Torsdag 25. august 2016 Kronikk

Én sak forener både rasister, sexister og feminister: Kampen mot muslimske kvinners klær.

Hvor ble det av «diversité»?

Frihet på fransk: En kvinne ble på tirsdag tvunget til å kle av seg på en strand i Nice, etter at Frankrike nylig innførte forbud mot burkini. Foto: Stella Pictures

Kronikk

Kvinnekroppen er en slagmark for symbolkamper. På 50-tallet ble bikinien erklært som syndig av Vatikanet, og forbudt i land som Spania, Portugal, Australia, Italia og en rekke stater i USA. På samme tid i Frankrike ble bikinien på folkemunne betegnet som en atombombe – liten og katastrofal.

Mens det glade 50-tallet var preget av en moralisering over avdekkete kvinnekropper, er det i dag kvinners påkledning som vekker harme. Svøpt rundt hoder, og noen ganger også ned til anklene, befinner en av de største truslene mot likestilling, demokrati, frihet, integrering, sikkerhet og verdensfred seg. Og denne trusselen er mer eksplosiv enn bikinien noensinne var.

Misogynistisk islamofobi har i dag inntatt en selvskreven plass i den politiske samtalen i Vesten. En av fobiens uttrykksformer har forent rasister og antirasister, feminister og sexister, høyresiden og venstresiden i en underlig koalisjon, alt i likestillingens navn: Kampen mot muslimske kvinners tildekking.

I mange tilfeller er denne kampen svært reell. Det finnes kvinner som blir tvunget til å ha på seg klesplagg de ikke ønsker. Parallelt finnes det kvinner som blir presset til å ta av seg klær de ikke ønsker. Systematisk trakassering, mistenkeliggjøring og utformingen av tilsynelatende velmenende retningslinjer og lovverk er blant verktøyene som bidrar til å innskrenke vårt handlingsrom. Slående nok kan man også si at det er her en sneversynt variant av islamisme og en intolerant versjon av sekularisme filtres sammen, i deres selvutnevnte mandat til å regjere over den muslimske kvinnekroppen.

Hvite likestillingsforkjemperes infantilisering av muslimske kvinner kan knyttes til Gayatri Spivaks velkjente setning om hvite menn som ønsker å redde brune kvinner fra brune menn. I de tilfellene den brune, muslimske kvinnen insisterer på at hun bærer klesplagget av fri vilje, er det imidlertid nødvendig med sterkere skyts: Hun må reddes fra seg selv. Hva er vel mer feministisk enn å innskrenke andre kvinners frihet og umyndiggjøre dem i likestillingens navn?

Frankrikes kvinneminister Laurence Rossignol – representant for sosialistpartiet og grunnlegger av den antidiskriminerende organisasjonen SOS Racisme – er en av dem som slår et slag for et slikt tankegods. Nylig sammenlignet hun muslimske kvinner som velger å bruke hodeplagg med «amerikanske negere som støttet slaveriet». Thierry Migoule, kommunaldirektør i Cannes, føyer seg også inn i rekken over formidlere av sjarmerende virkelighetsforståelser. I sin begrunnelse for byens nylig vedtatte forbud mot burkinier på strender i byen, beskriver han vedtaket som et forbud mot «prangende klær som indikerer troskap til terrorbevegelser som er i krig med oss».

Oppskaleringen av fremmedfrykt i Frankrike kan knyttes til opplevelsen av å være en såret nasjon. I etterkant av terrorhendelsene i sommer har den affeksjonsdrevne politikken og retorikken utvilsomt fått større spillerom. Allikevel er uttalelsene ovenfor mildt sagt paradoksale. Det er nettopp muslimer som har vært de største ofrene for terrorisme utført av grupper med en pervertert fortolkning av islam. Å tvinge muslimske kvinner til å velge mellom å ta av seg et klesplagg mot sin vilje, eller å finne seg i en innskrenkelse av deres bevegelsesfrihet – i terrorbekjempelsens navn – er et grovt uttrykk for kulturell imperialisme. Det er vold.

Ingen klesplagg – ikke engang en løssittende nylonversjon av en våtdrakt – har evnen til å forvandle noen til å bli terroristallierte. Et forbud vil ikke kunne ha terrorforebyggende effekter. Om ikke annet, vil det skape en større kløft mellom majoritetsbefolkningen og muslimer.

Islamofobi manifesterer seg i kjønnede uttrykk. Samtidig som den franske integrerings- og likestillingsdiskursen ser ut til å ha forlatt den sanne betydningen av liberté, égalité, fraternité, ser vi at den muslimske kvinnekroppen også blir fetisjert på nasjonalt plan. Flere norske likestillingsforkjempere slutter seg nå til kampropene om forbud mot muslimske klesplagg, heller enn å være solidariske med sine medsøstre.

Tankesmien Agenda sine nylig lanserte ti bud for bedre integrering er et eksempel på dette. Utvalget som har utformet budene består av sentrale politikere i SV, Ap, KrF, Sp og Venstre samt et utvalg forskere. Blant en rekke viktige tiltak knyttet til arbeid, utdanning og deltakelse har utvalget valgt å løfte frem niqab og barnehijab som to av de mest presserende truslene mot integrering. Dessverre inngår denne selektive utvelgelsen av muslimske klesplagg båret av kvinner i en orkestrert, ideologisk kamp der karikerte fiendebilder er et imperativ.

Et alvorlig problem er at denne fremmedfrykten i stor grad har blitt en del av vår kollektive bevissthet. For hva er din første tanke når du ser en kvinne med niqab på trikken? Hva går gjennom hodet ditt når du ser en barneskoleelev ikledd en hijab? Hva streifer tankene dine når du legger merke til en stor gruppe kvinner i abaya på flyet du sitter på?

Med en identitet som antirasist, gremmes jeg ofte over svarene mine på disse spørsmålene. Holdningene jeg selv arbeider hardt for å utslette hos andre, har klart å sive inn i mine egne ubevisste tankebaner. Samtidig er det en verdifull erkjennelse at jeg – en muslim som går med hodeslør de dagene jeg føler for det – også inngår i dette apparatet som reproduserer rasisme og islamofobi.

Det er først når man tar innover seg at en ikke trenger å ha en identitet som rasist og misogynist for å reprodusere xenofobi og sexisme, at vi kan begynne på arbeidet med å dekonstruere de undertrykkende strukturene de hviler på.

Det skrikes etter de «liberale» muslimske stemmene. Problemet er at når gjennomsnittsmuslimen forsøker å nyansere debatten og unngå forenklede analyser, blir de ofte fortalt at de er naive, feige eller unnlater å ta kampen. Er man bare en opplyst og modig muslim hvis man reproduserer affeksjonsbaserte holdninger bestående av fremmedfrykt? Dersom man portretterer at det foregår en sivilisasjonskamp mellom ens muslimske jeg og ens feministiske jeg? Må man kaste sløret, brenne niqaben og ta på seg en bikini før man oppnår status som bærere av verdier som likestilling, frihet og demokrati?

Vel, jeg nekter å gå i fellene som er lagt opp for meg. Jeg svikter verken meg selv eller mine muslimske medsøstre ved å holde fast på at det er vi selv som avgjør hva vi ønsker å gjøre med våre kropper.

For det er et adjektiv de franske, og store deler av den vestlige verden, har forsømt å skrike ut når de står på barrikadene og kjemper for friheten til muslimske kvinner. Diversité.

nora@skeivverden.no

Teksten er skrevet for neste utgave av tidsskriftet Fett.

Artikkelen er oppdatert: 25. august 2016 kl. 10.02