Onsdag 29. juni 2016 Meninger

De som stemte for brexit var ikke hovedsakelig drevet av innvandringsfrykt, skriver Boris Johnson.

Historien vil gi oss rett

Skrekkblandet fryd: Vi som utgjør flertallet som stemte for brexit må nå jobbe for å berolige de som stemte imot, skriver Boris Johnson. Foto: Toby Melville, Reuters/NTB scanpix

Kronikk

Brexit-avstemningen er den mest ekstraordinære politiske hendelsen i vår tid. Aldri før har så mange mennesker blitt bedt om å avgjøre et så stort spørsmål om nasjonens fremtid. Aldri har så mange tenkt så nøye, og kjempet så hardt med sin egen samvittighet, i et forsøk på å komme fram til et riktig svar.

Det har vært en utmattende valgkamp, der vi har sett familier, venner og kolleger bli splittet – i større og mindre grad vennskapelig. Til slutt fikk vi et klart resultat. Over 17 millioner mennesker stemte for å forlate EU – et større mandat enn noe annet forslag i vår demokratiske historie. Nå er det noen som sår tvil om motivene deres, til og med om deres forståelse av hva som sto på spill.

Det blir sagt at de som stemte for å forlate EU i hovedsak ble drevet av innvandringsfrykt. Det tror jeg ikke er sant. Etter å ha møtt tusenvis av mennesker i løpet av valgkampen kan jeg si at det viktigste spørsmålet handlet om kontroll – om en følelse av at EU-systemet undergravde det britiske demokratiet, og at denne sentrale makten burde gjenopprettes hos folket: Å bli kvitt sine politikere ved valg, og kunne velge nye.

Jeg er overbevist om at de millionene av mennesker som stemte for å forlate unionen også var inspirert av troen på at Storbritannia er et flott land, og at vi ved å slippe EU-byråkratiets ødelegging av arbeidsplasser kan overleve, og blomstre, som aldri før. Jeg tror de hadde rett i denne analysen, og jeg tror de valgte rett. Likevel må vi som var enige i denne flertallsavgjørelsen akseptere at den ikke var overveldende.

Det var mer enn 16 millioner mennesker som stemte for å bli. De er våre naboer, våre brødre og søstre, og de stemte det de var overbevist om var riktig. Selv om det i et demokrati er flertallet som bestemmer, er alle like mye verdt. Vi som utgjør dette knappe flertallet må gjøre det vi kan for å berolige mindretallet. Vi må strekke ut hender, lege sår og bygge bruer – det er tydelig at det er folk som føler seg fortvilet, fortapt og forvirret.

Jeg mener at denne engstelsen er forståelig, tatt i betraktning det som ble sagt under valgkampen. Den er likevel basert på en dyp misforståelse rundt hva det egentlig var som skjedde. Både hjemme og i utlandet blir de negative konsekvensene fryktelig overdrevet, mens de positive sidene blir oversett. Aksjemarkedet er langt over der det var i fjor høst, og pundet ligger fortsatt høyere enn det gjorde i 2013 og 2014.

Økonomien er i trygge hender. De fleste fornuftige mennesker ser at sentralbanksjef Mark Carney har gjort en strålende jobb – og nå som folkeavstemningen er over, kan han fortsette å gjøre jobben sin uten å befinne seg i den politiske skuddlinjen. De grunnleggende elementene i landets økonomi er usedvanlig sterke, i stor grad takket være David Camerons og George Osbornes reformer. Det er en dynamisk og utadrettet økonomi, med et kompetansegrunnlag i stadig forbedring, og med klare fortrinn i det 21. århundrets viktigste vekstsektorer.

Vi burde være ufattelig stolte av Storbritannia, og alt landet nå kan få til. Vi skal utrette store ting sammen, alle de fire nasjonene samlet. I 2014 hadde vi en folkeavstemning i Skottland, og det later ikke til å være noe reelt ønske om noen ny med det første – det sier seg selv at vi står sterkere sammen enn hver for oss når det kommer til å skape et nytt og bedre forhold til EU, et forhold basert på frihandel og partnerskap, heller enn et føderalt system.

Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok at Storbritannia er en del av Europa, og at det alltid vil være det. Det vil fortsatt være et tett samarbeid med resten av Europa på mange områder: kunst, vitenskap, universiteter og miljø. EU-borgere bosatt i Storbritannia trenger ikke å være bekymret for sine rettigheter, og det samme gjelder britiske borgere bosatt i EU.

Britiske statsborgere vil fortsatt ha mulighet til å reise til og arbeide i EU; å bo, reise og studere, å kjøpe bolig og slå seg ned. Den tyske næringslivsorganisasjonen BDI har forsikret oss om at frihandel fortsatt vil foregå, og at Storbritannia vil ha adgang til det europeiske markedet. Storbritannia er, og vil alltid være, en europeisk stormakt, som leder og utøver innflytelse innen alt fra utenrikspolitikk til antiterrorarbeid og deling av etterretning – alt vi må gjøre sammen for å gjøre verden tryggere.

Den eneste forskjellen – og det vil ikke skje over natta – er at Storbritannia vil frigjøre seg fra EUs særegne og tåkete lovgivningssystem: Den allerede enorme, og stadig voksende, lovsamlingen vedtatt av EU-domstolen, som ikke tilbyr noen ankemuligheter. Å løsrive seg fra dette er ikke faretruende. Det er tvert imot en gyllen mulighet til å vedta lover og bestemme skattenivå tilpasset våre egne behov.

Og ja, staten vil få tilbake den demokratiske kontrollen over innvandringspolitikken, med et balansert, humant og poengbasert system tilpasset næringslivet og industrien. Og ja, store summer som tidligere har blitt sendt til Brussel vil nå kunne bli overført til for eksempel det offentlige helsevesenet. Og ja, det vil bli mulig å drive handel med voksende økonomier fra rundt om i verden, på en måte som til nå har vært forbudt.

Det er god grunn til å være optimistisk, på vegne av et gjenopprettet, nullstilt og fornyet Storbritannia, som nå vil kunne engasjere seg rundt om i hele verden. Vi har vært vitne til et jordskjelv av et valg, og både hjemme og i utlandet må politikere ta lærdom av det. Stemmene til millioner av glemte mennesker er blitt hørt, mennesker som ikke har hatt noen lønnsvekst, samtidig som administrerende direktører i gjennomsnitt tjener 150 ganger så mye som sine ansatte. Vi må aktivt videreføre «one-nation»-politikken som er noe av det beste i arven etter David Cameron. Det er ingen tvil om at det var mange som nå snakket for seg selv.

Men de har også snakket for demokratiet, og historiebøkene vil fortelle at det britiske folket gjorde det rette.

Oversatt av Torgeir Holljen Thon.

© The Telegraph

Artikkelen er oppdatert: 29. juni 2016 kl. 09.11