Lørdag 13. februar 2016 portrett

Bildekunstner Shwan Dler Qaradaki er redd hans traumatiske flukt skal bli for banal for et norsk publikum.

Tegn i tida

Oslo, Norge, 11.02.2016. Shwan Dler Qaradaki. Qaradaki er vokst opp i en søskenflokk på ti i irakisk Kurdistan, og flyktet til Norge som tjueåring, i 1997. Her var 12 år i limbo mens han ventet på svar på asylsøknaden i Norge. Han stakk fra asylmottaket og reiste til Oslo hvor han etter hvert kom inn på Kunsthøgskolen. Han lager politisk kunst som handler mye om asylproblematikk. Foto: Christopher Olssøn.

Tegningene er den røde tråden i livet hans. Som barn fikk tegningene ham inn på en kunstskole hjemme i irakisk Kurdistan. Som ung voksen måtte han flykte på grunn av tegningene. I Norge ble de hans vei ut av asylsenteret og inn i det norske samfunnet. Nå har hans tegninger gitt ham tittelen festspillkunstner for Festspillene i Nord-Norge 2016.

Den ferske festspillkunstneren koker tevann i en litt sliten vannkoker på atelieret sitt på samfunnshuset i Oslo-bydelen Sagene. Regnet hamrer ned på overlysvinduene. Her tegner og maler han grensepoliti, bomberegn og flyktninger. Kunsten gir et innblikk i livet til menneskene som til sammen utgjør flyktningstrømmen. Han forteller om sin egen lange og traumatiske flukt, om å vokse opp i et krigsherjet land og om hva det gjør med et menneske å vente tolv år på å få permanent opphold i Norge. For det har han fått Kulturrådets nykommerpris og Oslo bys kulturpris, og nå altså blitt festspillkunstner.

Kunsten til Qaradaki er verken abstrakt eller subtil: Han går rett på. Han formet et av de mange avslagsbrevene sine fra Utlendingsdirektoratet i piggtråd. I et av hans nyeste verk, videoverket «To My Children», ser vi vakre akvareller av halshogginger, IS-flagg og mennesker som skriker.

Shwan Dler Qaradaki

Alder: 38.

Sivilstatus: Samboer, to barn.

Bakgrunn: Utdannet bildekunstner fra Kunsthøgskolen i Oslo.

Aktuell med: Valgt som festspillkunstner for festspillene i Nord-Norge 2016.

I videoen siterer en stemme en kurdisk-jesidisk kvinne som holdes som sexslave av Den islamske staten (IS): «Jeg har blitt voldtatt tretti ganger før lunsj i dag. Vær så snill, bomb oss, om dere vet hvor vi er.»

Så siterer stemmen Qaradaki selv:

Hvordan kan jeg leve med ideen om at dette kan skje med min familie? Hvordan skal jeg kunne lytte til drapsmennenes støttespillere når de poserer som kjendiser i Oslo, i ytringsfrihetens navn?

For et norsk publikum kan det kanskje bli litt mye – litt for følelsesladet og påtrengende til at det blir kunst, frykter Qaradaki.

– Jeg har aldri vært i tvil om hva jeg skal formidle. Men jeg har vært i tvil om hvordan det vil bli mottatt. Her i Norge må man passe seg veldig for ikke å være for patosfylt, for følelsesstyrt. Da blir man fort oppfattet som banal, sier han.

I Kurdistan er det helt annerledes. Både i bildekunsten, litteraturen og poesien er det store følelser i sving. Men Qaradaki har funnet en mer norsk form.

– Jeg har lært meg at man må være litt mekanisk, litt distansert, om man skal snakke om følelser i Norge. Du kan ikke stå der med tårer i øynene, da blir det en rar stemning, sier han og ler.

Det er ikke bare følelser Qaradaki savner i norsk kunst. Han savner også politisk engasjement. Den kinesiske kunstneren og aktivisten Ai Weiwei er et forbilde for ham. Weiwei avlyste nettopp flere store utstillinger i Danmark i protest mot den kontroversielle smykkeloven.

– Vi har ikke en veldig sterk tradisjon for politisk kunst i Norge. Jeg savner det veldig, sier han.

Qaradaki kom til Norge som politisk flyktning rett før årtusenskiftet, ved juletider i 1999. Da han et par år etter så landet han hadde flyktet fra bli bombet av Nato, syntes han det var veldig stille i det norske kunstmiljøet.

– Vi vet alle hvilken rolle kunstnerne spilte under Vietnamkrigen. Jeg var i Norge da Irak ble invadert i 2003. Da var det nesten ingenting.

Qaradaki vokste opp med ni søsken. Det var hans eldre brødre som lærte ham å tegne, og de så raskt at han var flink.

– Da jeg var liten, fikk jeg kjeft av noen av slektningene mine for at jeg tegnet portretter. De mente at man ikke skal avbilde mennesker. Det påvirket meg, men samtidig følte jeg at det å tegne var det eneste jeg var flink til. Jeg fikset aldri matte og fysikk, og jeg var ikke noen kriger slik som de eldre brødrene mine.

Den ukentlige tegneundervisningen på skolen var Qaradakis tid til å skinne. Han hatet når den ble avlyst og erstattet med sikkerhetskurs. Dette var under krigen mellom Iran og Irak. Barna lærte seg å lage gassmasker av barnebleier, kull og salt. De lærte hvordan man tetter vinduene ved gassangrep, og hva du skal gjøre dersom byen din blir angrepet med kjemiske våpen.

Qaradaki mistet mange slektninger, fettere og kusiner på hans egen alder da Saddam Hussein i 1988 angrep landsbyen foreldrene hans kom fra. De trodde det var et vanlig bombe­angrep og rømte ned i kjelleren. Giftgassen var tyngre enn luft og sank ned.

Allerede som fjortenårig kom Qaradaki inn på kunstakademiet i Suleimania nord i irakisk Kurdistan. Hans far var sprekkeferdig av stolthet. Men det var rett etter den andre golfkrigen, det var mye fattigdom, og kunstskolen var i elendig stand. De hadde ikke råd til oljemaling; det er derfor Qaradaki har blitt akvarellmaler. Av og til hadde de ikke akvarellmaling heller, og da malte de med kaffe. Papiret de malte på var så tynt at det gikk i oppløsning.

Til tross for at utstyret var dårlig, ser Qaradaki tilbake på de fem årene på kunstakademiet med glede.

– Blant kunstnerne i landet var det et enormt engasjement etter krigen. Det var egentlig en veldig fin tid.

– Er det derfor det er så lite politisk kunst i Norge tror du? Har ikke kunstnerne noe å melde?

– Alle er jo frie til å lage sin kunst, og jeg sier ikke at alle bør lage kunst slik jeg gjør det. Men jeg treffer av og til kunstnere som har så lite kunnskap om problemene i verden at jeg nesten får lyst til å fike til dem.

Også den unge Qaradaki hadde et stort sosialt engasjement. Ved sida av kunstskolen fikk han en studentjobb, som karikaturtegner i en avis. Han tegnet politiske ledere, korrupsjon. Foreldrene bekymret seg voldsomt.

– Far var helt ødelagt. Det var han som var mest følsom egentlig. Men jeg var ung og hadde mine meninger. Med karikaturtegningene prøvde jeg å kritisere politikerne for aldri å holde det de hadde lovet. Kurdistan har masse ressurser. Det er olje, men også veldig god matjord. Men befolkningen får ingenting.

– Du visste også selv at det du gjorde var farlig?

– Ja, man vet jo hvor grensa går. Men det er jo rollen din. Hvor mye skal man sensurere seg som kunstner?

Qaradaki ble den første i familien som flyktet. To ganger ble familien hans advart: Han måtte slutte med karikaturtegningene. Familien visste hva regimet var i stand til. En av hans eldre brødre hadde vært to måneder i torturfengsel. Familien fant ut at Qaradaki måtte dra.

– De kødder ikke. Folk forsvinner, eller de blir drept. Egentlig ville alle i familien dra, men vi hadde ikke råd.

Den gang kostet det 1200 dollar per person å flykte til Tyrkia.

Det er noen som er innenfor, og noen som er utenfor. De privilegerte kan reise fra Oslo til Istanbul for en langhelg. For de uprivilegerte tar den samme reisen flere år.

Slik var det for Qaradaki. Han var 20 år da han dro og 22 år da han kom til Norge.

– Da du reiste fra Suleimania og familien din, hva så du for deg? Hvor lang tid skulle det ta, hvor skulle du reise?

– Jeg var egentlig veldig glad og positiv da jeg skulle dra. Jeg tenkte at nå venter lysere tider. Jeg hadde bestemt meg for å reise til England. Der kunne jeg litt av språket. Jeg var ung og sterk og tenkte at det ikke ble noe problem å gå noen dager. Jeg var selvfølgelig ikke klar over hva som lå foran meg. Hadde man visst på forhånd hva som ventet, tror jeg veldig få hadde flyktet.

Selvsikkerheten og optimismen forsvant fort.

– Jeg trodde jeg var veldig voksen da jeg dro. Men det var jeg ikke. Jeg hadde levd tett sammen med mine foreldre og ti søsken. Dette var første gang jeg var vekk fra familien min.

De gikk åtte–ni timer hver natt, og det var vått og kaldt. Da de kom fram til Tyrkia, ble de møtt av rasisme og trakassering fordi de var kurdere.

I fjor kom boka «Flukt» på Spartacus forlag. Der forteller 22 mennesker om deres flukt, fra Norge til Sverige under andre verdenskrig, fra Ungarn til Norge på 1950-tallet, fra Chile på 1970-tallet og fra Syria i dag. Qaradaki er en av dem som forteller sin flukthistorie. Om livet i Istanbul, der han hadde det forferdelig. Hvordan han gang på gang forsøkte å komme til Hellas, men ble tatt av tyrkisk grensepoliti og satt i fengsel. Så startet det forfra, med å tjene nok penger til et nytt flukt­forsøk. Da han endelig kom seg ut av Tyrkia, fortsatte ferden gjennom Europa. Han krysset grenser gjemt i lastebiler og forsøkte å komme til et land der han kunne få asyl. Han prøvde i Nederland, men fikk avslag. Norge, sa smuglerne, det er bra for kurdere.

Etter flukten har han utviklet angst. Han tar medisiner mot det.

– Jeg prøvde så mange ganger å komme til Hellas. Jeg har fortsatt mareritt der jeg har mistet alt og er tilbake i Istanbul.

I dag reiser Qaradaki land og strand rundt med den kulturelle skole­sekken og forteller norske skole­elever om sine opplevelser. Han unnlater likevel å fortelle skoleelevene om rasismen og trakasseringen han opplevde fra tyrkisk politi og militær. Han er redd det kan føre til mobbing av tyrkiske elever.

Trakasseringen i Tyrkia er likevel ikke det verste minnet fra flukten. Qaradaki sier bare «Å bære det barnet» og nikker mot boka som ligger under journalistblokka. Han har malt scenen med vannfarger i hans kanskje mest kjente verk, videotrilogien «Salte kyss».

Det var en natt da han, som del av en større gruppe flyktninger, enda en gang forsøkte å komme seg til Hellas. De skulle krysse Maritsa-elva som deler det nordlige Tyrkia fra Hellas, en bred elv med sterk strøm. En kvinne ba ham hjelpe henne å bære spedbarnet hennes, en liten jente. Gruppen kom seg ikke helt over ved første forsøk. De tilbrakte en natt på en liten øy i elva, gjennomvåte og iskalde. Den natta trodde Qaradaki at han skulle dø. Neste morgen beordret smuglerne flyktningene videre. De skulle krysse elva i små grupper, i en liten plastbåt. Fra den lille øya så Qaradaki båten velte, og han hørte kvinnen med spedbarnet skrike, før de begge forsvant i vannet.

Da Qaradaki kom til Norge, to og et halvt år etter at han reiste fra familien sin, bestemte han seg for ikke å flykte lenger. Han skulle bli her, hvis ikke fikk de sende ham hjem.

Han kom til et asylmottak på Sørlandet.

– Det var veldig digg å få et tak over hodet og en varm seng. Men det går fort over. Det er når du kommer i trygghet og får hvilt ut at de psykiske problemene starter.

Det skulle ta tolv år før han fikk permanent opphold i Norge. Han var såkalt muf-er – «menneske uten framtid», som han kaller det.

– Myndighetene sa at vi ikke kunne returneres fordi det er for farlig der vi kommer fra. De samme myndig­hetene sa at det ikke var farlig nok til at vi kunne få opphold.

Qaradaki ble bare et drøyt år på mottaket, så reiste han til Oslo. På andre forsøk kom han inn på Kunsthøgskolen i Oslo. Her ble han kjent med nordmenn, lærte språket og fikk en fot innenfor i kunstmiljøet. Han gyser når han tenker på alternativet.

– I dag ville jo ikke det vært mulig, du får verken lov til å jobbe eller studere som asylsøker. Du kan jo tenke deg hvordan det er å sitte på et asylsenter, fem–seks personer som alle er traumatiserte, samlet på ett rom uten noen ting å ta seg til. Du mister forstand og humør. Jeg skjønner ikke at man gjør det sånn.

Selv om Qaradaki blir opprørt over norsk flyktningdebatt – «det finnes jo nordmenn som har opplevd andre verdenskrig, de må jo forstå» – har det den siste uka ikke vært flyktning­debatten som har ergret ham mest. Det er en tweet fra Frps Ulf Lerstein, som på samefolkets dag skrev «Samenes NASJONALdag ... Visste ikke at samene hadde eget land. Da kan sikkert det landet betale for Sametinget, støtte til samisk kultur osv.»

– Jeg er fra Kurdistan. Jeg vet hvordan det er å være en minoritet i eget land. Slik trakassering gjør et enormt inntrykk, særlig på barn. Jeg synes det er så trist.

Qaradaki hadde nok å gjøre i alle årene han ventet på å få opphold. Likevel satte ventingen og utryggheten sitt preg på ham. Det var tolv år med søknad, avslag, anke, så forfra igjen. Underveis ble han hjerteoperert, kroppen han hadde tatt skade av så mange år med angst og stress. I 2006 døde faren hans. Qaradaki måtte sitte i Norge da resten av familien tok avskjed med ham.

– Det var veldig vanskelig, det er klart. Jeg var faktisk favorittsønnen til faren min, sier han.

Samtidig fikk Qaradaki to års arbeidsstipend fra staten. Den samme staten som ikke vil gi ham opphold.

– Da tenkte jeg at her er det noen departementer som ikke snakker sammen, sier han og ler.

Nå er Qaradaki blant de privilegerte. Da han i 2011 fikk permanent opphold, kunne han for første gang se familien sin igjen. Og da moren hans døde i høst, var han sammen med henne, og hadde med seg et foto av sin nyfødte datter.

– Du har vært mer enn to år på flukt, og levd i usikkerhet i tolv år før du fikk opphold. Var det verdt det? Tenker du noen ganger på om du kunne fått et bedre liv om du hadde blitt igjen i Kurdistan med familien din?

– Det var verdt det. Jeg har fått trygghet og ytringsfrihet, det har ikke familien min i Kurdistan. Jeg har fått min egen familie her, og Norge er et veldig bra land for kunstnere. Jeg slipper å sensurere meg selv. Etter at jeg fikk opphold føler jeg at livet har begynt. Men hvis jeg i dag skulle bli sendt tilbake, så hadde jeg nok ikke flyktet igjen.

emiliee@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

«Jeg treffer av og til kunstnere som har så lite kunnskap om problemene i verden at jeg nesten får lyst til å fike til dem»

Artikkelen er oppdatert: 24. februar 2016 kl. 12.32

Egenmelding

Siste kulturopplevelse: Et teaterstykke på Skien videregående skole. Min venninnes datter opptrådte. Hun var veldig flink.

Politisk enkeltsak: Kvinners kår, i Norge, men spesielt i Kurdistan. Asylproblematikk, selvsagt. Og trakasseringen av samene.

Hva tror du på: Kjærlighet.

Forbilde: Mamma. Hun har lært meg å like alle, uansett bakgrunn. Det skal jeg lære videre til barna mine.

Leser daglig: Nettaviser på morgenen. Mer rekker jeg ikke nå for tida.

Ditt lydspor: Oud-musikk, en lutt fra Midtøsten.

Det verste du vet: Bruk av vold.

Hva er det folk ikke vet om deg: At jeg kan være slem. Om noen sårer meg med vilje, så kan jeg såre dem tilbake.

Oslo, Norge, 11.02.2016. Shwan Dler Qaradaki. Qaradaki er vokst opp i en søskenflokk på ti i irakisk Kurdistan, og flyktet til Norge som tjueåring, i 1997. Her var 12 år i limbo mens han ventet på svar på asylsøknaden i Norge. Han stakk fra asylmottaket og reiste til Oslo hvor han etter hvert kom inn på Kunsthøgskolen. Han lager politisk kunst som handler mye om asylproblematikk. Foto: Christopher Olssøn.