Lørdag 20. februar 2016 Kronikk

Detektorister finner stadig flere oldsaker – til stor forargelse for deler av det arkeologiske fagmiljøet.

Metallsøkerdilemmaet

Hvor ligger øksen begravet? To entusiaster fra Norges Metallsøkerforening utfører søk i Hobøl, Akershus. Antall inn­meldte oldsaker har blitt mer enn tidoblet på fem år. Foto: Per Sibe

Kronikk

Mens deler av kulturminnevernet er vant til å samarbeide med frivillige og pressgrupper, har arkeologien vært fagfolkenes domene. Nå utfordres vi av entusiaster med metallsøker. Detektoristene har vist at store mengder oldsaker ligger i landets åkrer, der de ødelegges. Skal vi samarbeide med landets 400–500 aktive detektoristene om å redde disse umistelige kildene til den fjerne fortid?

Metallsøking er tillatt så sant man overholder kulturminneloven og har grunn­eiers tillatelse. Loven sier at alle oldsaker – gjenstander eldre enn 1537 og mynter eldre enn 1650 – er statens eiendom. De bevares i ett av landets fem arkeologiske museer. De siste fem årene er antallet oldsaker som kommer inn fra detektorister til Kulturhistorisk museum i Oslo mer enn tidoblet – cirka 600 kom inn i 2015.

Formålsparagrafen i kulturminneloven sier at «Det er et nasjonalt ansvar å ivareta» oldsaker og faste kulturminner. De fleste utenfor dyrket mark er godt ivaretatt, men oldsaker i pløyelaget er sterkt truet.

År om annet vender plogen de øverste 20–30 cm jordsmonn på landets 10 millioner dekar dyrket mark. Oldsakene i pløyelaget – trolig mange titusener – bøyes og deles av plogskjær og harv, de kvernes i stykker av jord og stein, og de brytes ned av gjødsel og andre kjemikalier. Hvordan kan lovens formål om å ivareta oldsakene oppfylles når de ødelegges i akselererende tempo? Institusjonene har ikke ressurser til å hente dem inn.

Da er det vel bare å applaudere at frivillige detektorister henter oldsakene opp fra pløyelaget?

Om det er uenigheten stor i fagmiljøene. Motstandere av samarbeid med detektorister legger vekt på at de skader faste kulturminner. Noen ganger graver detektorister av vanvare ned i en grav eller en skatt under pløyelaget. Slik ødelegges informasjon som en fagmessig utgravning ville reddet. Verre er bevisste lovbrudd, som søking på gravfelt, manglende innlevering av oldsaker, eller ulovlig utførsel og salg. Et lite mindretall opererer systematisk utenfor loven.

Vi som går inn for samarbeid med lovlydige detektorister mener at disse problemene best kan håndteres gjennom dialog og veiledning, og at lovbrudd må anmeldes. Ulovligheter stopper ikke ved at vi lar være å samarbeide, snarere tvert imot. I Danmark og England er svært produktive samarbeidsrelasjoner etablert.

Uenigheten blant fagfolk har resultert i forskjellig forvaltningspraksis. I noen fylker forsøker man å bremse metallsøking ved å erklære funnrike åkre som fredede, faste kulturminner. Det betyr at det blir forbudt å søke og grave der, men pløying kan fortsette.

Vi mener denne praksisen er juridisk og faglig tvilsom. Uten utgravning blir det en gjetting om det fortsatt er bevart rester under pløyelaget av det faste kulturminnet, for eksempel en grav, som oldsakene i pløyelaget stammet fra. Vernepolitisk er fredningspraksisen uheldig fordi den hindrer at oldsakene i pløyelaget reddes av detektorister og bevares i museenes samlinger.

Vi mener gevinsten ved å la detektorister redde oldsakene i pløyelaget langt oppveier faren for at en uheldig detektorist skal grave ned i og skade eventuelle faste kulturminner under. Flere fylkeskommuner følger en slik linje, og lar detektoristene fortsette å søke på funnrike åkre.

En aktuell sak setter kulturminnevernets metallsøkerdilemma på spissen. I disse dager behandler Riksantikvaren den første søknaden fra en historieinteressert detektorist om å få fortsette å metallsøke på en åker som er blitt erklært som fast kulturminne, fordi han har funnet mange oldsaker der. En fagmessig utgravning har påvist en boplass fra jernalderen under pløyelaget. I søknaden har detektoristen beskrevet spesielle rutiner han vil følge for å unngå at han graver gjennom pløyelaget og ned i de faste kulturminnene. Detektoristens søknad støttes av fylkeskommunen, som vil samarbeide med ham under arbeidet. Det aktuelle museet anbefaler avslag fordi de frykter presedens, og at detektoristen uansett kan komme til å grave ned i og skade faste kulturminner under pløyelaget. Kan virkelig et arkeologisk museum se på at oldsakene overlates til plogen?

Vi håper riksantikvar Jørn Holme vil sette sine folk i gang med å finne en løsning som ivaretar både oldsakene i og faste kulturminner under pløyelaget – vi er sikre på at løsningen finnes. Manglende kapasitet ved museene eller fagfolks skepsis til ikke-profesjonelle aktører må ikke bli et hinder for å redde historiske gjenstander som trues av ødeleggelse.

Vi håper også at Riksantikvaren vil meisle ut en ny vernepolitikk på dette feltet. Slik vi ser det, er godt samarbeid med detektorister i pakt med kulturminnevernets samfunnsoppdrag. Fortiden og oldsakene tilhører ikke oss fagfolk; de er felleseie. Så snart telen går, står noen hundre historieinteresserte detektorister klare til å redde unike og verdifulle historiske kilder.

Velger kulturminnevernet å slippe dem til, vil det bidra til å demokratisere arkeologien og gjøre allmennheten delaktige i å utforske fortiden.

Artikkelen er oppdatert: 3. mars 2016 kl. 12.15