Tirsdag 23. august 2016 Ideer

Det er naivt å tro at Storbritannia kan løse de eksistensielle utfordringene Europa står overfor, skriver Mervyn King.

Unionen folket ikke ønsker

Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Det er slutten for politiske dramaserier. Ingen fiksjon kan måle seg med de brutale interne stridighetene i Storbritannias to store politiske partier etter at det britiske folk 23. juni stemte for å gå ut av EU.

Det avstemningen avslørte – gjennom et flertall som vant med større margin enn ved tre av de fire siste presidentvalgene i USA – var en farlig og økende kløft mellom den politiske klassen, gjerne en urban elite, og et stort antall mennesker som føler seg utelatt fra den London-sentrerte økonomiske framgangen, og som opplever at «politisk korrekthet» gjør at deres stemmer ikke blir hørt.

Blant sistnevnte har usikkerheten vokst i årevis, delvis som et resultat av globaliseringens påvirkning på reallønn og av høy innvandring. (Utenlandske borgere utgjør over 10 prosent av alle arbeidstakere i Storbritannia, mens utenlandskfødte utgjør like under 20 prosent.) Det er et problem mange industrialiserte land baler med.

Men den politiske klassen, som stadig er i en tilstand av sjokk og vantro, viser få tegn til å ha innsett årsaken til sitt endelikt. Valgkampen var ikke en fornuftig diskusjon om de to mulighetene, men en propagandakrig av et omfang jeg ikke har sett maken til før i Storbritannia, der begge sider kalte hverandre – til dels med rette – for løgnere. Og begge sider er fortsatt hellig overbevist om at den andre siden var den store synderen.

Om forfatteren:

• Mervyn King er tidligere sentralbanksjef i Storbritannia og forfatter av boka «The End of Alchemy» (2016), der han ut fra erfaringene med finanskrisa foreslår reformer for finans­sektoren og kritiserer landets innstrammingspolitikk.

• King er medlem av Overhuset, uten partitilknytning, med tittelen Baron King of Lothburg, etter å ha blitt adlet av dronning Elizabeth i 2013.

• Teksten ble først publisert i The New York Review of Books.

Pressen var ikke stort bedre. Selv de avisene som liker å anse seg selv som mer seriøse og opplyste enn sine tabloide slektninger, lot den redaksjonelle linja smitte over på dekningen av valgkampen. Deres egne kommersielle interesser spilte utvilsomt en rolle.

Det var og er rett og slett feil å påstå at en utmelding fra EU vil føre til at Storbritannia blir enten et land som flyter av melk og honning, eller et som er rammet av landeplager og uår. I virkeligheten er de økonomiske argumentene langt mer balanserte. Jeg gjetter – og det er ikke stort mer man kan gjøre – at EU-medlemskapets påvirkning på nivået og vekstraten til nasjonalinntekten i lengden vil være langt mindre enn noen av partene påstår. Men det kan vi ikke vite ennå.

To spørsmål, som burde vært helt sentrale, var nærmest fraværende i valgkampen. For det første: Hvordan vil EU se ut i framtida? For det andre: Hva er Storbritannias plass i Europa? Det er nyttig å skille mellom tre forskjellige enheter: Europa, EU og eurosonen.

Ingen folkeavstemning kan endre det faktum at Storbritannia er, og vil fortsette å være, i Europa. Ikke engang politikere kan endre geografien, om de så dikterer historien. Billige reiser gjør at de mulighetene som tidligere var forbeholdt noen få privilegerte, som la ut på dannelsesreise Europa rundt, nå er tilgjengelig for oss alle. Vi har gleden av, og privilegiet, å kunne oppdage Europas mange land og nyte forskjellene, i kultur og kokekunst, språk og natur. Ja, vi er heldige som bor i Europa, hvor vi kan oppleve så stor variasjon med så korte reisetider. Så folkeavstemningen handlet ikke om hvorvidt Storbritannia ligger i Europa. Det gjør det og det vil det alltid gjøre, og det er vi stolte over.

Det samme kan ikke sies om eurosonen. Pengeunionen står overfor alvorlige problemer. Enkelte medlemsland har mislyktes i å opprettholde konkurranseevnen gjennom eurosonens første tiår, og det betyr at eurosonen nå må velge én, eller en kombinasjon, av fire mulige veier framover. Den første er å la den høye arbeidsledigheten i utkantlandene i sør vedvare til lønningene og prisene har falt nok til gjenvinne konkurranseevnen. Den andre er å sørge for en periode med høy inflasjon i Tyskland og andre land med overskudd, samtidig som lønninger og priser i utkantlandene begrenses. Den tredje er å godta behovet for direkte overføringer fra nord til sør på ubegrenset tid, for å finansiere eksportunderskuddet som vil oppstå dersom sistnevnte land oppnår full sysselsetting. Den fjerde er å oppløse eurosonen.

Når de konfronteres med så uspiselige forslag, reagerer Europas ledere med å si: «Vi liker ingen av dem.» I stedet har de valgt en strategi for å hangle gjennom og håpe at det vil dukke opp et eller annet som kan løse problemet. Men så langt har det ikke skjedd. Hellas ble det første store europeiske landet som fikk oppleve en verre depresjon enn 1930-tallets store depresjon. Politikk diktert av Brussel og Frankfurt, med støtte fra makthaverne i Washington, har medført enorme kostnader for innbyggere over hele Europa. Nye politiske partier, som er ubesudlet av elitens mislykkede politikk, spretter opp rundt om i Europa og vinner stemmer.

Siden den valgte å sette kjerra foran hesten – å etablere en penge­union før en politisk union – har Den europeiske sentralbanken begynt å rope stadig mer høylytt om behovet for å «fullføre arkitekturen» til pengeunionen ved snarest mulig å opprette et finansdepartement og en finansminister for hele eurosonen. Et slikt nytt departement vil kunne foreta overføringer mellom eurosonens medlemsland, og dermed redusere presset på Den europeiske sentralbanken om å finne nye måter å holde eurosonen sammen på. Men det fins ikke noe demokratisk mandat for at et nytt departement kan foreta slike overføringer, eller for en politisk union – velgerne vil ikke ha noen av delene.

En tvungen politisk union vil gjøre kontinentet mindre, ikke mer, stabilt. Ta bare ett eksempel: Tyskland gjorde et usedvanlig offer da de lot pengeunionen etableres. De ofret det nye og demokratiske Etterkrigs-Tysklands største prestasjon – tyske mark – i troen på at de, ved å binde seg til Europa gjennom en pengeunion, ville fjerne frykten for en altfor mektig tysk stat. Resultatet har vært det motsatte. Motstanden mot Tyskland i land som Hellas og Italia er nå større enn på noe annet tidspunkt etter slutten av andre verdenskrig.

Krisa i eurosonen vil trekke ut, og den kan ikke løses uten å konfrontere enten EUs overstatlige ambisjoner eller de suverene nasjonalstatenes demokratiske karakter. En av de to må gi etter. Valget mellom å gå tilbake til nasjonal valuta og demokratisk kontroll eller klart og tydelig å overføre politisk suverenitet til en europeisk regjering, vil etter hvert bli vanskelig å unngå. Derfor er det åpenbart hvorfor det ikke fins noen politisk støtte i Storbritannia for å droppe pundet og slutte seg til europrosjektet.

I Europa, men ikke i euro­sonen – hva betyr denne tilstanden for Storbritannia og Europa? EU står overfor to eksistensielle utfordringer. For det første, det mislykkede forsøket på å skape et bærekraftig økonomisk grunnlag for sin ene valuta. For det andre, omfanget av migrasjon, enten det er snakk om flyktninger eller gjestearbeidere, på tvers av EUs grenser. Den første truer med å undergrave pengeunionen. Og den andre truer med å undergrave forpliktelsen til fri flyt av mennesker på i EU og landene som utgjør Schengen-området. Schengen-avtalen utgjorde et prisverdig mål i tidligere tider, men er nærmest umulig å opprettholde i møte med tilstrømningen av millionene som forsøker å komme inn i Europa.

Hva er så Storbritannias rolle i Europa i møte med slike eksistensielle utfordringer? Storbritannias mål har historisk vært å utvikle handel og andre forbindelser rundt om i verden, og forhindre framveksten av en dominerende stormakt på kontinentet. Som Henry Kissinger skrev for sekstifem år siden: «En øystats tradisjonelle rolle overfor fastlandet er å forhindre at kontinentet samles under ett styre.» Likevel har en lang rekke britiske regjeringer blitt med på forsøket til en politisk og byråkratisk elite på å samle kontrollen over Europa under en enkelt administrativ struktur, rettferdiggjort av målet om en «stadig tettere union». De valgte å ikke være en del av en slik prosess, men gjorde lite for å stoppe den. Derfor er det naivt å tro at Storbritannia kan utvise lederskap og hjelpe til å løse de to eksistensielle utfordringene Europa står overfor i dag. Til tross for all vår felles historie, kultur og verdier, ville det være frekt av et land som har valgt å slutte seg til verken euroen eller Schengen-avtalen, å fortelle våre europeiske partnere hva de bør gjøre.

Alle de andre store medlemslandene er en del av både eurosonen og Schengen-området. Storbritannia har ikke lyst til å være med i den klubben. Ville du blitt med i en tennisklubb hvis du ikke spiller tennis og faktisk aktivt misliker sporten, bare for å kunne spille bridge en gang i måneden? Det er det grunnleggende problemet i Storbritannias forhold til de andre EU-landene.

Både i og utenfor EU står Storbritannia overfor vanskelige valg. Er det virkelig i landets langsiktige interesse å gå med på at det skapes en politisk union i Europa, i strid med en øystats tradisjonelle rolle? Er det fornuftig å overlate motstanden til dette prosjektet til ekstreme politiske partier på tvers av kontinentet og kanskje i framtiden også her hjemme? I dagens situasjon er det liten sjanse for at den lange marsjen mot politisk samling som EU-eliten ønsker, vil ende opp i demokrati. De som fordømmer nasjonalisme, bør innse at elitens forsøk på å innføre en politisk union og fri flyt av mennesker på motvillige velgere i dag er den viktigste drivkraften bak de ekstreme nasjonaliststrømningene de hater. Uansett hva våre barnebarn og deres etterfølgere velger å gjøre i Europa, må det bygge på en lovlig, demokratisk prosess, hvis vi skal unngå å gjenskape de samme skillene som arkitektene bak etterkrigstidas Europa med rette kjempet for å forhindre.

Amerikanerne må våkne fra sin behagelige antakelse om at eneste måte å sikre en fredelig og samarbeidsvillig europeisk partner på er gjennom organiseringen av en overnasjonal stat. Overalt i Europa vil den yngre generasjonen gå utenfor nasjonalstaten for å bryte ned barrierer og finne nye måter for å løse problemene som strekker seg utover landegrenser. De vil finne måter å gjøre dette på som ikke krever den utdaterte innpakningen til en overnasjonal enhet med sitt eget flagg, parlament, sang og nå til og med skritt mot en hær.

Vår politiske klasse ville gjøre vel i å minnes Konfucius’ ord: «Tre ting er nødvendige for å styre en stat: våpen, mat og tillit. Hvis en hersker ikke greier å besitte alle tre, bør han først gi opp våpnene og så maten. Tilliten bør voktes til siste slutt, for uten tillit vil alt styrte sammen.»

Ikke bare i Storbritannia, men overalt i den industrialiserte verden, trues tilliten av kløfta mellom den politiske klassen og et stort antall desillusjonerte og misfornøyde velgere. Til tider kan det se ut til at den styrende klasse har mistet troen på folket, og at folket har mistet troen på styresmaktene. De to sidene virker ute av stand til å forstå hverandre, slik vi ser i USA i dag. Men kontinentet hvor denne utfordringen er størst, er Europa. Hvis det kan komme noe godt ut av den britiske folkeavstemningen, må det være en fornyet besluttsomhet, ikke bare i Storbritannia, men over hele Europa, om å fjerne den kløfta.

Oversatt av Åshild Lappegård Lahn.

Artikkelen er oppdatert: 23. august 2016 kl. 13.16