Lørdag 20. august 2016 portrett

Walid al-Kubaisi skulle vært død for lenge siden. Nå spiller han på overtid.

En tid for alt

Oslo, Norge, 16.08.2016. Walid al-Kubaisi er en norsk-irakisk forfatter, skribent, sivilingeniør og politisk flyktning, bosatt i Norge. Foto: Christopher Olssøn.

Walid al-Kubaisi ankom Norge første gang med en koffert full av bøker. Ikke et klesskift, ikke en tannbørste. Bare bøker. Året var 1986, og irakiske al-Kubaisi hadde allerede levd i eksil i seks år. Først i Syria, så i Libanon. Han var ikke engang fylt tretti, men hadde allerede sittet i fengsel og blitt forsøkt vervet til selvmordsangrep. Han hadde vært soldat i den palestinske motstands-bevegelsen, vært matløs og husløs, mistet Gud og to brødre. Og nå sto han på Fornebu med en koffert i hånda og lurte på om han egentlig hørte hjemme på denne kloden.

– Jeg vil søke politisk asyl, erklærte Walid al-Kubaisi.

Der på flyplassen tenkte han på hærføreren Tariq bin Ziyad, som kom sjøveien for å angripe Spania på 700-tallet. Etter at armeen var gått i land, tente bin Ziyad på alle skipene og sa til soldatene: «Havet er bak dere, og fienden er foran dere. Det er seieren eller døden.»

Walid al-Kubaisi hadde også brent sine skip. I jakkelomma hadde han et barberblad. Ble han kastet ut av Norge, skulle han gjøre slutt på det hele.

Det har gått 30 år. Og her sitter han, på et lite kontor hos ukeavisa Dag og Tid i Oslo sentrum. Walid al-Kubaisi i svart dressjakke, ola­bukser og blankpussede sko. Et halvdekket vindu i skråtaket slipper inn litt morgenlys over den rotete pulten og stablene med gamle aviser. Det er her han skriver sine aviskommentarer og sine bøker, statsstipendiaten som har tatt Hege Storhaug i forsvar og mener han representerer den egentlige venstresida. I høst er al-Kubaisi aktuell med en bok om sitt liv og sin families historie. En familie som tre ganger har forsøkt å ta makten i Irak, som har vært rike på penger og innflytelse, men som i dag er spredd for alle vinder, mange av dem drept.

walid al-kubaisi

Alder: 58 år.

Bakgrunn: Forfatter med mange bøker bak seg. Spaltist i Dag og Tid. Stats­stipendiat fra 2007. Tidligere i år ble han tildelt Fritt Ords honnørpris.

Sivil status: Evig ungkar.

Aktuell med: Ny bok om sitt liv og sin familie, «Blod og Blekk», på Dreyer forlag.

Selv har al-Kubaisi en følelse av at hans eget liv nærmer seg slutten. Det er hjertet og øyet og magen og halebeinet.

– Hva heter det når to fotballag spiller mot hverandre og tida egentlig har gått ut?

– Overtid.

– Ja, overtid. Jeg er død, men jeg lever på overtid.

Men al-Kubaisi ser unektelig veldig levende ut. Han er i konstant bevegelse mens han snakker. Stemmen går mellom hvisking og buldring. Hendene flyr gjennom lufta, og kontorstolen han sitter i, ruller fram og tilbake. Vi snakker om Voltaire (liker) og hvitløk (hater), konservativ islam (liker ikke) og Herbjørg Kråke­vik (liker). Men hele tida er vi tilbake i Irak, landet al-Kubaisi forlot for 36 år siden, og som han nå vender tilbake til i sin nye bok «Blod og Blekk».

Arbeidet med boka begynte egentlig allerede i 2001 da han dro tilbake til Irak for første gang, på oppdrag for Dag og Tid. Han skulle møte familien igjen og skrive om fødelandet sitt. Men stedet han kom til, kjente han knapt igjen.

– Jeg reiste fra Irak, det rike, og kom tilbake til Irak, det fattige. Det var et falleferdig land.

Artiklene Walid al-Kubaisi skrev i Irak utviklet seg sakte, men sikkert til boka han snart skal holde i hendene. Den handler både om et land som kollapser og en familie som forvitrer. For al-Kubaisi-slektas liv går i ett med Iraks historie. Selv har Walid al-Kubaisi mistet tre brødre i tre irakiske tragedier: den første i et voldsomt kolerautbrudd, den neste i krigen mellom og Irak og Iran, og den siste i den sekteriske volden i kjølvannet av den amerikanske invasjonen i 2003.

Underveis har tekstene, som nå blir bok, blitt publisert som en serie i Dag og Tid. For al-Kubaisi har prosjektet hele tida handlet om å finne ut hvem han egentlig er.

– Etter dette livet, som har vært et stort eventyr, prøver jeg å finne min identitet. Jeg tenker hele tida: Hvem er Walid, han som har vært min venn i alle disse årene? Jeg har opplevd så mye. Jeg har mistet venner rett foran meg, andre har begått selvmord. Og selv har jeg vært i nærheten av døden mange ganger.

Første gang Walid al-Kubaisi holdt på å dø, var han fem år gammel. Han bodde i Basra, havnebyen med alle elvene, palmene og dadlene. Faren var politimester, og familien bodde i et hus med en hage i midten. Det var et fint liv. Basra var en «drømmeby» – helt til koleraen kom. Alle ble rammet, unge og gamle, fattige og rike. Walid al-Kubaisi husker at han gikk gjennom gatene og så døde gutter på bakken, og så husker han at moren dro ham inn i huset. Både Walid og den to år eldre broren ble smittet. De kastet opp, hadde diaré og smerter i kroppen. En tidlig morgen, før sola hadde stått opp, lå Walid og broren ute i hagen, mens moren og faren satt ved sida av dem. «Gå og hent vann», sa faren til moren. Ifølge tradisjonen skal de døde vaskes og rulles inn i et linklede før de begraves. «Men Walid er ikke død ennå», sa moren. «Han dør i løpet av en halvtime», sa faren.

Walid overlevde. Men broren døde. Etter det flyttet Walid til morfaren og tantene i Bagdad, vekk fra havnebyen, der smitten kommer inn med skipene. Snart ble Bagdad universets midtpunkt.

– Jeg så Bagdad som verdens ruvende sentrum. Det var sivilisasjon og kultur og godhet og stolthet. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle forlate Bagdad, forteller al-Kubaisi.

Men verden ville det annerledes. I september 1980 gikk Irak til angrep på Ayatollah Khomeinis Iran, og 24 år gamle Walid al-Kubaisi ble innkalt til militærtjeneste. Men han ville jo ikke ofre livet sitt for Saddam Hussein! Den natta al-Kubaisi skulle smugles ut av landet, kom moren inn på soverommet hans. Hun hadde med seg Koranen og ba ham om å sette seg ned. «La oss se hva Gud sier om reisen din», sa hun og rakte ham Koranen. Al-Kubaisi åpnet boka på et tilfeldig sted og ga den tilbake til moren, som leste opp verset på den sida. Hun så på ham og sa «du kommer til å lide på reisen din. Livet i de fremmede landene kommer til å bli hardt.»

Hun fikk rett. Bare dager etter at Walid al-Kubaisi forlot hjemlandet, hadde han en pistol mot tinningen i et syrisk fengsel. Politimennene skulle ha ham til å innrømme at han var irakisk spion. Al-Kubaisi ble til slutt trodd og kom seg unna og videre gjennom Syria. Et nytt kapittel i livet hadde for alvor begynt. Al-Kubaisi som da inntil nylig hadde vært en sivilingeniør fra en velstående familie i et fredelig land, ble en flyktning uten jobb som måtte stjele et teppe for å holde varmen om natta. Han flyttet inn i en liten hytte i utkanten av Damaskus sammen med to andre eksil-irakere. Hver natt, før de la seg, sa de til hverandre: «God natt. I morgen blir kanskje Saddam styrtet.»

Men det skjedde ikke. Isteden ble al-Kubaisi boende i Damaskus i tre år. Helt til han ble utvist fra Syria og dro videre til Libanon, hvor han i en periode var soldat og offiser i den palestinske motstandsbevegelsen PLO.

Flukten som begynte med det ille­varslende koranverset i 1981, endte til slutt i Norge. Det er Walid al-Kubaisi glad for.

– Jeg liker nordmenn. Alltid når jeg reiser til utlandet, tenker jeg at jeg er heldig som valgte Norge. Nå begynner jeg å forstå mentaliteten her. Det har vært vanskelig. 30 år er ikke så lenge. Fremdeles møter jeg ting jeg ikke forstår.

Al-Kubaisi husker godt følelsen da han fikk statsborgerskap i Norge: lettelse og trygghet. Den følelsen er borte nå, i kjølvannet av terror­angrepene som har rammet Europa de siste årene. Al-Kubaisi har en følelse av at ting vil bli verre.

– Vår framtid er ikke preget av trygghet. Jeg blir ikke overrasket hvis det skjer en ny holocaust. Ikke gasskamre, men en annen type, deportasjoner kanskje. Den humanismen som preger den europeiske sivilisasjonen, forsvinner, sier han.

En helt konkret hendelse markerer Walid al-Kubaisis overgang fra framtidsoptimist til pessimist. Det var i 2010, da rundt 1000 personer gikk i demonstrasjonstog i Oslo mot Dagbladets trykking av en karikatur av profeten Muhammad. Walid al-Kubaisi sto på sidelinja og så på. Han snakket med noen av demonstrantene. Seinere gikk han tilbake på kontoret sitt, her vi sitter nå, nedtrykt.

– Disse demonstrantene var den nye generasjonen muslimer, som ikke er knyttet til de tradisjonelle moskeene, og noen av dem dannet seinere Islamnet. På den tida var det ingen som visste hvem de var. Jeg så på nordmennene som gikk forbi. Jeg så blikkene deres den dagen, og jeg tenkte «Nordmenn er ikke så spontane. Men det kommer til å komme en reaksjon». De reaksjonene ser vi i dag.

Walid al-Kubaisi vokste opp som muslim. Etter hvert som han ble eldre, begynte han å tvile på troen sin. Men han tvilte også på tvilen. Kanskje troen bare ikke var sterk nok til at han kunne skjønne sannheten. Da han kom til Damaskus, etter å ha forlatt Irak, bestemte han seg for å gå dypere inn i religionen. Den unge flyktningen ble tatt opp ved en koranskole, hvor han skulle bo på internat og studere teologi. Det var her han ble kjent med Hassan, en gutt på hans egen alder, litt naiv, men sympatisk.

Hassan gikk helt opp i religions-undervisningen. Han gråt mens han leste Koranen og gråt mens ayatollaen, skolelederen, fortalte om martyrer. På nettene kom han inn til al-Kubaisi og vekte ham for å be til Allah. Etter hvert fikk Hassan flere og flere samtaler på tomannshånd med ayatollaen. Og en dag var han borte.

Flere måneder seinere var al-Kubaisi hjemme hos ayatollaen på middag. Der fikk han vite at Hassan hadde sprengt seg selv i lufta utenfor utenriksdepartementet i Bagdad. For ayatollaen var Hassan en martyr som hadde vunnet paradiset. Al-Kubaisi dro fra middagen, tilbake til internatet og pakket tingene sine.

– På den tida trodde jeg på Gud. Men etter denne episoden begynte jeg å stille spørsmål. Jeg tenkte: Er det mulig at en person som dreper, havner i paradiset? Det er ikke den guden jeg tror på, sier han i dag.

– Hva er den guden du tror på?

– Jeg er ingen ateist. Jeg tror på en skaper. Men denne skaperen har aldri hatt kontakt med menneskene og profetene. Det må være en intelligent makt som styrer universet, men jeg vet ikke hva den er. Jeg vet at når jeg har et problem, vender jeg meg til en gud og ber om hjelp.

I dag definerer han seg som sekulær muslim. Han ivrer for at sekulære og liberale muslimer skal bli mer synlige i Norge og anslår at de utgjør rundt 40 prosent av de norske muslimene. Med det mener han muslimer som ikke tror på sharia og kalifatet og ikke ber fem ganger daglig. Mange av dem går heller ikke i moskeen.

– Men hvor er støtten til de sekulære, spør han oppgitt.

Walid al-Kubaisis fanesak er motstanden mot konservativ islam. Dette har han holdt på med lenge, helt siden han begynte sitt virke som forfatter på slutten av 1990-tallet. De siste årene har han fått selskap av mange, og Hege Storhaug har utropt ham til et av sine forbilder. Da Storhaug utga boka «Islam – den 11. landeplage» og fikk gjennomgå av kritiske anmeldere, var al-Kubaisi blant dem som tok henne i forsvar. Ikke betingelsesløst, men han vedgikk overfor Aftenposten at han var enig i en del av det Storhaug hadde å komme med.

– Du beskriver deg som venstreradikal. Hvordan er det å havne i selskap med islamkritikere ute på høyresida?

– Du tenker på en veldig tradisjonell måte når du sier dette!

Al-Kubaisi hever stemmen og ruller stolen nærmere.

– Når jeg kritiserer, er det fordi jeg vil opprette noe nytt som er bra, men jeg vil ikke at muslimer skal bli drept eller hatet eller kastet ut. På høyresida sier man at islam har immunitet mot reform.

Han trekker pusten.

– Jeg sier nei, det er helt annerledes! Vi må gjøre noe for å integrere oss. Min kritikk av venstresida er at den består av kulturrelativister. De tror at muslimer er et produkt av sin kultur og ikke kan endre seg. Gå til høyresida og les hva som skrives om meg på document.no sier for eksempel. De mener at er man født muslim, da er man alltid muslim. Der ser du det samme. Det er ingen forskjell!

Nå går stemmen i taket.

– Hvor er venstresida?! Den egentlige venstresida er den som satser på et menneske som skaper sin egen framtid, den som tror på at i en revolusjon eller gjennom reform kan mennesker og kultur endres.

– Finnes det et venstresidemiljø hvor du føler deg hjemme?

– Det finnes mange kloke nordmenn som tenker som meg, og mange av dem stemmer Rødt, som meg. Men det finnes ikke partier eller organiserte grupper hvor jeg hører hjemme.

For hvem er egentlig Walid al-Kubaisi? Og ble han noe klokere av å skrive boka om sitt liv?

– Ja, uten tvil, sier han.

Og kjernen er denne:

– Muhammed, som jeg kjente da jeg var barn, bor inni meg ved sida av Voltaire. Jesus bor inni meg og forteller meg mange kloke ting. Samtidig lytter jeg til Wergeland. Jeg møter mine kristne venner, jeg går i kirka, og dagen etter sitter jeg i en moské og diskuterer med folk. Jeg spiser norsk mat hjemme og går ut på indisk restaurant. Den identiteten som er etnisk og basert på tro, har jeg ikke. Jeg er iraker bare fordi jeg ble født i et bestemt geografisk område, men min sjel er universell, og min identitet forandrer seg hele tida.

lines@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. september 2016 kl. 12.46

egenmelding

Siste kulturopplevelse: Herborg Kråkevik på Baroniet Rosendal. Hun er den norske kulturens vinger.

Leser daglig: Bibelen, Koranen og Klassekampen.

Ditt lydspor: Zeki Muren fra Tyrkia, Om Kulthum fra Egypt, Merziah fra Iran, Eide Norena og Simen Rem fra Norge.

Politisk enkeltsak: Jeg er humanist på Henrik Wergelands side.

Hva tror du på: Mennesket som skaper sin tid og sin historie.

Forbilde: Wergeland, Jesus, Muhammed, Einar Gerhardsen, Gunnar Skirbekk.

Det verste du vet: Psykopatiske mennesker som sprer falske rykter de tror på. Jeg møter dem på Facebook og i islamdebatt.

Det folk ikke vet om deg: At sykdommen gjør livet mitt bittert. At jeg tror jeg representerer framtidas venstreside.

Oslo, Norge, 16.08.2016. Walid al-Kubaisi er en norsk-irakisk forfatter, skribent, sivilingeniør og politisk flyktning, bosatt i Norge. Foto: Christopher Olssøn.