Torsdag 25. februar 2016 Kultur og medier

• Sovjetiske tangosangere og -komponister forsvant i Gulag-leire • Nå hentes musikken deres fram igjen

På sporet av russisk tango

Glemt: Den russiske tangoen har havnet i skyggen av den søramerikanske. Her danser russiske Sergey Kurkatov og Iuliia Burenicheva argentinsk tango i tangoverdensmesterskapet i Buenos Aires i fjor. FOTO: JUAN MABROMATA, AFP/NTB scanpix

Tangomusikere ble undertrykt og ignorert i Sovjetunionen, og melodiene deres ble glemt. Nå prøver kjennere i Moskva og Berlin å løse gåten om den melankolske musikken.

musikk

«Utomljonnoje solntse» – den utmattede solen – var blant de mest populære sangene i Sovjetunionen i 1937. Den herjet i året da statsterroren og Kommunistpartiets selvdestruksjon kulminerte.

Overalt i danserestauranter, kroer og konsertsaler kunne man høre det diabolske musikkstykket, komponert av polske Jesji Petersburskij.

Det var bakgrunnsmusikken for redslene: frykten for at det hemmelige politiet skulle banke på døra om natta; skueprosessene mot en rekke høytstående bolsjeviker; torturen i kjelleren til KGBs hovedkontor; massehenrettelsene av uskyldige i utkanten av Moskva.

– Det er et veldig dystert stykke med en ubønnhørlig tangorytme. Alt er i moll. Når man virkelig lytter til tonene og analyserer komposisjonen, kan man bli skremt, sier Dmitrij Dragilev, ekspert på russisk tango, da vi møter ham på en isbar i bydelen Weissensee i Berlin.

– Stykket handler om kjærlighet og avskjed. Den er monstrøs. Det er ingen normal kjærlighetssang. Selv de mest dystre tangoene av Oskar Strok er ikke like makabre, sier Dragilev.

Russisk tango:

• Hadde sin storhetstid fra 1920- til 40-tallet i Sovjetunionen.

• Regnes som mer melankolsk, mindre rytmisk og vanskeligere å danse til enn den argentinske tangoen.

• De største tangomusikerne, som Oskar Strok og Eddi Rosner, ble undertrykket av sovjetiske myndigheter.

Kjente toner

Med tanke på samfunnet den ble skrevet i, blir det tydelig at melodien også handler om å ikke lykkes med å ville det gode – om kjærlighet til høye idealer som forrådes. De får et avgjørende knekk da det sovjetiske samfunnet i 1937 blir trukket inn i spiralen av terror.

– Petersburskijs melodi har gått inn i musikkhistorien. Alle russere kjenner den. Igjen og igjen dukker den opp i filmer og med nye fortolkninger, sier Dragilev, som blant annet har skrevet boka «Den russiske tangoens labyrinter».

Han spiller og komponerer selv musikk i denne sjangeren, og opptrer ofte med orkesteret sitt i den tyske hovedstaden.

Mer melankoli

Russisk tango hadde sin storhetstid på 1920-, 1930- og 1940-tallet, men står i dag i skyggen av sin mer kjente argentinske utgave, innrømmer han. Den østeuropeiske varianten har egne kjennetegn.

– Russisk tango er mer melodisk enn den argentinske. Den er mer melankolsk. Sangene knytter an til den rike russiske tradisjonen for romanser. Denne innflytelsen blandes ofte sammen med elementer fra sigøynermusikk og folkesanger. Dessuten er den ikke like rytmisk pregnant. Argentinere mener de russiske komposisjonene er vakre, men vanskelige å danse til. Russisk tango er mer egnet til konserter, sier Dragilev.

En annen musiker som har russisk tango på repertoaret, er Jan Osin. Vi treffer ham i hjembyen Moskva.

– Den tekniske delen og bruken av instrumenter var ganske enkel. Det er gitarer, klarinetter, piano og trommer. Hele ideen var at alle skulle kunne spille og være med. Alle som kunne spille litt gitar, kunne sette seg ned sammen med vennene sine, synge og opptre med denne musikken. Det var veldig utbredt. Musikk var en del av dannelsen, spesielt blant medlemmer av intelligentsiaen, sier han.

Nye kabareter og teatre

Dragilev forteller at tangoens blomstring i Sovjetunionen i begynnelsen av 1900-tallet svarte til «the roaring twenties» i Vesten, kjennetegnet av et forsøk på å etablere en sorgløs tilværelse der man kunne glemme redslene fra første verdenskrig.

– Man glemmer ofte at 1920-tallet var en renessanse i Sovjetunionen. Tiåret var preget av den nye økonomiske politikken, som innebar at privat næringsvirksomhet og handel var tillatt. Det gjorde at kabareter, teatre og dansesaler skjøt opp, forteller han.

Det fantes også nyrike som ville bruke penger, sier han.

– Et nytt borgerskap oppsto. Med dette utgangspunktet ble tangoen populær. Nye stykker ble komponert. Musikerne tok opp temaer fra andre land. Situasjoner som var fremmede for Russland. Matroser i Marseille, en kro i Argentina eller et snuskete bordell.

Russisk tango når imidlertid sitt høydepunkt først senere – kort tid etter at «Utomljonnoje solntse» ble en hit i 1937, i fortolkningen til Aleksandr Tsfasman.

Dette musikalske gjennombruddet henger også sammen med de voldsomme politiske omveltningene.

– De mest kjente sovjetiske tangoene ble skrevet i 1939–40. Polakkene – mange av jødiske opprinnelse – ankommer Sovjetunionen. Blant dem kunne man finne talentfulle musikere som Eddi Rosner og Jesji Petersburskij, sier Dragilev.

Det gjør at mange russiske musikere begynner å interessere seg for tango, sier han.

– De blir inspirert. På den tida skrives det omkring ti tangoer som virkelig er fantastiske – det aller beste innen sjangeren. I 1940 blir Latvia inkorporert i Sovjetunionen; da kommer også komponisten Oskar Strok til Russland. Alt møtes i de årene.

Møtte tragisk skjebne

Men nettet holder samtidig på å strammes om tangokunstnerne. De viktigste utøverne, som Pjotr Lesjtjenko, Oskar Strok, Eddi Rosner og Vadim Kosin, går alle en tragisk skjebne i møte.

– Pjotr Lesjtjenko dømte seg selv, kan man si, ved å bære rumensk uniform under andre verdenskrig, siden Romania var på tysk side. Angivelig ble han kalt inn og han hadde ikke noe valg, men ingen tvang ham til å avholde konserter og åpne restauranter i det okkuperte Odessa.

Slik gikk det til at en av den russiske tangoens aller største stjerner, med et vell av platekontrakter og konsertturneer i hele Europa, etter krigen havnet i fangenskap i det kommunistiske Romania.

Pjotr Lesjtjenko hadde arbeidet tett sammen med Oskar Strok og sunget på hans fineste tangokomposisjoner, som «Tjornyje Glasa» (Svarte øyne) og «Moje Posledneje Tango» (Min siste tango).

Etter avhør med den rumenske etterretningstjenesten Securitate døde han under mystiske omstendigheter i 1954.

– Man kan anta at også det hemmelige politiet hadde med en finger i spillet, men det er omstridt og ikke godt dokumentert. Det er fortsatt mange hull i den historien, sier Dmitrij Dragilev.

Beskyldt for forræderi

Trompetisten Eddi Rosner blir, etter flukten fra Polen, nesten like populær. Han oppnår raskt stjernestatus i Sovjetunionen.

Men suksessen skal bare vare noen år. Så kommer kampanjen mot «kosmopolitisme». Den har et sterkt antisemittisk islett og rammer Rosner. Det går raskt nedover.

I avisa Isvestija blir han plutselig utskjelt og hånet som tredjeklasses trompetist fra en vestlig kabaret. Han ser skriften på veggen og prøver å flykte.

– Eddi Rosner forsøker å komme seg tilbake til Polen høsten 1946, men i Lemberg blir han nærmest kastet ut av toget og tatt av det hemmelige politiet. Han beskyldes for fedrelandsforræderi, noe som selvfølgelig er helt absurd, sier Dragilev.

Heller ikke Oskar Stroks musikk passet med sovjetiske myndigheter oppfatning av verdifull kultur. Dragilev utnevner ham til den ubestridte kongen av russisk tango.

– Han ble offer for atmosfæren under den kalde krigen, hvor alt vestlig ble mistenkeliggjort og betraktet som dekadent. Strok var et opplagt mål for undertrykkelse fordi han før krigen hadde bodd i uavhengige Latvia, sier Dragilev.

– Stroks musikk ble forbudt på slutten av 1940-tallet og utelukket fra det latviske komponistforbundet. Han sto på stand by i mer enn tjue år. Han ble ikke spilt mer, og først etter rehabiliteringen på 1970-tallet – få år før sin død – kom det ut et par plater på det sovjetiske plateselskapet Melodija. Likevel ble han aldri like populær igjen. Stroks talent har aldri fått den varige anerkjennelsen det fortjener.

Ny interesse

Selv i Russland er søramerikansk tango mer utbredt, men ifølge Dragilev er det en stigende interesse for landets egen tradisjon:

– Kolleger, historikere og musikkteoretikere viser nå interesse for boka mi. De kontakter meg stadig oftere med spørsmål.

Senest opptrådte Dragilev i Berlin på en stor festival med russisk tango på programmet. Med sine publikasjoner, komposisjoner, turneer og nye tekster til gamle melodier er han en av de mest aktive når det gjelder å bringe russisk tango tilbake fra glemselen.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. mars 2016 kl. 11.05
FEST: I Sovjetunionen var det en parallell til Vest-Europas «roaring twenties». I denne perioden blomstret tangoen. FOTO: DMITRIJ DRAGILEVS PRIVATARKIV
POPULÆR: «Oh, Donna Clara» var en av de mest berømte tangoene i Sovjetunionen.
STOR: Oskar Strok blir kalt kongen av russisk tango.