Lørdag 6. august 2016 Bokmagasinet

Et politisk testamente

Avbrutt reform: Gorbatsjovs oppgjør med Jeltsin er bittert. foto: FRED DUFOUR, AFP/SCANPIX

Etter Kreml: Man kan undre seg over at det nye Russland ikke har hatt bruk for en så uredd politisk foregangsmann som Mikhail Gorbatsjov.

ANMELDELSE

Venner og familie som vet mer om Russland enn jeg, hevder at det er et typisk trekk ved den russiske folkekarakteren å handle først og tenke på konsekvensene etterpå. Her skal ikke denne uhellsvangre påstanden legges på vektskålen, bare konstateres at da Mikhail Gorbatsjov satte i gang den politiske reformprosessen som på kort tid lærte vesteuropeerne to nye russiske ord – perestrojka og glasnost – var målet ikke å avvikle, men vitalisere Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker. Det var i 1985. Seks år senere avgikk den samme unionen ved døden som «folkerettslig subjekt og geografisk-politisk realitet», mens Gorbatsjov selv ble tvunget til å forlate Kreml. Det er i dette sannhetens øyeblikk «The New Russia» (2016) åpner. Bokens russiske originaltittel «Posle Kremlja», «Etter Kreml», er mer presis fordi den både plasserer fortellingen i en nøyaktig historisk kronologi, og knytter den eksplisitt til forfatterens eget livsløp.

Man kunne kalle «The New Russia» for Gorbatsjovs politiske testamente, for så vidt som de snaut fem hundre sidene oppsummerer det politiske credoet som gjorde mannen omstridt i sitt eget folk, men elsket og beundret i Vesten. Det er nok å nevne to stikkord: demokratisering og avspenning. Selv vil jeg heller kalle boken en politisk selvpåminnelse, hvis et så hjemmelaget begrep kan være meg tilgitt i denne sammenhengen. Når man leser Gorbatsjov, skulle man tro at her taler en spill levende politisk autoritet som blir lyttet til av høy og lav. Forfatterstemmen er selvbevisst, noen ganger på grensen til det selvhøytidelige, og konklusjonene følger mønsteret: «Jeg hadde rett der de andre tok feil; jeg stod støtt der de andre vaklet». Faktum er imidlertid at Sovjetunionens siste leder har vært politisk steindød i sitt eget hjemland i snart tre tiår nå. Man kan beklage og undre seg over at Det nye Russland ikke har hatt bruk for en så uredd politisk foregangsmann, men slik er det. Siste påminnelse om dette fikk vi 2. mars i år, da Gorbatsjov fylte 85 år, en levealder som i russisk sammenheng er verdt å feire i seg selv, men som russiske media på ingen måte gjorde noe stort nummer av. Symptomatisk er et oppslag i ukeavisen Argumenty i fakty, der to personer ble bedt om å uttale seg om jubilanten. Den ene, en middelaldrende ingeniør, kunne aldri tilgi Gorbatsjov at han hadde ødelagt ungdommen hans; den andre minnet om at russerne hadde mye å takke Mikhail Sergejevitsj for. At arven etter ham ble skuslet bort, var deres egen, ikke bursdagsbarnets skyld.

De to første av de tre delene i «The New Russia» handler om Gorbatsjovs etterfølgere, Boris Jeltsin og Vladimir Putin, mens siste del er en katalog over hans utenrikspolitiske engasjement. Jeltsin levnes ingen ære for å ha trumfet gjennom en politikk som rammet folkets elementære velferd brutalt. Jeg kjenner en dame i Tsjukotka, lengst øst i Russland. Da pensjonsalderen nærmet seg, hadde hun spart sammen penger nok til å kjøpe seg et lite hus. Så lot Jeltsin rubelkursen flyte fritt. Uken etter strakk sparekapitalen hennes akkurat til for en ny vinterkåpe. Samtidig gjorde gi bort-salg på statlig eiendom til private en liten gruppe smarte spekulanter absurd rike. En av de første embetshandlingene Putin utførte etter at Jeltsin hadde utpekt ham til sin etterfølger, var å underskrive en forordning som sikret forgjengeren og hans familie immunitet mot rettsforfølgelse. Det kan man forstå. Selv opparbeidet den ferske sjefen i Kreml seg fort en oppsiktsvekkende popularitet, blant annet ved å føre en nådeløs krig mot de nasjonalistiske opprørerne i Tsjetsjenia, og hadde ingen problemer med å få presidentutnevnelsen sanksjonert ved valg i 2000. Siden har han, som vi vet, beholdt både tittelen og oppslutningen.

For Gorbatsjov hadde Russland vært et bedre sted å være hvis han hadde fått lov til å fullføre den reformprosessen som ble innledet på midten av 1980-tallet. Det er det underliggende budskapet i boken. Mens oppgjøret med Jeltsin er bittert og med tydelige personlige overtoner, blir Putin lenge gjenstand for den eldre statsmannens faderlige forståelse. De autoritære trekkene som snart vekker uro i Vesten, unnskyldes med at den uerfarne presidenten arvet et kaos etter Jeltsin. Orden skapes ikke alltid med silkehansker. Skarpt kritisk blir Gorbatsjov først da Putin og Medvedev etter førstnevntes andre presidentperiode avtaler sitt herostratisk berømte tandemtriks bak ryggen til velgerne. Deretter handler «The New Russia» mye om regimets forsteining og redsel for reformer som kan true dets eget maktmonopol. Gang på gang kommer Gorbatsjov tilbake til at myndighetenes mål om økonomisk vekst og sosial utvikling ikke kan nås uten reell politisk pluralisme og respekt for menneskerettighetene. Men på ett punkt står han last og brast med Kreml og Statsdumaen: Ukraina-krisen er ikke Russlands skyld. Det faktum at Gorbatsjov og Putin møtes her, bør mane NATOs generalsekretær til ettertanke. For Putin kan «The New Russia» være en påminnelse om at veien fra makt til avmakt kan være ubehagelig kort selv i et land der avstanden mellom styrende og styrte kan synes makthaverne behagelig lang. Jeg leser «Etter Kreml» alias «The New Russia» med ærbødighet og medfølelse. Mikhail Gorbatsjov er vår tids betydeligste politiske skikkelse ved siden av Nelson Mandela. Til slutt må han likevel skrive bok for å minne om seg selv.

bokmagasinet@klassekampen.no