Fredag 27. mai 2016 Kultur og medier

Professor mener litteraturvitenskapelig forskning på justismord ved Universitetet i Bergen mislykkes totalt:

Refser justismordstudie

KRITISK: – Jeg har fulgt justismordprosjektet siden et seminar i midten av forrige tiår, og ble allerede da overrasket over hvor useriøst det framsto, sier professor Eivind Kolflaath ved Universitetet i Bergen.

Raljerende, tendensiøst og tåkeleggende. Kritikken mot et forskningsprosjekt om juss og litteratur er bitende.

Akademia

De har forsket på noen av de mest kjente straffesakene i norsk historie: Liland-saken, Moen-saken og Treholt-saken.

Prosjektet «Justismordets dramaturgi» fikk seks millioner av Forskningsrådet for å være en tverrfaglig undersøkelse av «konstruksjonen av falske fortellinger i retten».

Satsingen, under ledelse av litteraturprofessor Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen, forsket fra 2009 til 2013 i grenselandet mellom litteraturvitenskap og rettsvitenskap blant annet på årsakene til justismord.

Etter å ha fulgt med på forskermiljøet i flere år, kommer nå professor i filosofi og rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Eivind Kolflaath med en bitende kritikk av kollegene ved samme universitet.

– Forskerne har ikke engang klart å formidle hva de forsker på, og i justismordprosjektet fins det lite av tverrfaglig verdi, hevder han.

Justismordprosjektet:

• Fellesbetegnelse på flere forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen under ledelse av professor Arild Linneberg.

• Jobber i grenselandet mellom litteraturvitenskap og juss, med formålet å studere årsakene til justismord.

• Prosjekt hadde under navnet «Justismordets dramaturgi. Om konstruksjonen av falske fortellinger i retten – en tverrfaglig undersøkelse» en bevilgning på seks millioner kroner fra Norges forskningsråd i 2009–2013.

• Prosjektet er videreført som Senter for humanistisk rettsforskning ved Universitetet i Bergen.

Et uklart prosjekt

Kolflaath er filosof og ekspert på bevisbedømmelse i rettssaker. Hans oppgjør med justismordforskerne kan man lese i den nyeste utgaven av Nytt norsk tidsskrift.

Linneberg og hans fagfeller har blant annet publisert bøkene «Tolv og en halv tale om litteratur og lov og rett» og «Justismordets retorikk», i tillegg til to doktoravhandlinger der justismordet er et sentralt tema. Prosjektet «Justismordets dramaturgi» er i dag videreført i «Senter for humanistisk rettsforskning» ved universitetet. Kolflaath mener Linnebergs forsøk på å brygge bru mellom fagdisipliner har kollapset.

– Hva de mener med justismord, er temmelig uklart. Skillet mellom falske og fiktive fortellinger er heller ikke til å forstå, og de har en merkelig oppfatning av beviskravet i straffesaker, sier han.

Mens litteraturviterne snakker om bevis som «sikre tegn», peker Kolflaath på at det ikke finnes noe slikt i en rettssak.

– Sikre tegn, eller absolutte bevis, eksisterer ikke i slike sammenhenger. Et krav om helt sikre tegn ville innebære at ingen kunne domfelles.

– En overmodig oppfatning

Et bærende element i justismordprosjektet er nettopp at bevis i straffesaker er tegn. Siden moderne litteraturvitenskap handler om forståelse av tegn, såkalt semiotikk, er litteraturvitere godt, for ikke å si best, egnet til å tolke tegnene i straffesaker, ifølge forskerne.

– Justismordprosjektet ser ut til å bygge på en overmodig oppfatning om at humanister er særlig kvalifiserte til å vurdere bevis, sier Kolflaath.

«Tekstene fra prosjektet fremstår mer som et forsøk på faglig annektering enn som et oppriktig forsøk på tverrfaglig dialog», heter det i artikkelen i Nytt norsk tidsskrift.

Kolflaath har gått gjennom alt forskerne har publisert om justismord og bevisbedømmelse siden århundreskiftet.

– I prosjektet om justismord, som ble støttet av Norsk forskningsråd, har det knapt skjedd teoriutvikling. Og deler av boka «Justismordets retorikk», som ifølge forordet stammer fra dette prosjektet, er i virkeligheten gjenbruk av gammel tekst, hevder han.

– Framstår useriøst

Filosofiprofessoren hevder han er åpen for at litteraturvitere kan ha noe å bidra med i forståelsen av bevisbedømmelse og rettsvitenskap.

– Ja, men humanister som gir seg i kast med dette, må ha en reell tverrfaglig tilnærming. Et minstekrav er at vi har lært oss terminologien og forstått fagfeltet vi analyserer. Det finnes mange eksempler på vellykket tverrfaglighet mellom humaniora og juss.

– Hvorfor er du så opptatt av dette prosjektet?

– Jeg har fulgt prosjektet siden et seminar om justismord i midten av forrige tiår og ble allerede da overrasket over hvor useriøst det framsto.

– På hvilken måte?

– Det handlet om tendensiøse tolkninger, generaliseringer uten belegg og raljerende framstillinger av rettens aktører.

– Hva er ditt motiv med dette oppgjøret?

– Jeg har vært nokså oppgitt over å se hva de får seg til å skrive. Som en av forholdsvis få som har en fot både i humaniora og i rettsvitenskapen, og som i tillegg har litt greie på juridisk bevisbedømmelse, følte jeg at det var nødvendig å si ifra. Og jeg mener at det er viktig at de som deler ut forskningsmidler, som Forskningsrådet og universitetsledelsen, vet hva pengene går til, sier Kolflaath.

– Lite presist om justismord

Professoren mener prosjektet har vært for slepphendte med bruken av begrepet justismord.

– Selv om en person først er dømt for en straffbar handling og deretter blir frifunnet, kan man ikke uten videre slå fast at det har skjedd et justismord, hvis man med dette mener at personen er reelt uskyldig. Det er en feilslutning. Blant dem som frifinnes, finnes det både skyldige og uskyldige.

– Tyder ikke alt på at for eksempel Fritz Moen-saken er et reelt justismord?

– Moen-saken er en av dem hvor vi er nærmest å kunne slå fast med sikkerhet at den domfelte ikke begikk handlingene. I de fleste profilerte gjenåpningssakene er usikkerheten større. Det skjer at uskyldige blir domfelt, men i hvilke konkrete saker det faktisk har skjedd, vet vi lite om.

Mener retorikken er uegnet

Ifølge Kolflaath virker deltakerne i prosjektet lite opptatt av reell faglig nysgjerrighet og tverrfaglighet.

– De har en raljerende og nedlatende form i omtalen av jurister. De skriver som om rettsvitenskapen er blottet for refleksjon, sier filosofiprofessoren.

– Er det ikke legitimt at en nyere fagdisiplin som litteraturvitenskapen pirker litt borti den hevdvunne rettsvitenskapen med røtter tilbake til antikken?

– Helt klart, men det krever at man tar det andre faget på alvor. Et vellykket utenfraperspektiv på rettsvitenskapen forutsetter at man forstår og forholder seg til det som er på innsida. Vil man oppnå dialog med rettsvitenskapen, eller endre rettsvesenet, er forskernes retorikk helt uegnet, sier Kolflaath.

morten.smedsrud@klassekampen.no

Linneberg: Kritikken er et skrekkeksempel

Prosjektleder og professor Arild Linneberg avviser kritikken fra kollega Eivind Kolflaath i en e-post til Klassekampen.

«Kritikken er misvisende. Kolflaath har forstått lite, og han slår seg selv på munnen», skriver han.

Linneberg mener justismordprosjektet har lyktes på alle områdene der Kolflaath beskriver det som mislykket.

«Som et tverrfaglig prosjekt er det en sjelden solskinnshistorie. Kolflaath underslår at vi i tillegg til åtte bøker de siste seks årene har produsert 24 tidsskriftartikler, 18 kronikker, 68 konferanseforedrag pluss et 30-talls innlegg, i Norge og internasjonalt. Og mer er underveis.»

Kolflaath kritiserer Linneberg for å ikke forstå rettens terminologi. Linneberg snur det hele rundt mot filosofiprofessoren.

«Kolflaath kjenner visst ikke engang sin egen og jussens fagtradisjon. Mange gode jurister gjennom tidene har vært store satirikere. Retorikken er et våpen. Vi bruker det, og vi bruker det mot dem som representerer det juridiske maktapparatet. Vi nærer ingen illusjon om en objektiv faglighet.»

Han avviser påstanden om at han og kollegene har forsøkt å annektere et fagfelt.

«Vi har selvsagt ingen mulighet til å ‘annektere jussen’. Vi ser rettsvesenet utenfra, i samarbeid med folk innafor. Bare denne posisjonen gjør kritikken mulig. Hvor kom kritikken av justismord sist fra norske akademiske jurister?»

Han feller en knusende dom over Kolflaaths artikkel.

«Den er et skrekkeksempel på hvordan en fra en hegemonisk systemservil tenkning avfeier annerledestenkende med et helt annet og systemkritisk syn på vitenskapelighet.»

Frikjent: Fritz Moen-saken er blant sakene forskerne har studert. Moen ble frikjent for Sigrid-drapet i 2004, og er her flankert av Tore Sandberg (t.v.) og advokat John Christian Elden. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix
Arild Linneberg