Fredag 29. april 2016 Kultur og medier

Kulturforskere kritiserer Museums-Norge for å lage utstillinger som utelater ubehagelige historiske fakta:

Etterlyser vanskelig historie

Kritiske: Kunsthistorikerne Sigrid Lien (til høyre) og Hilde Wallem Nielssen retter et kritisk blikk mot norske museumsutstillinger i sin nye bok «Museumsforteljingar».

Norske museer sitter fast i gammeldags tankegang som gjør at viktige sider ved norsk historie ikke blir fortalt, mener forskerne Sigrid Lien og Hilde Wallem Nielsen.

bøker

Heroiske sjømenn og hardt arbeidende bønder er velkjente figurer i Norges historie, og de spiller gjerne hovedrollen i mange museumsutstillinger.

Nå går to kulturforskere ved Universitetet i Bergen løs på det norske glansbildet som museene formidler.

– De vanskelige sidene ved Norges historie blir ofte utelatt i norske museumsutstillinger, sier kunsthistoriker Sigrid Lien.

Sammen med kollegaen Hilde Wallem Nielssen lanserer hun i disse dager boka «Museumsforteljingar. Vi og dei andre i kulturhistoriske museum».

Her gransker de enkeltutstillinger og ser nærmere på hvordan ulike museer forteller om kulturhistorien. Forfatterne er kritiske til måten mange utstillinger formidler historien og etterlyser nytenkning.

– Det handler om hva som fortelles, men også hva det ties om. Mange norske museumsutstillinger bygger på et tradisjonelt og utdatert historiesyn, sier Lien.

Museumsfortellinger:

• Norske museer formidler et tradisjonelt og utdatert syn på historien, mener kunsthistorikerne Sigrid Lien og Hilde Wallem Nielssen.

• De mener at utstillinger ved institusjoner som Bergens Sjøfartsmuseum og Migrasjonsmuseet på Hamar unngår å formidle ubehagelige sider ved norsk historie.

• Påstandene framsettes i boka «Museumsforteljingar» som nå gis ut på Samlaget.

• I morgendagens utgave av Klassekampen svarer museene på kritikken.

Foreldet norgeshistorie

Forfatterne viser til en utstilling over norsk historie ved museet på Maihaugen i Lillehammer. Utstillingen «Langsomt ble landet vårt eget» sto ferdig til OL i 1994 og presenterer norsk historie fra istida og fram til i dag.

– Den ble møtt med stor begeistring da den kom, men den anlegger på flere vis et foreldet blikk på norsk historie. Her framstår Norge som et uberørt land som lå under isen og bare ventet på å bli realisert som en selvstendig stat, sier Lien.

Det er et eksempel på hvordan norske museer sitter fast i de gamle forestillingene om at norsk historie er identisk med nasjonsbygging, mener hun.

– Gjennom utstillingen kan det virke som om det tumlet fram noen nordmenn fra isen. Sakte gjennom hundrevis av år styrte de på med å arbeide fram nasjonalstaten, bare midlertidig forstyrret av historiske hendelser som svartedauden, dansketid og tysk okkupasjon.

Påvirkning utenfra

Det er først i den delen av utstillingen som viser Norge i moderne tid at det også blir plass til å vise hvordan det norske samfunnet påvirkes utenfra, forteller Lien.

Det at Norge lå under dansk styre i over 400 år, får for eksempel liten plass.

– Det er kort og godt mangel på transnasjonale perspektiver på historien, sier hun.

De to kunsthistorikerne mener problemet også kommer til uttrykk i basisutstillingen ved Bergens Sjøfartsmuseum.

– Den tar mål av seg å snakke om sjøfartens betydning for nasjonen Norge og byen Bergen, men det er hovedsakelig båter som stilles ut. De historiske epokene som blir vektlagt, er de nasjonale glansperiodene med viking­tida, seilskutetida og polar­ekspedisjonene, sier Lien.

I en slik historisk konstruksjon blir mange historier borte, påpeker hun.

– Det er for eksempel påfallende at utstillingen ikke forteller noe om den dansk-norske deltakelsen i den transatlantiske slavehandelen. Det er også en del av sjøfartshistorien.

Det er et paradoks at Bergens Sjøfartsmuseum formidler historien ut fra et nasjonalt perspektiv når det er snakk om skipsfart, mener Hilde Wallem Nielssen.

– Skipsfarten er jo basert på global handel og relasjoner, sier Nielssen.

– Samtidig er vel slike nasjonale perspektiver på historien med på å gi oss noen felles referanserammer. Og er ikke det en viktig oppgave for museene?

– Selvfølgelig skal museene fortelle om landet vårt, men Norge har ikke eksistert i et vakuum. Norge har utviklet seg i samspill med resten av verden.

Blir noe utelatt?

Forfatterne framhever at museumsutstillinger er offentlige og kulturideologiske ytringer om vår egen kultur og historie. De sier noe om hvem vi er, og hvem de andre er, slår Nielssen fast.

– Mange av de utstillingene vi har sett nærmere på, har et feirende preg. Det betyr at problematiske sider ved norsk historie, ofte tones ned, sier Nielssen og trekker fram Migrasjonsmuseet på Hamar.

– Her underspilles det blant annet at nordmenn deltok aktivt i de amerikanske indianerkrigene og bidro til å fortrenge urbefolkningen. Historien om norske utvandrere blir fortalt på en harmoniserende og heroiserende måte, sier hun.

Samtidig ønsker ikke de to forfatterne å svartmale for mye og trekker fram det samiske museet i Karasjok som et eksempel på en velfungerende utstillingsform.

– Her har de kombinert en kulturhistorisk utstilling med samisk samtidskunst. I stedet for å lage en utstilling basert på vestlig kulturforståelse og historiesyn, forsøker museet å underminere majoritetssamfunnets forståelse av tid og historie.

På egne premisser

Lien forteller at tradisjonell formidling gjennom historisk kronologi og epoker her blir erstattet med en åpen historiefortelling.

– Slik blir historien fortalt på samefolkets premisser. Samtidig tar samtidskunsten opp vanskelige sider ved samisk historie, som overgrep og fornorskingspolitikk.

– Det å dele inn historien i tidsepoker hjelper vel også publikum med å få bedre grep om de ulike historiske hendelsene?

– Vi er ikke mot kronologisk historiefortelling, men ved å løse opp i de tradisjonelle framstillingene, kan man få fram andre sider ved fortida. Utstillingsestetikk og fasttømrede formidlingspraksiser kan stå i veien for nytenkning, sier Nielssen og trekker fram de faste etnografiske utstillingene ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

– Utstillingskonvensjonene som preger de etnografiske utstillingene, springer ut av kolonitidas kartlegging og erobring av den ikke-vestlige verden. Slike utstillinger kan bidra til å undergrave formidlingen av moderne antropologisk kunnskap, sier hun.

dageivindl@klassekampen.no