Onsdag 27. april 2016 Kronikk

Med vedtaket om å begrense arbeidsinnvandringa stiller Rødt seg på høyresida i arbeiderbevegelsen.

Et parti for arbeidsfolk?

Utpeker syndebukker: Rødt gir arbeidsinnvandrerne skylda for arbeidsledigheten, skriver kronikkforfatteren. Her holder Bjørnar Moxnes fjorårets 1. mai-tale i Oslo. Foto: TOM HENNING BRATLIE

Kronikk

Landsstyret i Rødt har fattet vedtaket: «Rødt går inn for å begrense arbeidsinnvandringa i dagens situasjon.»

Videre: «Vi opplever nå et ‘tilbudssjokk’ av arbeidskraft, med massearbeidsledighet i utsatte bransjer», og: «Færre arbeidsinnvandrere fra EØS-området vil lette på trykket i arbeidsmarkedet, samtidig som det vil være en offensiv mot et useriøst arbeidsmarked.» Koplingen arbeidsinnvandring/massearbeidsledighet er altså essensiell i argumentasjonen.

Med dette plasserer Rødts landsstyre seg i tradisjonen til høyresida i arbeider- og fagbevegelsen, og kreftene som ville ha gifte kvinner ut av arbeidslivet i tider med krise og høy arbeidsløshet. Argumentene er de samme: en gruppe i arbeiderklassen utpekes til syndebukk for problemene kapitalismen har skapt, og skal betale for krisa ved å utestenges. Selvfølgelig vil forståelsen bak denne politikken logisk også omfatte flyktninger – det er bare ikke direkte uttalt. Kapitalkrefter og regjering går fri – problemet ligger innad i arbeiderklassen. Et påstått sosialistisk parti slår her opp dørene for at splitt og hersk-politikken skal få sterkere fotfeste i arbeiderklassen.

Rent bortsett fra at dette er ei dødslinje hvis man ønsker å bygge en sterk fagbevegelse, bygger den heller ikke på fakta.

Arbeidsledigheten er ikke et resultat av høy innvandring. I 2004–2008 ble antall arbeidsledige i Norge mer enn halvert samtidig som arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa økte veldig. I 2009–2010 økte ledigheten («finanskrisa»), mens den falt igjen fra 2011–2013 og økte i 2014–15. Siden 2011 har nettoinnvandringen gått nedover, og i 2015 var det rekordstor utvandring av europeiske statsborgere. Det er fortsatt netto innvandring, men den er mye lavere enn tidligere. Dette er selvfølgelig fordi det er mindre arbeid i Norge. Migrasjon skjer hovedsakelig dit det er arbeid. Arbeidsledigheten har altså helt andre årsaker enn vekst i antall arbeidsinnvandrere.

Dersom Rødts landsstyrevedtak skulle bli gjennomført, ville det også få konsekvenser for de arbeidsinnvandrerne som allerede er i Norge.

I over ti år har EØS-arbeidere bygd skoler, sykehus, skip, veier og tunneler i dette landet. Arbeid som ikke ville ha blitt utført uten dem – det har rett og slett ikke eksistert nok innfødt arbeidskraft i Norge.

Så øker ledigheten. Arbeidsgiverne utnytter situasjonen og går til mer omfattende oppsigelser enn situasjonen skulle tilsi, noe mange tillitsvalgte har advart mot. Man sier opp «ubeleilige» arbeidere, mange av dem med annen bakgrunn enn norsk. Ofte får de ikke engang benytta sine rettigheter til dagpenger fordi de har hatt bolig gjennom arbeidsgiver og må flytte tilbake til hjemlandet, der de ikke kan få utbetalt dagpenger. De opplever en «bruk og kast»-behandling, i likhet med mange andre arbeidstakere.

Arbeidsinnvandrerne fra EØS-området blir allerede mye sterkere rammet av arbeidsledigheten enn befolkningen eksklusive innvandrere. I 4. kvartal 2015 var 2,1 prosent av sistnevnte gruppe registrert som helt arbeidsledige. Tallet for innvandrere fra EU-land i Øst-Europa var 8,2 prosent, noe som var den nest høyeste prosentandelen etter innvandrere med bakgrunn fra Afrika (11,3 prosent).

I Klassekampen 23. april forsvarer Markus Hansen landsstyrevedtaket i Rødt og gjengir også partiets landsmøtevedtatte «forslag til nye regler for utenlandsk arbeidskraft». Vedtaket sier bl.a.: «Mister en jobben, så gis det en periode, for eksempel tre til seks måneder for å skaffe seg ny jobb.» Underforstått: etter 3–6 måneders arbeidsledighet skal du kastes ut av landet. Rødt skal altså frata utenlandske arbeidstakere de rettighetene de har i dag til dagpenger etter norsk lov om folketrygd – og bidra til at arbeidsinnvandrere blir totalt prisgitt arbeidsgiverne. Når du vet at du risikerer utkastelse hvis du mister jobben, vil selvfølgelig presset for å jobbe hardt og farlig uten å stille spørsmål eller protestere bli enda sterkere – din skjebne ligger i arbeidsgiverens hender.

Hansen skriver om arbeidsinnvandring i «regulerte former» – i praksis vil denne reguleringen bli lagt i hendene på Høyre/Frp-regjeringen og norske arbeidsgivere.

Det foregår grov underbetaling og utnytting av mange arbeidsinnvandrere. Arbeidsgivere – både norske og utenlandske – vet å utnytte mange innvandreres svake og sårbare stilling. Men arbeidsgiverne blir ikke mindre kyniske hvis arbeidstakere får svakere rettigheter til å reise fra fattige til rikere land. Det er jo nettopp de gruppene som har svake rettigheter på arbeidsmarkedet i Norge (ofte utenfra EØS-området) som blir utsatt for de verste lønns- og arbeidsforholdene. Kappløpet mot bunnen bekjempes ikke ved å innføre et nytt kappløp mot bunnen når det gjelder rettigheter til arbeid og opphold.

Istedenfor å knytte an til de mest konservative tradisjonene i arbeiderbevegelsens historie, burde Rødt se til mer solidariske og progressive krefter i fagbevegelsen, f.eks. representert ved handlingsprogrammet til EL & IT Forbundet: «EL & IT Forbundet understreker at det er positivt at arbeidere fra andre land kommer til Norge for å søke arbeid. EL & IT Forbundet skal være forbundet for alle arbeidstakere innenfor vårt organisasjonsområde. Forbundets standpunkt er at alle som jobber i Norge skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.»

Det er og blir fagorganisering som er nøkkelen til å bekjempe underbetaling og grov utnytting – slik det alltid har vært når nye grupper har kommet inn på arbeidsmarkedet; ufaglærte arbeidere, folk fra landsbygda, kvinner, ungdom.

Med Rødts landsstyrevedtak blir det vanskeligere å overbevise arbeidsinnvandrerne om å fagorganisere seg og å se på venstresida som en alliert for alle arbeidsfolk.

ellisiv@op.pl

Artikkelen er oppdatert: 4. mai 2016 kl. 13.02