Lørdag 25. juni 2016 Lederen

Storbritannias nei til EU er historisk og vil gi gjenlyd i Europa i tiårene som kommer.

Britene skrev historie

NEI-SIDA: Leave-kampanjens panel i ITV- og BBC-debatten forut for avstemmingen. Fra venstre Andrea Leadsom, Labours Gisela Stuart og Boris Johnson. FOTO: ntb scanpix

Så har det utenkelige skjedd. Stor­britannia går ut av EU. 51,9 prosent stemte for å forlate EU, 48,1 prosent for å forbli. Oppmøtet var på hele 72 prosent, større enn ved forrige valg, bortsett fra i Skottland, der deltakelsen var på 60 prosent. Britene stemte hardnakket nei til tross for at de i månedsvis har blitt overøst med spådommer om hvor forferdelig det ville gå med Storbritannia utenfor EU. I analyser fra det britiske finansdepartementet var det regnet ut helt ned til minste desimal hvor stort inntektstapet og reduksjonen i brutto nasjonalprodukt ville bli. Finansminister George Osborne snakket om et svart hull i økonomien på 30 milliarder pund, 350 milliarder kroner, og truet med store velferdskutt.

I dag er alt dette forsvunnet som dogg for sola. Britene forbereder seg på en framtid som også gir helt nye muligheter for Storbritannia. Den viktigste forskjellen er at det britiske parlamentet gjenvinner makt og suverenitet i tråd med landets lange demokratiske historie. Britenes nei er historisk langs flere akser og vil gi gjenlyd i tiårene som kommer. I Storbritannia snakker man om at det er det mest dramatiske som har skjedd siden andre verdenskrig.

Det britiske nei-et kom ikke ut av det blå. Det er en del av tilsvarende utvikling i andre EU-land, men det er også snakk om en særegen britisk motstand mot overnasjonalitet og underleggelse under Brussel. Det har alltid vært et motsetningsforhold mellom øyriket Storbritannia og kontinentet. Følelsen å være alene i kampen mot Hitler-Tyskland fra 1940 til 1942 har festet seg som et tidsskille i den britiske hukommelsen. Storbritannia er også verdens femte største økonomi og har vært et imperium som forholder seg like mye til andre deler av verden som til det europeiske kontinentet. Denne historien har gjort at Storbritannia siden landet ble med i EU har vært en bremsekloss mot et stadig mer byråkratisk og føderalt EU. Britene sluttet seg ikke til Schengen-avtalen i 1995 og sto også utenfor det europeiske valutasamarbeidet, euroen. Brussel-skepsisen har vært felles ideologisk tankegods og har i liten grad vært forbeholdt den ene eller andre politiske fløyen. På 1970-tallet var det de konservative som støttet britisk EU-medlemskap, mens det var sterk motstand på Labours venstreside, ledet av Tony Benn og Michael Foot. På begynnelsen av 1980-tallet hadde partiet programfestet utmeldelse av EU etter at EU-tilhengerne hadde gått ut for å danne Social Democratic Party (SDP), som seinere fusjonerte med Liberaldemokratene. Med Tony Blair og New Labour ble partiet mer EU-vennlig.

I torsdagens folkeavstemning var det flertall for utmelding i alle regioner i Storbritannia, bortsett fra London, Nord-Irland og Skottland. Desto lenger unna London, desto flere stemte nei. Ja-prosenten øker også markant med økende inntekt og utdannelse. I storbyer som London stemte mange ja, men også her er det sterk EU-motstand, ikke minst i arbeiderbydeler og i områder med sosiale problemer. The Guardians kommentator Owen Jones karakteriserte i går resultatet som et arbeiderklasseopprør. «Dette var kanskje ikke den arbeiderklasserevolten mot det politiske etablissementet som mange av oss hadde ønsket, men det er ingen tvil om at avstemningen ble avgjort av illsinte, fremmedgjorte arbeiderklassestemmer.» Områdene der nei-prosenten var høyest, er de samme som har lidd under økonomisk tilbakegang og usikkerhet i flere tiår. For dette velgerfolket fungerte inflydde kjendiser og næringslivstoppers advarsler nærmest som en bekreftelse på at de gjorde rett i å stemme nei. «En konservativ statsminister lainet opp finansfyrster og USAs president for å advare dem mot å gjøre noe. De svarte med det største ‘up-yours’ i britisk historie», skriver Owen Jones.

I norske og europeiske medier har det vært lagt stor vekt på at den britiske EU-motstanden har handlet om innvandring. Det er bare delvis riktig. Arbeidsinnvandringen har bidratt til å senke lønningene for britiske arbeidere og gjøre den sosiale situasjonen vanskeligere og mer usikker. Verken britiske myndigheter eller EU har i særlig grad vært opptatt av å opprettholde lønns- og arbeidsbetingelser. EU har derimot bidratt med flere forordninger og dommer som bidrar til sosial dumping. Likevel er det feil å si at alt handlet om innvandring. I store EU-debatter på ITV og BBC var en rekke temaer oppe. På laget som representerte Leave, var Ukip helt fraværende. I stedet var det Gisela Stuart, et parlamentsmedlem for Labour fra Birmingham, som leverte de tyngste nei-argumentene sammen med Boris Johnson. Nei-sidas argumentasjon handlet om selvråderett og suverenitet, men også om sosial trygghet og arbeidstakeres stilling. Stuart argumenterte sterkt for at det ikke er EU som forsvarer arbeideres interesser, snarere hadde de historiske framskrittene kommet som et resultat av britisk lovgivning, mens EU og den frie flyten svekket arbeidstakervernet. I denne debatten så man at argumentene for britisk utmeldelse ikke er så annerledes enn de norske. Den konservative nei-høvdingen Boris Johnson legger også veldig stor vekt på suverenitetsargumentet. Han er også svært klar i sin avstandstaken til rasisme og høyreekstremisme.

For venstresida i Europa bør den britiske folkeavstemningen være en vekker. Så lenge deler av venstresida og ledelsen i de sosialdemokratiske partiene velger å omfavne det overnasjonale EU-prosjektet i direkte opposisjon til interessene til venstresidas tradisjonelle velgergrunnlag, vil en gjenreisning av arbeiderbevegelsen være umulig. Det finnes ikke noe annet alternativ for venstresida enn å målbære arbeiderklassen og de sosialt utstøttes interesser. Hvis venstresida skal bli et ensidig talerør for de bedrestilte, vil høyrepopulistene gjenstå som eneste alternativ for arbeider­klassevelgere. Da kan det gå oss virkelig ille. Nå er det avgjørende at britiske politikere bryter EU-tradisjonen og respekterer velgernes dom. David Camerons avgang er en god begynnelse, det samme er Labour-leder Jeremy Corbyn og Boris Johnsons edruelige uttalelser etter valget. For Norge åpner dette helt nye muligheter. Storbritannia, Norge og Sveits kan bli en sterk enhet i Efta som kan ordne forholdet til EU ved en handelsavtale og ikke gjennom EØS. Det er en mulighet Norge bør gripe.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no