen Meursault en navnløs araber på en strand i Algerie. Meursault blir tiltalt og dømt, men ikke for det samvittighetsløse mordet. Han dømmes i stedet for å ikke føle sorg over sin mors død.

«Meursault-saken» tar form som vindrankeren Harouns bekjennelse til en tilfeldig fremmed fra Vesten. Han klager over Camus-romanen: «Ordet araber forekommer fem og tjue ganger, aldri navnet, ikke en eneste gang et navn» og påstår at han er broren til den døde «araberen» som han kaller «Mousa».

Gjennom Haroun tar også forfatteren et kraftig oppgjør med religion og islamisme.

– Religion har blitt århundrets spørsmål, et spørsmål på liv og død over hele verden. Enhver person fra vår tid vil bli konfrontert hvis han går utenom komfortsonene og vår tids fordommer. Verken Haroun eller leseren kan unnslippe dette, skriver Kamel Daoud i en e-post.

Kamel Daoud:

• Algerisk forfatter og journalist født i 1970.

• Romanen «Meursault-saken», som vant prestisjeprisen Goncourt for debutromaner i 2015, er nå utgitt på norsk.

• Boka er et kritisk tilsvar til Albert Camus roman «Den fremmede».

• I 2014 fikk Daoud en uoffisiell dødsdom (fatwa) mot seg.

Fikk fatwa mot seg

Heller ikke Daoud kan unnslippe. Selv om boka først ble lest i lys av Camus’ «Den fremmede», har oppmerksomheten rundt boka siden desember 2014 blitt preget av at et medlem i «Den islamske oppvåkningsfronten» utstedte en fatwa mot ham på Facebook.

Islamisten krevde at Daoud skulle henrettes offentlig for å ha «fornærmet islam».

– Om noen dager er det en rettssak mellom meg og denne islamisten, og det er allerede altfor forstyrrende. Jeg liker ikke hvordan media utnytter saken, skriver Daoud.

Med Facebook-fatwaen er det nesten som om virkeligheten blir en parodi på litteraturen, men den er samtidig blodig alvorlig.

– Her på sørsiden av verden, på den støyende siden av nyhetsbildet, fører ikke lenger de religiøse spørsmålene mot himmelen, men bare mot gravene og mot kaos. De dreper, tvinger i eksil og ødelegger. Mens jeg anser de religiøse spørsmålene som mine egne. Det er her jeg utøver min frihet, framfor alt annet, skriver Daoud.

Møter Gud til fots

I sin ungdom tilhørte Daoud en islamistisk bevegelse og ble valgt til imam for ungdomsskolen, men ut av opprørstrang og lengsel etter frihet brøt han med bevegelsen. I dag er det nok ikke så langt mellom Kamel Daoud og romankarakteren Haroun i deres syn på religion.

«Religion er for meg en fellestransport som jeg aldri anvender. Jeg liker å nærme meg Gud, men til fots, ikke på pakkereise», sier Haroun i boka.

Slutten av boka er også en vrengt speiling av slutten i «Den fremmede», der den dødsdømte Meursault ikke vil akseptere prestens forbønn og gudsforståelse.

For også Haroun reagerer voldsomt i møte med en imam som vil pådytte ham sin forståelse av islam og be for ham.

Haroun fantaserer om å rope til folkemengden i moskeen: «Det er ingen her! Det har aldri vært noen her! Moskeen er tom, minareten er tom. Det er tomheten selv!». Han vil klatre opp i den «heslige minareten» i moskeen ved siden av og rope «at jeg er fri og at Gud er et spørsmål, ikke et svar, og at jeg vil møte ham alene, som ved min fødsel eller død».

Uhellig allianse

Kamel Daoud kritiserer ikke bare religionen, men også forholdet mellom religionen, særlig islamismen, og politikken. Og han har selv antydet at fatwaen vel så mye er et forsøk på å skremme ham fra å kritisere det politiske regimet i Algerie.

– Det blir hele tida nødvendig å presisere at islamisme ikke er det samme som islam. Det dreier seg i realiteten om spillet om makt og dominans og ikke om trosprosjekter eller en søken etter en mening med livet, skriver han.

Daoud mener at det i Algerie har avtegnet seg en form for avtale mellom regimet og islamistene om å passivere samfunnet og å omforme befolkningen til troende.

– De har en form for arbeidsdeling i det at regimet kontrollerer oljepengene mens islamistene bestyrer «moralen» på gata og i samfunnet. Og i mellomrommet blir alt håp om demokrati redusert til avmakt. Alle tanker om religion blir redusert til kjetteri og forbrytelse. Det religiøse spørsmålet blir delegert til islamister, skriver forfatteren.

I dag er han en av de få alternative røstene i Algerie som alle har et synspunkt om. Likevel er han frustrert over at forfatterskapet hans stort leses opp imot de politiske forholdene.

– Hvorfor skal jeg ikke ha rett til å snakke om mennesket og gud, men bare om historiske forhold og om kolonialisme? Kolonisering er selvfølgelig en forbrytelse mot menneskeheten, men jeg er fri til å gå forbi dette.

Fra frigjøring til wahabisme

Samtidig er ikke Daoud en introspektiv forfatter, men en forfatter som alltid relaterer til sin tid. Den dag i dag kan man fortsatt se ettervirkningene av frigjøringskrigen mot kolonimakten Frankrike, som er et nødvendig referansepunkt også i romanen som behandler tida før og etter revolusjonen.

– Den algeriske revolusjonen var vakker, men den fører i dag til blindveier, fordi vi har glemt at det var nødvendig å slåss for frigjøring og at vi ikke bare kan erstatte fremmede kolonialister på kolonialistenes premisser eller å bygge en nasjon basert på eksklusjon og rasisme, på doktriner som knuser samhold og fellesskap, mener Daoud.

– Nelson Mandela lærte av den afrikanske avkoloniseringens feiltrinn: han forsto at du må gi mening til mennesket framfor å gi mening til krig.

Forfatteren ser paralleller til vår tid i Algerie på 90-tallet da islamistene forfulgte og drepte intellektuelle og kulturpersonligheter.

– I vår verden er vi allerede tilbake i den perioden. Man ødelegger kultur, fortidsminner, bøker og alle mulige alternativer til radikalismene. Vi må innrømme grunnene til denne endringen, identifisere de skyldige og så kutte treet ved roten i stedet for å gråte over det fallende løvet. Wahabismen kutter av hender, steiner, pisker og forbyr andre religionsutøvelser. Det er en kulturell krig der det er de som er mektige og ikke vi.

Uunngåelig revolusjon

For selv om han har stor tillit til litteraturens og journalismens betydning, ser han også hvilke krefter de står opp imot.

– Vi snur oss rundt og rundt, mens kirkegårdene vokser. Det store paradokset er at i krigen mot terror, her som hos dere, er at man fikserer blikket på morderen, men ikke på den som bevæpner ham og enda mindre dem som forer ham med ideene om å drepe, fastslår han.

– Pengesummene som teokratene i vår region, først og fremst i Saudi-Arabia, bruker på propaganda er enorme. Og på den andre siden har Vesten endt opp med et dødelig hykleri: De håndhilser på kongen samtidig som de roper ut fra alle hustak om den islamistiske trusselen. Men den samme islamismen er finansiert, promotert og støttet av det saudiarabiske presteskapet, og de nyter kost og losji i kongedømmet, skriver han.

Kamel Daoud virker mest bekvem i rollen som provokatør og samfunnsrefser, men han har også et tydelig humanistisk budskap.

– Islamisme er ikke religion, men en form for fascisme. Vi er nødt til å stå sammen i solidaritet mot fascistene på en bedre måte enn fascistene nå står samlet mot menneskeheten, oppfordrer han.

Akkurat som filosof Slavoj Zizek mener Daoud at islamister og de høyrepopulistiske kreftene i Europa er gjensidig avhengige av hverandre.

– Jeg pleier å si det slik: Det er ikke revolusjonen som er ondskap, det er ondskapen som gjør revolusjonen uunngåelig, avslutter forfatteren.

mariusf@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. februar 2016 kl. 12.00