Onsdag 8. juni 2016 Kunst

Spredt avgang

Materialitet: I møtet med skulpturer som Carl Mannovs (t.v) avtar interessen for det formløse. Foto: Foto: Istvan Virag

Energien i årets avgangsutstilling later til å ligge i det performative.

KUNST

«Ora or labora»

Avgangsutstillingen

Kunstakademiet, Kunsthøgskolen i Oslo

Kunstnernes Hus, Oslo

Står til 12. juni

ANMELDELSE

Hvilket inntrykk sitter man egentlig igjen med etter en avgangsutstilling? Denne utstillingsformen er en egen øvelse, med et vell av ofte usammenhengende verk. Når jeg tenker på Kunstakademiets avgangsutstilling i fjor, kan jeg best minnes en svak duft av mynte. I år er sansningen litt mer uren. Mens fjoråret bar preg av en nokså ryddig kavalkade, virket altså årets utgave mer uvøren og vilter.

Tittelen «Ora or labora» er en engelsk gjenskriving av den latinske frasen som betyr bønn og arbeid, som refererer til klosterlivets grunnleggende praksiser. Overført til livet som kunststudent i Oslo er det litt mer uvisst hva det siktes til – balansert askese melder seg ikke nødvendigvis i møte med disse verkene. Likevel kan man forutsette en konsentrasjon om og dedikasjon til eget arbeid, ofte omsluttet av en god porsjon tro og håp.

På åpningskvelden ble det holdt en performance av Lars Nordby. Han dekket til fasaden på Kunstnernes Hus med plater fra regjeringskvartalet, installert etter 22. juli. En presisjon i datering og forankring opptrer videre i Jessica MacMillans oppspente rep med vinkling tilsvarende Oslos breddegrad og et teleskop hvis koordinater er innstilt på et svart hull midt i vår galakse.

Mer gjennomgående finner vi et sloppy formalt uttrykk, i et skjæringspunkt mellom ulike disipliner. På ett nivå er det kanskje forfriskende upretensiøst med lateksklumper på gulvet, men interessen for det formløse avtar noe i møte med de mange andre materielle avleiringene, som Carl Mannovs knuste aktformer murt inn i vertikale sementblokker.

Flere av arbeidene bærer preg av å være skulpturelle former som i all hovedsak kretser rundt seg selv. Denne formalismen er ikke i seg selv kritikkverdig, men blir lett litt generisk som en villet anti-estetikk.

Det er mye maleri på utstillingen, motivmessig spenner det fra et voldsomt figurativt uttrykk med transvestitter som motiv til en mer diffus abstraksjon. Selv om maleriet er godt representert, står det ikke nødvendigvis veldig stødig, og man kan spørre seg om den formale og materielle kompetansen ivaretas godt nok på studiet som sådan.

Nora Joungs gjennomarbeidete videoinstallasjon følges, i likhet med mange andre, opp av performances. Og på flere vis kan det virke som det er i det performative energien i denne utstillingen egentlig ligger.

kunst@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. juni 2016 kl. 09.26