Lørdag 4. juni 2016 Kultur og medier

Førstkommende torsdag åpner den største Nikolai Astrup-utstillingen noensinne på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden.

Ut i verden med Jølsters sønn

MAGISK LANDSKAP: Nikolai Astrup formet naturen slik han ville male den. Seljetreet i «Vårnatt og seljekall» (ca. 1917) kuttet han til for å få til å ligne et troll med sprikende armer. Tendensen til å la naturen ta form av overnaturlige figurer går igjen i Nikolai Astrups kunstnerskap. FOTO: Dag Fosse, Kode

Du kunne få Nikolai Astrup ut av Jølster for en stakket stund, men du fikk aldri Jølster ut av Nikolai Astrup. 88 år etter sin død kan han bli en internasjonal kunstner.

KUNST

Jeg kan ingenting om Nikolai Astrup.

Tanken slår meg idet jeg spenner setebeltet i propellflyet som skal frakte meg fra Gardermoen til Førde. Ved ankomst skal jeg sette meg på en minibuss med noen av verdens fremste Astrup-eksperter og -entusiaster.

Vi skal til Jølster, hvor vi skal se stedet som preget den store malerens liv og virke. Det lille tettstedet han prioriterte over kunstbyer som Trondheim, Christiania, Berlin og London. Stedet hvis dramatiske natur er motiv for de fleste av hans verker.

I panikk fisker jeg opp mobilen for å google det jeg er god for, men jeg rekker knapt lese på Wikipedia at Astrup var en av de viktigste norske bildekunstnerne fra tida omkring 1900, før den strenge formaningen om å skru av elektronisk utstyr forsøker å utkonkurrere det enerverende bråket fra propellen.

Akkurat dét visste jeg fra før, så nå får det bare briste eller bære. Jeg får lære meg Astrup på gamlemåten: Jeg må lytte til de lærde.

Nikolai Astrup:

• Norsk maler (1880–1928).

• Født i Bremanger som prestesønn og oppvokst i Jølster, hvor han bodde hele sitt liv.

• Regnes som en av Norges viktigste bildekunstnere. De fleste av hans malerier er naturmotiver fra Jølster.

• Dulwitch Picture Gallery i London, Henie Onstad Kunstsenter og tyske Kunsthalle Emden viser denne våren den omfattende utstillingen «Nikolai Astrup – Norske landskap».

• Presseturen til Jølster var i regi av Henie Onstad Kunstsenter og Sparebankstiftelsen DNB, men Klassekampen finansierte selv turen.

Vekk fra naturalismen

– Nikolai Astrup dytter betrakteren unna, sier den britiske kunsthistorikeren MaryAnne Stevens.

Den spede og elegante kvinnen i slutten av 60-årene har kuratert den omfattende utstillingen «Nikolai Astrup – Norske landskap». Etter å ha blitt møtt med fantastiske kritikker og gode besøkstall på Dulwich Picture Gallery i London denne våren, skal utstillingen nå vises ved Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden før den reiser videre til Kunsthalle Emden nordvest i Tyskland.

2016 er året Nikolai Astrup (1880–1928) skal bli en internasjonal kunstner. Det er i alle fall håpet.

MaryAnne Stevens, den tidligere seniorkuratoren ved Royal Academy of Arts i London, beskriver hvordan Astrup unngår å forholde seg til tradisjonell perspektivlære. Til tross for at de fleste av hans malerier er gjengivelser av naturen rundt hjemstedet i Sogn og Fjordane, beveger Astrup seg stadig lenger vekk fra naturalismen.

– Det får en til å spørre seg: Hva er det egentlig Astrup ønsker å kommunisere? sier Stevens.

I utstillingen har hun blant annet lagt vekt på det hun omtaler som Astrups magiske landskap. I flere av hans bilder tar naturen form av overnaturlige skikkelser, som i hans udaterte maleri «Kornstaur», hvor kornstaurene ligner troll, eller i hans berømte «Vårnatt og seljekall» (ca. 1917) hvor seljekallens greiner ligner armer som strekkes ut i et taust skrik.

Det har vært foreslått at Astrups lek med det overnaturlige i sine naturmotiver kan peke mot en lengsel mot et nærmest barnlig møte med naturen, der fantasien har en like naturlig plass som naturen selv.

Var ferdig med Astrup

– Da jeg skulle skrive min mastergrad var jeg bare sikker på én ting, og det var at jeg ikke skulle skrive om Nikolai Astrup, sier seniorkurator ved Kode Kunstmuseene i Bergen, Tove Haugsbø til Klassekampen.

Minibussen har stoppet på et gårdstun i Jølster, og over kjøttsuppe og blåbærsaft forteller hun om hvordan hun, etter flere år som omviser på Astruptunet, følte seg ferdig med Jølsters store sønn.

«Men er du sikker på at det ikke er mer å fortelle?», skal hennes veileder ha spurt. Det skulle vise seg at svaret var nei. En mastergrad og en doktorgrad senere, er Haugsbø en av verdens fremste eksperter på Nikolai Astrups kunstnerskap.

Og fremdeles blir hun stadig oppmerksom på nye aspekter. Som at Nikolai Astrup skulpturerte landskapene han malte. Fysisk formet han motivene sine slik han ønsket å male dem: Gjennom flere år kuttet han seljekallens greiner slik at de skulle fremstå slik de gjør i «Vårnatt og seljekall»–som et troll med sprikende armer.

Spesielt tydelig blir dette i måten han former sitt hjemsted på. Idet minibussen stanser nedenfor Astruptunet må jeg bøye nakken for å få øye på stedet Nikolai Astrup gjorde til sitt.

Tunet bestående av tre hus ligger høyt oppe i en stupbratt li, og man kan bare forestille seg hvor hardt arbeid som ligger bak konstruksjonen av tunets platåer, omfattende beplantning og bebyggelse. Her skal Astrup selv ha gravd, løftet og flyttet stein, jord og torv for å forme eiendommen til sin ønskete motivkrets. Galskap vil noen kalle det. Land art vil andre si.

– Stedet var helt avgjørende for Astrup. Han malte de samme motivene i Jølster om og om igjen, forteller Haugsbø.

– Egentlig kan man kalle Jølster hans friluftsatelier. Han malte lite utenlands, til tross for at han reiste en del. Han trengte reisene for å kunne se motivene sine i Jølster på nye måter.

Den neste Munch

En dag i 2009 troppet Anders Bjørnsen freidig og bestemt opp på MaryAnne Stevens’ kontor i London. Avdelingsdirektøren i Sparebankstiftelsen DNB (som tilfeldigvis besitter den største Astrup-samlingen i landet) var fast bestemt på å bringe Nikolai Astrups kunst ut i verden.

For til tross for at Astrup gjennomførte flere studieturer til Berlin, London og Algerie, til tross for at han hadde stor suksess i sin samtid og regnes som en av Norges viktigste og mest folkekjære kunstnere, hadde han aldri noen separatutstilling utenfor Norden.

Det skulle ta flere år med overtalelse før Stevens, omtalt av The Independent som kunstverdenens Kevin Bacon (hva nå enn det skulle bety), ga etter. Hun lot seg besnære av utfordringen som lå i å skulle gjøre verden oppmerksom på en fullstendig ukjent, for lengst avdød kunstner fra det kalde landet i nord.

Hun var aldri i tvil om kvaliteten på verkene holdt – Astrup var i hennes ord en enestående kunstner, men gjennom et langt liv hadde hun erfart hvor mye arbeid som kreves for å løfte frem en kunstner. Kunne det i det hele tatt la seg gjøre?

Idet vi skriver 2016 er prosjektet inne i sitt sjuende år og er i ferd med å nå sin første milepæl. Utstillingen i Dulwich Picture Gallery i London ble sett av nesten 50.000 mennesker, og i The Guardian ble det slått fast at Nikolai Astrup burde være like berømt som sin samtidige Edvard Munch. Men steget fra to internasjonale separatutstillinger til internasjonal anerkjennelse er ikke lite: Arbeidet har så vidt begynt.

– Utstillingen i London er definitivt en suksess, men først om 10 – 20 år kan vi si om vi har lykkes med å sette Astrup på det internasjonale kunstkartet, sier Anders Bjørnsen.

Vi har nettopp lagt til kai etter en fire timer lang båttur fra Balestrand til Bergen. Det mektige synet av Sognefjorden omgitt av snøkledde topper, badet i sol, kan få de fleste til å føle ærefrykt. Men en trenger ikke være noen uovertruffen menneskekjenner for å forstå at avdelingsdirektøren neppe vil gi seg før målet er nådd.

Etablerer kunstnasjon

De siste årene har det vært en klar tendens til at norske kuratorer, kunstnere og kunsthistorikere har satt seg fore å reaktualisere glemte kunstnerskap. Vi har eksempler som Marit Paashes arbeid med å løfte frem Hannah Ryggen, Eline Mugaas’ samarbeid med Siri Aurdal og hennes «Hold steinhårdt fast på greia di», Nasjonalmuseets presentasjon av den glemte konseptkunsten i «Stille Revolt», Kodes Rolf Aamot-utstilling og Stavanger Kunstmuseums presentasjon av Frida Hansen. Og nå skal altså den folkekjære Nikolai Astrup gjøres aktuell i det store utland.

Må bevegelsen reduseres til en «trend», eller ligger det noe større og viktigere til grunn for behovet for å løfte våre kunstnere fram og ut?

– Jeg tror mange føler at det haster med å få etablert Norge som en kunstnasjon, foreslår Ana Maria Bresciani, kurator ved Henie Onstad Kunstsenter, der vi nærmest løper til Astrup-utstillingen på Kode i Bergen.

Med et par timer til disposisjon mellom båtens ankomst og flyets avgang, har vi bare tida av veien for å få med oss den relativt nymonterte presentasjonen av museets Astrup-samling.

Den milde og blide kuratoren fra Colombia kom til Norge og Henie Onstad for snart fem år siden, og hun mener vi kan ane konturene av et land som har behov for å bygge et minne om og konstruere sin egen kunsthistorie.

Hennes første møte med Nikolai Astrups verker fant sted i februar i fjor. Det første som slo henne var Astrups farger. Aldri hadde hun sett slike farger i norsk kunst. Dernest lot hun seg fascinere av hvor mangefasettert Astrups kunstnerskap var.

– Noen av hans verker er nesten karikaturer, andre er surrealistiske, noen heller mot symbolismen, mens andre er naturalistiske. Det forteller oss at han søker etter noe, mener Bresciani.

Kunst og økologi

Når «Nikolai Astrup – Norske landskap» åpner på Henie Onstad førstkommende fredag, er det den største presentasjonen av hans kunstnerskap noensinne. Over hundre malerier og tresnitt kan publikum vente seg.

Kjente verker som «Soleienatt» (1915), «Foss og bre» (1907), «Vårnatt og seljekall» (ca. 1917) og flere versjoner av hans «Revebjeller» (1909–1927) vil sammenstilles med nye verker av samtidskunstnere som på hver sin måte går i dialog med Astrup.

– Vi synes det var interessant å invitere inn samtidige kunstnere med interesse for natur, økologi og bærekraftighet. Vi kan ikke si at Astrup selv var opptatt av bærekraftighet, men han hadde stort fokus på naturen og på matproduksjon, forteller Bresciani.

Har du vært på Henie Onstad den siste måneden, har du kanskje bitt deg merke at det utenfor hovedinngangen står plassert en rekke små, oransje poser med kompost. Opp av disse skal det gro en potetplante av typen kjøtt – en potetsort som tidligere var mye brukt her til lands. Komposten i sekkene er laget av menneskelig avfall, eller bæsj, som det strengt talt heter på folkemunne, og er en del av kunstner Åsa Sonjadatters verk «Fra kjøtt til kjøtt».

Verket er inspirert av maleriet «Soleier og regnbue» (1918), hvor Astrup tematiserer naturlige livssykluser. I sin matproduksjon skal dessuten Astrup ha brukt gjødsel basert på menneskelig avfall fra sin utedo.

Og ja, forresten. Det vil bli bygget et toalett i parken på Høvikodden, hvor publikum kan avlevere sitt eget «menneskelige avfall».

Dersom det skulle være av interesse.

sarah@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. juni 2016 kl. 15.04
Selveste Astrup: I 1900 malte Henrik Lund (1879–1935) dette portrettet av sin venn Nikolai Astrup. Foto: Rune Aakvik, Oslo museum
ASTRUPTUNET: I ei bratt li ligger Astruptunet med utsikt over Jølstravatnet. Stedet Astrup gjorde til sitt er i dag museum. Foto: Oddleiv Apneset
FEM VERSJONER: «Revebjeller» vises i fem versjoner. FOTO: MISF
Mektig: Tresnittet «Foss og bre» (1907). FOTO: Anders Bergersen
På tunet: «Nattlys, rabarbra, gås og hegg». Foto: Anders Bergersen
Troll: Det udaterte maleriet «Kornstaur». FOTO: Dag Fosse, Kode
Velkjent motiv: Prestesønnen Astrup fikk ikke lov til å delta i midtsommernattfeiringen, men gjorde den til motiv for flere verker. Foto: Dag Fosse
Fra Jølster: «Juninatt i hagen» er bare ett av mange Nikolai Astrup-verker som har sitt motiv fra naturen i og rundt hans hjemsted Jølster. Foto: Dag Fosse, Kode
SOLEIER: Fra sitt barndomshjem hadde Astrup utsikt til en åker av soleier. Det preget hans verker, som «Soleier og dobbel regnbue (1918). FOTO: Anders Bergersen