Fredag 17. juni 2016 Kronikk

Stortinget ber regjeringen fremme en ny etikklov for å påvirke produksjonsforhold. Det vil ikke virke.

All makt til forbrukeren?

Forbrukeren mot Goliat: Den foreslåtte etikkloven legger alt ansvar på forbrukeren. Et slikt ansvar er ikke forbrukeren i stand til å ta, skriver kronikkforfatterne. Foto: Frederic J. BROWN, AFP/NTB scanpix

Kronikk

Det vil alltid være behov for forbrukerinformasjon, og slik sett er intensjonen med forslaget god. Men det er flere grunner til at forbrukerinformasjon i seg selv har liten effekt. Forbrukere greier i liten grad å omsette informasjon til handlinger som får konsekvenser for produsenter og markeder. Erfaringer med blant annet miljøinformasjonsloven tilsier at effekten av informasjon er liten i forhold til de store utfordringene vi står overfor på miljøområdet, og utfordringene er ikke mindre når en skal prøve å påvirke etiske spørsmål slik som arbeidsvilkårene for arbeidere i utviklingsland.

Troen på informasjon bunner i en oppfatning av at forbrukerne er suverene aktører med en betydelig påvirkningskraft i markedet. Med tilstrekkelig og relevant informasjon vil vi som forbrukere kunne ta de riktige valgene og bidra til å øke tilbudet av mer etiske og miljømessige sunne produkter. Dette er ikke bare tankegangen bak den foreslåtte etikkloven, men ligger også bak innføringen av miljømerkeordninger som Svanen. Forslaget føyer seg dermed inn i et mønster hvor politikere først og fremst ønsker såkalt frivillig regulering av markedet og vil unngå strengere virkemidler som påbud og forbud.

Forslagsstillerne bruker palmeoljesaken som et eksempel der matindustrien skiftet ut palmeolje i sine produkter etter press fra markedet. Kampanjen mot palmeolje førte til en to tredels reduksjon i forbruket i løpet av ett år, hevdes det. Problemet er at dette er lite representativt for det store bildet. For produktområder som tekstiler har ikke miljøinformasjonsloven bidratt til å begrense uheldige kjemikalier, snarere tvert imot er markedet for «smarte» klær som tilsettes til nå nye og fremmede stoffer i rask vekst. Ta en tur innom nærmeste butikk enten det nå er en dagligvarehandel, sport eller klær, så vil de garantert ikke kunne svare på hva tekstilene inneholder, eller hvilke kjemikalier som er brukt i produksjonen.

Fokuset i debatten de siste ukene har vært på arbeidsforhold i tekstilfabrikker. Men dersom det skal gis informasjon om produkter er det ikke rimelig å begrense dette til ett ledd i verdikjeden. Store miljøbelastninger og utnytting av dyr og mennesker foregår i alle ledd. Dermed må informasjonen omhandle råvareproduksjon, prosessering og etterbehandling. Mange av dagens forbruksvarer er komplekse produkter som består av mange ulike stoffer og materialer.

Vi forbrukere har mye å tenke på. Mange og ofte kryssende hensyn gjør at vi må ta et valg og legge vekt på noen aspekter framfor andre ved et produkt. Pris og kvalitet er det forbrukere svarer de først og fremst legger vekt på. Vi kjøper de tingene som best mulig dekker vårt eget og familiens behov og anskaffer produkter som vi kjenner og er vant med fra før. Vi ønsker selvsagt at varene vi handler er produsert på en etisk forsvarlig måte, men forbrukere har små forutsetninger for å vurdere om et produkt er mer etisk forsvarlig enn et annet.

I forslaget til etikklov står det at: «loven ikke bør pålegge aktører å oppfylle spesifikke krav knyttet til sosiale forhold ved dens aktivitet». Her er politikerne i utakt med folkemeningen. Undersøkelser vi har foretatt ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO viser at over halvparten av alle forbrukere mener at miljøskadelige tjenester og produkter bør forbys. Ensidig vekt på forbrukerinformasjon bidrar først og fremst til å skyve ansvaret over på forbrukeren, som i liten grad er i stand til å gjøre noe med problemene.

Det som trengs er en langt strengere lovgivning for hva slags produkter som kan slippe til på det norske markedet. Dette vil frita forbrukerne for den umulige oppgaven det er å skulle ta hovedansvaret for en mer etisk og miljømessig forsvarlig produksjon.

Forslaget som nå er vedtatt utredet av Stortinget innebærer prisverdig nok at importørene må kunne dokumentere produksjonsforholdene. Dersom loven utformes på en slik måte at den også inkluderer forbud mot import av enkeltprodukter, vil den sikre at forbrukere ikke tilbys varer som er produsert under uakseptable sosiale og miljømessige forhold. Dette vil være en mer effektiv måte å stoppe uønskede produkter på markedet på, samtidig som forbrukere kan føle seg trygge på at de produktene som faktisk tilbys er produsert i tråd med de samme etiske og miljømessige standardene som ellers gjelder for produksjon av varer og tjenester i Norge.

Dette er nemlig hensyn mange forbrukere allerede forventer er ivaretatt av norske myndigheter og næringsliv.

gunnar.vitterso@sifo.hioa.no

Artikkelen er oppdatert: 27. juni 2016 kl. 12.37