Fredag 3. juni 2016 Debatt

En løsning på dilemmaet

Arkeologi

Når detektorister følger loven og melder fra om at de har gjort mange funn på en plass, går noen fylkeskommuner, og i enkelte tilfeller Riksantikvaren, inn og erklærer et stort område omkring funnstedene som fredet. Dermed er det forbudt med videre metallsøk der, og de tallrike oldsakene som fortsatt ligger i pløyelaget går en sikker ødeleggelse i møte.

Riksantikvarens Storhov-vedtak bøter på denne uheldige vernepraksisen ved at detektoristen som gjorde de mange funn får tillatelse til fortsatt metallsøk. Dermed reddes oldsakene. Det er svært positivt, men løsningen er ikke bærekraftig på sikt. Lignende søknader fra andre detektorister vil føre til at fylkeskommuner, museer og Riksantikvar vil måtte bruke mye tid på søknadsbehandling. Den tiden kunne uten tvil vært brukt til mye mer produktivt arbeid.

Det åpenbare alternativet er å slutte å erklære funnrike åkre for fredet, og dermed la detektoristene fortsette å hente opp oldsaker fra pløyelaget. Det må utvikles virkemidler som sikrer at det skjer på en forsvarlig måte. Metallsøking er kun tillatt med grunneiers tillatelse, og vernemyndigheten kan for eksempel inngå avtaler med grunneiere om kun å slippe til bestemte detektorister, gjerne de som har oppdaget de mange funnene og meldt fra til vernemyndigheten om dem. Det vil stimulere andre til raskt å melde fra når det oppdager funnrike steder.

Noen spesielle funnsteder vil kreve en tettere oppfølging. For eksempel fant tre detektorister i 2014 et stort antall velbevarte og sjeldne oldsaker i pløyelaget på gården Sem i Øvre Eiker, blant annet spenner fra jernalder, arabiske sølvmynter og emaljerte, irske beslag fra vikingtid. Fylkeskommunen stoppet søkingen, og satte av penger til en georadarundersøkelse. Nylig kom de svært spennende resultatene. Under pløyelaget ligger rester av to gårdstun fra jernalderen, en veg og et gravfelt, pluss en helt spesiell og svært interessant bygning som kanskje er fra slutten av vikingtiden.

Nå har Buskerud fylkeskommune og Kulturhistorisk museum i Oslo gått sammen om et forskningsprosjekt om Sem, og i vår ble en gruppe detektorister invitert til systematisk søk der. Dette ser ut til å bli et prosjekt som oppfyller ønsker og målsettinger for alle involverte, oldsaker reddes fra å bli ødelagt i pløyelaget, og det kommer frem ny kunnskap om forhistorien til en av middelalderens sentrale, adelige setegårder i Norge.

Når slike steder med eksepsjonelt mange og flotte funn blir kjent, kan de virke som fluepapir på detektorister som ikke nødvendigvis leverer inn det de finner – slike finnes, dessverre. Det er helt vesentlig for forskningen at vernemyndigheten tar kontroll over videre detektorsøk på slike steder, og her kan fredning være et egnet virkemiddel. Men fredning må ledsages av en plan for videre metallsøk under ledelse av arkeologer, ellers er oldsakene fortapt.

De siste par årene har det vært klare modningstegn i deler av detektoristmiljøet. Mange har svært høy kompetanse på å gjenkjenne oldsaker, de har god kunnskap og høy etisk praksis på behandling og innlevering. De tar ansvar for å lære opp nye detektorister og å arbeide for en generell heving av etisk og faglig nivå i miljøene. Fra Danmark har de lånt begrepet «amatørarkeologer» for å tilkjennegi den ambisjon de har for sin hobby. Denne utviklingen har ført til at kulturminnevernets institusjoner nå kan finne seriøse, kunnskapsrike og motiverte samarbeidspartnere blant detektoristene.

Kulturminnevernet bidrar til ytterligere å heve kunnskapsnivået blant detektorister. Kulturhistorisk museum publiserer snart en «Mønsterpraksis for detektorister». Oppland og andre fylkeskommuner har avholdt informasjonsmøter og kurs for detektorister der innføring i kulturminneloven og god detektorpraksis har stått på timeplanen. Neste trinn kan være å holde informasjonsmøter med bondelagene og be dem om kun å slippe til detektorister med kursbevis på sine jorder.

På detektorfeltet kan Riksantikvarens Storhov-vedtak føre kulturminnevernet ut av handlingslammelsen og inn på samarbeidsveien. Der ligger mange utviklingsoppgaver; vi har nevnt noen av dem. Men gevinsten er også stor både for fagfolk og menigmann. De største vinnerne er de mange oldsakene som nå lider en krank skjebne i landets åkre, samt detektorister og andre som får glede av den nye kunnskapen og opplevelsene som de vil gi opphav til.

Artikkelen er oppdatert: 10. juni 2016 kl. 11.41