Tirsdag 10. mai 2016 Kronikk

Bashar al-Assad mistet sin legitimitet som Syrias leder da han gikk til krig mot egen befolkning.

Folkets president?

Venstresidens nye venn? Syrias president Bashar al-Assad avgir stemme under parlamentsvalget i Damaskus 13. april i år, i følge med sin kone Asma (midten til venstre). Foto: SANA/REUTERS/NTB Scanpix

Kronikk

I sin leder 4. mai legger Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen til grunn at Assad-regimet er Syrias «legitime myndighet ifølge folkeretten». Som syrer gjør det vondt å lese denne lederen, særlig i en avis som definerer seg som «venstre­sidas dagsavis» med et «revolusjonært, sosialistisk grunnsyn». Braanens virkelighetsbeskrivelse stemmer ikke, og han ser fullstendig bort fra kampen syrere kjemper på bakken hver dag. En kamp som ser ut til å forvirre venstresida i Norge, og som synliggjør de ideologiske forskjellene og fallgruvene.

Jeg har levd hele mitt liv under Assad familiens diktatur. Jeg har mistet venner til tortur i Assads fengsel. Syria for meg er dets folk, ikke Russland eller USA, ikke venstreside eller høyreside. For meg er den eneste legitimitet en leder kan ha, den som er gitt av folket. Braanen ser dessverre ikke ut til å ha fått med seg at Assad mistet denne legitimiteten da det syriske opprøret begynte i mars 2011. Han mistet den igjen da han startet en storstilt krig mot sitt eget folk.

Det er flere land som ikke lenger anerkjenner Assads rett til å lede landet. Men la oss likevel anta at Assad-regimet er legitimt ifølge folke­retten. Ved å bedrive overgrep mot sivilbefolkningen har Assad-regimet brutt den humanitære folkeretten som regulerer væpnede konflikter, og som er en del av folke­retten. Vi kan ikke velge og vrake blant reglene i folke­retten. Men selv hvis Assad-regimet var legitimt ifølge alle delene av folkeretten, er folkeretten den eneste kilden til legitimitet?

Venstresidas dagsavis bør se nærmere på hva Assad-regimet har gjort og gjør mot syrerne. Klassekampens leder viser at vi dessverre fortsatt er på stadiet hvor en må minne om overgrepene Assad har begått. Her følger en kort, men ikke uttømmende, oppsummering. Amnesty International rapporterer at minst 65.000 personer er bortført med tvang og sitter fengslet i regimets fengsler. Ifølge Physicians for Human Rights (PHR) var 2015 det året med flest angrep mot syriske sykehus. Regimet og de russiske flyangrepene står for hoveddelen av de 112 angrepene. PHR dokumenterer også at 726 medisinsk personale ble drept i perioden mars 2011 til februar 2016. Det syriske regimet og deres allierte er ansvarlige for 95 prosent av drapene.

Assads luftstyrker er også beryktet for å bruke primitive tønnebomber som forårsaker enorme skader mot tett befolkede boligområder. Hele verden har sett hvordan befolkningen i Medaya sulter fordi de er beleiret av den «legitime regjeringen» til Bashar al-Assad og libanesiske Hizbollah. Beleiringen og utsultingen av landsbyen er et ekstremt, men ikke unikt eksempel på regimets utpressing av befolkningen. I henhold til hvilken lov er utsulting av en by legitimt? Under hvilken lov er bombing av skoler, sykehus, brødkøer og markeder legitimt?

I august 2013 smuglet en desertør fra den syriske hæren, med kodenavn Caesar, 53.275 fotografier ut av Syria. Bildene viser tusener av døde syrere i fangenskap. Human Rights Watch har studert 28.707 av bildene og anslår at minst 6786 av de fengslede har dødd som følge av torturen de ble påført av Assad-regimets etterretningstjeneste.

Det syriske regimets overgrep er godt dokumentert, og Assad og hans underordnede vil kunne dømmes for overgrep mot menneskeheten på en rekke punkter. Selv før krigen i Syria startet, var forholdene langt fra «legitime». I Syria, på samme vis som i Nord-Korea, ble republikken omgjort til et dynasti som Bashar al-Assad arvet etter sin far Hafez al-Assad i 2000, etter 29 år med farens styre. Da Hafez al-Assad døde, var aldersgrensen for å stille som presidentkandidat 40 år, og Bashar al-Assad var kun 34, men konstitusjonen ble beleilig endret slik at den passet alderen til den avdøde presidentens sønn. I de påfølgende presidentvalgene i 2000 og 2007 var Bashar al-Assad den eneste kandidaten, og lik sin far fikk han i overkant av 99 prosent av stemmene. I 2014 vant Assad igjen valget, med 2,7 millioner syrere på flukt utenfor landegrensene og mer enn 6,5 millioner internt fordrevne flyktninger. På det tidspunktet var allerede mer enn 191.369 syrere drept.

Braanen påstår dessuten at Assad «bekjemper IS med alle tilgjengelige midler». Ved å kjøpe olje fra IS har Assad-regimet bistått terroristene med å tjene mer enn 40 millioner dollar per måned. Dette kommer frem av regnskapene ført av Abu Sayyaf, den ansvarlige for oljehandelen i IS. Den bejublede «frigjøringen» av Palmyra viste seg å være en hestehandel mellom Assad-regimet og IS, ifølge dokumenter lekket til Sky News. Assads utenriksminister Walid al-Moualem bekreftet selv slike avtaler tidligere i år. Assad har ingen åpenbar interesse av å slåss mot IS og det har heller ikke Putin. Majoriteten av de russiske luftangrepene i Syria har verken rammet IS eller Nusrafronten, men i hovedsak den væpnede opposisjonen og sivilbefolkningen.

Hvis Braanen er opptatt av folkeretten, bør han prøve å komme seg ut av hengemyra deler av norsk venstreside sitter fast i, og rope opp om at Assad må stilles for den internasjonale straffedomstolen.

murhaf.fares@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 27. mai 2016 kl. 14.42