Mandag 11. april 2016 Teater

Fantasi og virkelighet røres sammen i nevrotisk Hamsun-spill.

Mørk «Mysterier»

NEVROSER OG KVINNER: Nettet snøres om Nagel (Jan Gunnar Røise). Martha Gude spilles av Heidi Goldman. Foto: Øyvind Eide, Nationaltheatret.

Calixto Bieito iscenesetter Hamsuns selvmordsroman som et svart drømmespill på stigende promille.

«Mysterier»

Av Knut Hamsun

Nationaltheatret, hovedscenen

Dramatisering og regi: Calixto Bieito

Scenografi: Rebecca Ringst

Kostyme: Kathrine Tolo

ANMELDELSE

Hamsuns «Mysterier» åpner som en detektivroman, lagt i munnen på en tilsynelatende allvitende forteller: «I fjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplass for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en merkelig og eiendommelig sjarlatan ...».

Grunnideen i Calixto Bieitos dramatisering blir man presentert for alt i første scene, hvor det er Nagel (Jan Gunnar Røise) selv som leser dette avsnittet. Slik antydes det at romanen egentlig utspiller seg i Nagels hode. Ideen er kanskje ikke så original eller oppsiktsvekkende. Men det er utformingen det kommer an på. Når Røise gjør entré, iført reiseveske, pels og fiolinkasse, gir kroppsspråket hans inntrykk av at de kjente «nagelrekvisittene» er fotlenker og blylodd. I scenen blir han lyssatt nedenfra, slik at han fremstår fortegnet og grotesk, som i en ekspresjonistisk horrorfilm fra 1920-tallet. Den tause latteren han setter opp, når han omtaler seg selv som en «sjarlatan», er pinefull – som om han blir utsatt for en autodafé, eller spissrotgang, for åpen scene. Det er egentlig et ganske treffende bilde på alle de tvangsnevrotiske selvanklagene til Nagel i romanen. Men også et av flere eksempler på denne forestillingens religiøst, eller snarere katolsk, ladete billedverden. Nagels gule dress, som får ham til å stikke seg ut, og vekke oppsikt, er her en gulgrønn frakk, og det eneste kostymet som kunne ha vært nåtidig. Nagel er et moderne menneske.

Scenografien til Rebecca Ringst består av en diger stålkonstruksjon, som dreier om sin egen akse. Som en klode, hvor det er obstfeldersk underlig å være. Riggen inneholder en rekke nisjer, eller rom, som kan omrokeres eller trekkes ut, omtrent som skuffene i en kommode. Mest sentralt står Nagels værelse, som gir inntrykk av å være et duplikat av «Hamsun-rommet», slik det er bevart på Hotell Norge i Lillesand den dag i dag. Med mahognimøbler, speil og kniplinger, og vinduer mot torget. Her inviterer Nagel til et herrelag, som skuespillerne gjør til et paradenummer i åndfullhet og fyllevrøvl, og Ibsen får «så hatten passer». «Det rene mekaniske kontorarbeid», «dramatisert tremasse», og «rim som smeller», roper Nagel. Scenen topper seg i at Røise klatrer ned langs stolene i salen. Det er fristende å forstå som en indirekte kommentar til polemikeren og foredragsholderen Hamsun. Eller Nagel som et parodisk selvportrett. I flukt med dette fordeler han fortellerstemmen på flere skuespillere. Slik blir forholdet mellom drøm, hallusinasjon og virkelighet bevegelig, ikke bare for Nagel, men også for de andre. Alle kan forstås som projiseringer, men også forvirrete og retningsløse enkeltindivid. Det er det tvangsmessige ved Nagels selvanklager og autodafé, som står i fokus. Altså ikke «hva», men «hvordan», og forestillingen ingen ideologisk Hamsun-rettergang.

Forestillingen kan kritiseres for ikke å fange opp det romantiske og lyse, spesielt i første del. Røises Nagel fremstår som et hakk for desperat til at forelskelsen og forholdet til Dagny Kielland (Andrea Bræin Hovig) formidles med samme sødme som i boken. Som Nagel må Røise hele tiden snu på femøringen, og det er noe av en kraftprestasjon å turnere alle stemningsskiftene i alle monologene. I Mariann Saastads skikkelse, er værelsespiken Sara, en både skremmende og forførende «dukkekvinne», utstyrt med Dagnys lange, lyse flette. Og snarere enn psykologisk kammerspill, gir forestillingens billedspråk assosiasjoner til kirkemalerier eller altertavler, hvor nisjene lar kvinnene, Dagny og Martha Gude (Heidi Goldmann), fremstå som tilbedte objekt, mens Minutten (Jan Sælid), kryper på magen, slik slangen bukter seg i støvet. Det fysisk ekspressive gjør det vanskelig for skuespillerne å fange opp nyanserikdommen man forventer av en oppsetning av Hamsun. Men en florlett videoscenografi viser hvordan nettet snøres til om Nagel, eller drukner ham i feberfantasier.

«Mysterier» er ikke en like opplagt hit som Sebastian Hartmanns oppsetning av «Markens grøde» (Nationaltheatret, 2007). Men så er også «Mysterier» en mørkere roman, og forestillingen fullstendig fri for den naturtilbedelsen som ga «Markens grøde» en så stor publikumsappell. Men begge tar ut svingene i det irrasjonelle Hamsun-universet, og bryter med det romantiske postkortpreget til mange av dramatiseringene av Hamsun.

teater@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 22. april 2016 kl. 11.25