Torsdag 12. mai 2016 Utenriks

Robert Mood tror en intervensjon i Syria kan være den beste av flere dårlige løsninger:

På glid om intervensjon

KONTRAST: Tragedien i Syria kan knapt forestilles av noen som ikke har vært der, sier generalløytnant Robert Mood. Han mener det verste vi kan gjøre for syrerne, er ingenting.

KRIG: General­løytnant Robert Mood forsvarer Norges oppdrag i Syria. Nå åpner han også for en større militær intervensjon i landet.

SYRIA

– Det enkleste av alt er å finne problemer og rope høyt om hvor vanskelig og farlig det er å gjøre noe, sier Robert Mood om Norges planlagte opplæring av syriske opprørsgrupper.

Generalløytnanten har selv ropt høyt om problemer i Forsvaret. Når Klassekampen møter Mood på Akershus festning, har han med seg en ti kilo tung statuett som bevis. Tirsdag mottok han Fritt Ords pris «for å ha vist stort ytringsmot i kritiske debatter om Forsvarets rolle i samfunnet».

I begrunnelsen vises det til at Mood har bidratt skarpt og kritisk i ordskiftet om Forsvarets rolle i internasjonale operasjoner, blant annet i Afghanistan. Nå stiller imidlertid Forsvarstoppen seg bak Norges deltakelse i kampen mot Den islamske staten (IS).

– I dagens Syria finnes det nesten bare dårlige løsninger og vonde valg. Likevel mener jeg at det som nå gjøres, i tett dialog med kloke mennesker i området, er det beste vi kan gjøre. Vi forsøker å trene opp de som representerer gode krefter i landet. Det er mange utfordringer med dette, men det er bedre enn å ikke gjøre noe, sier Mood.

Robert Mood:

• Født 8. desember 1958. Generalløytnant og sjef for Forsvarets militærdelegasjon ved Nato-hovedkvarteret i Brussel.

• Har bred internasjonal erfaring, blant annet som sjef for FNs observatøroppdrag i Midtøsten Untso (United Nations Truce Supervision Organization) fram til våren 2011. Har også tjenestegjort i Kosovo.

• I april 2012 ble han sjef for FNs observatørstyrke i Syria, som han ledet i tre måneder.

• Han har også vært sjef for Telemark Bataljon, general­inspektør for Hæren og sjef for Forsvarets veterantjeneste.

Kilde: NTB

– Sviktet sivilbefolkningen

Mood kjenner forholdene i Syria godt. Han har bodd i landet i flere perioder, og i 2012 ledet han FNs observatører i landet. Nå mener han at Vesten har sviktet den syriske sivilbefolkningen.

– Jeg har fremdeles kontakt med noen av menneskene jeg møtte i Syria. Situasjonen er forferdelig, og tenk bare på hvordan livet er i ruinene i Aleppo eller Damaskus. Det er mange ulike tall, men opp mot 500.000 mennesker har mistet livet mens Vesten mer eller mindre har stått og sett på.

Mood viser til FNs prinsipp om å beskytte sivile og slår fast at dette har sviktet totalt.

– De opplever dette som et fundamentalt svik, og det kan komme tilbake og bite oss voldsomt i åra som kommer. Unge generasjoner som har flyktet, vil bære dette med seg som en bekreftelse på hul retorikk fra Vesten.

Snur om intervensjon

– Du har tidligere uttalt deg kritisk til en stor militær intervensjon i Syria, fordi det vil kreve at man er villig til å stå i landet over flere generasjoner for å skape fred. Er du fremdeles motstander av en intervensjon?

– Det er ikke realistisk så lenge det er blokkert i FNs sikkerhetsråd, og jeg tror heller ingen nasjoner har appetitt på en stor intervensjon. Men jeg er likevel på glid til å ønske en intervensjon.

– Hvorfor det?

– Jeg frykter en vedvarende handlingslammelse og at alt håp forsvinner om dagens situasjon fortsetter. Det kan føre til en større kollaps i hele Midtøsten, og på sikt kan det komme til å koste oss mer enn hva en intervensjon vil koste. Jeg tror fremdeles ikke at det er realistisk, eller at det umiddelbart vil gi gode resultater, men jeg er på glid fordi det vil være fryktelig om vi står i en tilsvarende situasjon som i dag om fem eller ti år.

Mood understreker likevel at det er vanskelig å se for seg en overgangsordning uten president Bashar al-Assad. Han viser til Irak som eksempel på hvor dårlig et slikt regimeskifte kan gå.

– Er det ikke nettopp behovet for å «gjøre noe» som ofte fører til at man gjør noe forhastet og feil?

– Ingen situasjoner er like. Man skal være varsom med å si at fordi det gikk som det gikk i for eksempel Libya, så er det direkte overførbart til Syria. Det er avgjørende med grundige vurderinger og god dialog med dem som kjenner den lokale situasjonen i Syria bedre enn oss. Det er alltid uheldig å ty til intervensjon og militær makt uten å ha tenkt veldig grundig gjennom hva vil oppnå.

Forsvarer norsk opptrening

Ifølge Mood ligger håpet hos de moderate kreftene i Syria – krefter han mener Norge kan hjelpe gjennom trening og støtte.

– Finnes det moderate krefter igjen etter fem år med en så blodig krig?

– Ja, de er moderate i betydningen at de er opptatt av å komme ut av voldsspiralen og finne tilbake til noe som likner på den syriske identiteten. De hadde en stolthet over at ulike stammer og religioner levde sammen i fravær av en konflikt. De finnes fortsatt.

– Er det ikke en fare for at vi splitter opp mer ved å støtte opprørsgrupper som vi ikke vet hvor vil stå om to–tre år?

– Risikoen ved å trene opprørsgrupper er åpenbare, og det enkleste er å peke på dette. Jeg mener likevel at man skal være veldig varsom med å kritisere den politiske beslutningen som nå er tatt. Med min bakgrunn fra Syria er de viktigste argumentene at de nærmeste nabolandene er involvert, og at vi kan bidra til å bevare en kjerne av håp hos de moderate kreftene.

– Norge ligger an til å trene opp sunnier, sjiaer og kurdere i en sekterisk konflikt. Ser du for deg at styrker trent opp av Norge kommer til å slåss mot hverandre seinere.

– Det er helt umulig å si.

– Men er det sannsynlig?

– Det er ikke mer sannsynlig enn at vi kan lykkes med å trene opp styrker som kommer til å gjøre en god jobb mot IS. Jeg er trygg på at det er foretatt grundige analyser av dem som kjenner forholdene og stammestrukturene, og jeg er sikker på at de har gjort en solid jobb med å avgjøre hvem som skal trenes.

– Så din konklusjon er at det dårligste valget er å ikke gjøre noe?

– Tragedien i Syria kan knapt forestilles av noen som ikke har vært der og sett de forferdelige ødeleggelsene og med egne øyne vært vitne til voldsbruken mot kvinner og barn. Det er bortenfor alt man kan forestille seg i solfylte Mai-Norge. Vi må på en eller annen måte bidra til at håpet lever og at det er noen moderate krefter der. Det verste er å fortsette å bli stående og se på i fem eller ti år til.

siment@klassekampen.no